Debatten om enslige mindreårige asylsøkere har pågått i årevis, men én grunnleggende problemstilling blir fortsatt oversett: Barn skal ikke være asylsøkere. Barn skal ikke sendes alene over landegrenser for å sikre familiens økonomiske fremtid. Barn skal ikke bli gående i et limbo av midlertidige omsorgssentre, usikkerhet og juridiske prosesser som kan vare i årevis. Likevel er dette konsekvensen av dagens system.

Det er på tide å stille spørsmålet som altfor få tør å ta i: Hvorfor aksepterer vi et lovverk som i praksis åpner for at barn sendes ut på farefulle reiser, alene, for så å bli brukt som inngangsbillett for resten av familien?

Barn som asylsøkere – et systemisk feilspor

Asylinstituttet er utviklet for voksne mennesker som flykter fra forfølgelse, ikke for barn som sendes av gårde uten foreldre. Når et barn kommer alene til Norge, er det et tegn på at noe fundamentalt har sviktet – enten i hjemlandet, i familien eller i migrasjonsnettverket som organiserer reisen. Likevel behandler vi disse barna som om de er selvstendige aktører med juridisk og praktisk kapasitet til å søke beskyttelse på egen hånd.

Det er ikke bare urealistisk. Det er uetisk.

Derfor bør regelverket endres slik at barn som kommer alene til Norge, ikke kan søke om asyl før de fyller 18 år. Frem til myndighetsalder skal de ikke være en del av et migrasjonssystem, men et omsorgssystem. De skal ikke håndtere juridiske prosesser – de skal få trygghet, stabilitet og barnefaglig oppfølging.

Omsorgssentre som midlertidighet uten ende

I dag plasseres enslige mindreårige i omsorgssentre mens asylsøknaden behandles. Mange blir værende i årevis. Dette er institusjoner som aldri var ment å være permanente hjem, og som ikke kan tilby den stabiliteten barn trenger for å utvikle seg trygt.

Barn trenger forutsigbarhet, tilknytning og trygghet. Ikke venting, usikkerhet og midlertidighet.

Når staten selv skaper et system der barn blir stående fast i en juridisk hengemyr, er det ikke lenger snakk om beskyttelse. Det er systemsvikt.

Familiegjenforening – når gode intensjoner får dårlige konsekvenser

Så snart en mindreårig får innvilget opphold, søker familien om gjenforening. Dette er forståelig fra familiens perspektiv, men det skaper et insentiv som er alt annet enn barnevennlig: Det lønner seg å sende et barn først.

Det er her dagens lovverk blir en del av problemet. Når et barn fungerer som «ankeret» som åpner døren for resten av familien, er det vanskelig å beskrive det som noe annet enn en form for menneskehandel – ikke nødvendigvis i kriminell forstand, men i strukturell forstand. Barnet blir et middel for å oppnå en bedre levestandard for familien.

Det er ikke barnets ansvar å bære familiens fremtid på sine skuldre.

Et lovverk som beskytter barn – ikke migrasjonsstrømmer

Hvis vi virkelig mener at barnets beste skal være styrende, må vi tørre å endre systemet. Det innebærer:

• Barn skal ikke søke asyl før de fyller 18 år.
• Barn som kommer alene, skal tas hånd om av barnevernet – ikke UDI.
• Barn som kommer alene, skal ikke automatisk utløse rett til familiegjenforening.
• Regelverket må fjerne insentivene som gjør det lønnsomt å sende barn alene.
• Barnets sikkerhet og omsorgsbehov må veie tyngre enn familiens migrasjonsstrategi.

Dette handler ikke om å være hard. Det handler om å være ansvarlig.

La barn være barn

Det er på tide å ta et oppgjør med et system som i praksis oppmuntrer til at barn sendes ut på farlige reiser, alene, for å sikre familiens fremtid. Norge kan ikke være med på å legitimere en praksis som setter barn i risiko og gjør dem til brikker i et større migrasjonsmønster.

Barn skal ikke være verktøy. De skal ikke være strategier. De skal ikke være inngangsbilletter.

Barn skal være barn.