Jonas Gahr Støre innleder årets nyttårstale fra Høyblokken – ny, gjenreist og kostbar. Et symbol på demokrati, fellesskap og trygghet, ifølge statsministeren. Det er mulig. Men den gir også god utsikt over et land som ser ganske annerledes ut på bakkenivå.

«Den største oppgaven er å skape trygghet i en tid der verdens uro når helt inn i livene våre», sier Støre.

Trygghet er ordet som går igjen på inn- og utpust. Det er sjelden et godt tegn. Når trygghet må gjentas så ofte, er det som regel fordi den ikke lenger leveres. Her blir Støres tale mer avslørende i det den utelater enn i det den sier. For i Støres fremstilling kommer utryggheten primært utenfra. Tollmurer. Klima. Ekstremvær. Russland. Desinformasjon. Sabotasje. Verdens uro … Det er bekvemt. Det fritar regjeringen for ansvar.

Det som ikke nevnes

Det han ikke nevner, er naturligvis den uroen som allerede finnes her hjemme. Norge har de siste årene opplevd en markant økning i grov kriminalitet, gjengoppgjør, skytinger, knivstikkinger, voldtekter og ungdomsvold – utviklingstrekk som i økende grad omtales som «svenske tilstander». Dette er ikke marginale hendelser. Det er en ny virkelighet i flere norske byer. Likevel er dette fullstendig fraværende i årets nyttårstale.

Statsministeren roser politiet – med rette –, men sier ingenting om hvorfor de i økende grad må håndtere organiserte kriminelle nettverk, ofte med klare importerte mønstre. Det er trygghet som moralsk begrep, ikke som et politisk ansvar.

Støre forsikrer oss også om at Norge er et trygt land, med god økonomi og små forskjeller. Samtidig unnlater han å nevne at bedriftseiere, gründere og entreprenører i økende grad forlater landet. Kapitalflukten til Sveits er ikke en tilfeldighet, men et resultat av politiske rammevilkår. Også dette handler om trygghet – for arbeidsplasser, verdiskaping og fremtidig velferd.

Et skjold … og en bro?

Så kommer fellesskapet. Det omtales som robust, tillitsfullt og samlende.

«Det norske fellesskapet er et skjold som beskytter de norske verdiene», sier Støre.

Men nesten i samme åndedrag legger han til:

«Fellesskapet er også vår bro til nye perspektiver, ideer og fortellinger – som vårt samfunn og vår kultur trenger».

Hva betyr det egentlig? Hvis fellesskapet er et skjold, hvordan kan det da samtidig være en forenende bro? Og hvilke «nye perspektiver» er det den norske kulturen angivelig mangler?

Støre hevder at felleskapets skjold og bro er kjempesolid og veldig trygt. Det betyr naturligvis at virkeligheten er det motsatte: Polariseringen øker, og samholdet smuldrer. Tilliten er skjørere, den felles kulturelle referanserammen smalere. Stadig flere føler seg som fremmede i eget land.

Det norske huset knaker, men regjeringen feirer i nye lokaler. Høyblokken i Regjeringskvartalet er nok atskillig mer solid bygd enn Støre-broen. For fellesskap kan ikke bygges av metaforer. Og trygghet ser alltid annerledes ut fra toppen av maktens nye tårn enn fra bakken.