I en ny studie fra NTNU fulgte forskere en gruppe 6-åringer gjennom det første skoleåret. Målet var å se hvordan nye vennskap ble til. Hvordan ungene lekte med Barbie-dukker, sjokkerte akademikerne.

Førsteklassingene viste, ifølge forskerne, tegn til både rasistiske og diskriminerende holdninger i lek med Barbie-dukker, skriver NRK.

Ikke nok med dét. Studien viste også at Barbie-dukker som var feite, ikke var like populære som tynne, slanke og blonde dukker. Dette er altså hva mitt gamle universitet bruker statstøttede midler på å undersøke. Men forskerne selv gadd ikke å delta i overvåkningen av barna.

Allikevel fremstiller de seg som vitner, uten å ha vært til stede.

– Vi syntes det var utrolig ubehagelig. Det var vondt å være vitne til, sier Marit Ursin, som er en av forskerne bak studien.

– Vi ble overrasket. Det skapes et hierarki av hvilke dukker barna ville leke mest og minst med. Barna gir dukkene egenskaper ut fra dukkenes hudfarge og kroppsfasong, sier Carla Ramirez, en annen av forskerne bak.

Professorene så på hvordan barna kategoriserte Barbie-dukker under lek, står det under et bilde i artikkelen. Men Sløseriombudsmannen har en annen rapport.

«Studien handler i stor grad om å beskrive smerten disse to professorene personlig føler av å observere de rasistiske barna. De kaller dette «post-kvalitativ metode», som handler om at teori springer ut av personlige/kroppslige følelser. Noe som er ganske fjernt fra normal vitenskapelig metode.

Men professorene observerte ikke engang rasist-ungene selv, de sendte en assistent som tok notater og rapporterte videre. Dette bidrar til at det virker ekstra merkelig at det skal være så mye fokus på disse to professorenes personlige smerte. Assistenten som gjorde mesteparten av jobben har ikke engang fått navnet sitt som medforfatter av studien.»

Disse geniale (og lite arbeidsvillige) professorene fokuserer på rasistiske unger som fremmer hvithet og kolonialisme. Dessuten misliker kidsa tydeligvis overvekt, de lider altså av fettfobi! Ungene det er snakk om, er seks år gamle.

At disse professorene ser temmelig hvite ut selv, har de selvsagt en unnskyldning for.

Begge professorene ser temmelig hvite ut, men de legger grundig fram sine alibier for hvorfor de ikke er det – den ene har familiebakgrunn fra Chile, mens den andre skal ha fått barn med en brasilianer som har noe mørkere hud. Litt som da karakteren Stian fra «Nissene i skjul» sa han ikke kunne være rasist, siden han var så glad i Thai-damer.

Den akademiske kvaliteten er avskaffet

Post-kvalitativ metode, et begrep som i prinsippet betyr «etter kvalitet», er inspirert av såkalte filosofer som Deleuze, Guattari, Foucault og Derrida for å stille nye spørsmål. Som om dette utgjør en samling av filosofer man bør la seg inspirere av, særlig i forhold til små barn.

Guattari, som ikke var filosof, men psykoanalytiker, var en aktiv kommunist i etterkrigstiden. Derrida var opptatt av feminisme og queer-teori, og resultatene av dette ser vi i dagens Europa. Han er også kjent for sin interesse for dekonstuksjonisme. Deleuze var en av grunnleggerne av postmodernismen, og begikk selvmord ved å hoppe ut av et vindu. Det skal dog nevnes at han hadde vært syk lenge før han tok sitt eget liv. Men postmoderne tanker jobber videre for å få hele Europa til å hoppe i døden.

Monsteret Foucault har Document skrevet om tidligere.

Foucault slapp unna med perversiteter på grunn av sin posisjon som intellektuell

Seksåringene som lekte med Barbie-dukker, gjorde flere grove feil, ifølge eliten fra norsk akademia.

– Vi så at det oppsto et mønster med at barna likte å leke med de lyse, slanke barbiene med blondt hår. Så så vi at de som var slemme, onde eller ofre, var de mørke Barbie-dukkene, sier Ramirez.

Så at barn vil leke med noen de identifiserer seg med, og kanskje med en kroppsform de selv ønsker å utvikle, det er krise i woke-universet. Jeg er glad jeg ikke fikk høre slikt når jeg som seksåring lot som jeg var Harald Berg eller Kevin Keegan når jeg spilte fotball.

Og da jeg begynte å interessere meg litt for jenter, så var det absolutt ikke afrikanske jenter som veide 100 kilo som vakte min naturlige interesse, siden jeg selv var bitteliten og veide under 50 kilo.

Samtidig må forskerne innrømme at barn av alle hudfarger lekte godt sammen. Dette er barnelærdom: Nesten ingen norske unger er rasister, det samme gjelder de aller fleste voksne nordmenn. Man er ikke rasist fordi man misliker gjengvoldtekter eller islamistiske terrorangrep.

Marie-Lisbet Amundsen, professor ved Institutt for pedagogikk og utdanningsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, synes funnene fra NTNU-studien er overraskende, og gir rasistiske voksne nordmenn skylden.

– Det er positivt at barna lett får venner i tidlig alder, men holdningene som gjenspeiles i leken med disse dukkene, er skremmende. Vi vet at barn i stor grad påvirkes av voksnes fordommer og stigmatiseringsprosesser, noe funnene her støtter opp under.

Hun er generelt kritisk til at unger får leke med Barbie-dukker.

– Disse dukkene er utformet på en måte som støtter opp under usunne holdninger og stereotypiske rollemodeller. Barn bør generelt ikke leke med dukker som ligner voksne. Barbie-dukker bør spesielt unngås fordi de gjenspeiler voksnes verden.

I stedet bør barn leke med kosedyr eller pinner i skogen, mener Amundsen. Vil hun innføre en byråkratisk avdeling som kontrollerer hva barn leker med? Hvis ikke, så er det jo rent sludder hun kommer med. Vel: Sludder er bedre enn woke tyranni rettet mot familier med små barn.

Barna som ble objekter i denne latterlige forskningen, sa i ettertid at de ikke hadde noen bevisste tanker om hvilke dukker de valgte under leken. Ikke veldig overraskende for alle foreldre som har sett egne seksåringer i aksjon.

Løsningen ifølge forskerne er overvåkning fra barnestadiet: Voksne bør være bevisst på å følge med på hvordan barn leker.

Jeg var også bevisst, men da gjaldt det slikt som at ungene mine ikke skulle stjele, mobbe, slå jenter eller banke opp andre unger uten grunn.

Som sagt tidligere: NTNU er min gamle studieplass, og den var nokså elendig allerede på 1990-tallet, med noen hederlige unntak. Nå er det nesten flaut hvis noen spør meg hvor jeg studerte.

På NTNU opplever vi en utvikling som kan beskrives med det gamle uttrykket som helst må skrives på engelsk:

The Devil is in the Details.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.