Tittelen på denne teksten kan umiddelbart bli misforstått som at den betente strandsone-problematikken endelig kan bli behandlet av ansvarlige regjeringspolitikere. Nei, situasjonen er faktisk motsatt. Nemlig at regjeringens kunnskapsminister, Kari Nessa Nordtun (Ap), har fått gjennomslag for å kunne bygge en fritidsbolig i strandsonen ved Farsund, helt i strid med hva som har vært Ap’s prinsipielle strandsonepolitikk. Her må vi innse at egeninteressen stikker dypere enn det politiske engasjementet.

Siden jeg bor i en fritidspopulær øykommune i Oslofjorden, nærmere bestemt på Tjøme i Færder kommune, er jeg godt kjent med strandsone-problematikken. Etter 8 år som politiker i tidligere Tjøme kommune har jeg også en innsidekunnskap som kaster et grelt lys over denne kommunens velvillige håndtering av byggesaker i strandsonen. For 9 år siden sprakk denne strandsonebobla. Både politikere og administrasjonen ble gransket for ulovlig saksbehandling og politiske lovbrudd, men ingen ble tiltalt eller straffet.

I mange år ønsket Tjøme kommune å være en ja-kommune for byggesaker på land og langs strand. Det ble praktisert en «velvillighetskultur» som resulterte i en målrettet nedbygging av strandsonen. Da denne ja-kulturen sprakk i 2017, var det ingen i kommunen som innrømmet saksbehandlingsfeil eller politisk lovstridig prioritering. De praktiserte jo bare en velvillighets-kultur som strandsoneadelen var meget fornøyd med. Det var mye mumling om korrupsjon i denne ja-praktiserte byggesaksbehandlingen, men ingen håndfaste bevis.

Det betyr ikke at den kommunale saksbehandlingen og de politiske vurderingene var uten juksehull og smøringskanaler. De var bare usynlige og taushetsbelagte, men selvsagt tilgjengelige om strandsone-behovet var stort nok. Klart en kunnskapsminister med Ap-forankring og gode lokale kontakter vil få politisk gjennomslag for sin strandsonedrøm. Det er jo politikerne som bestemmer, selv om administrasjonen i dette tilfellet konkluderer med avslag.

Nylig ble det publisert en rapport fra Statistisk sentralbyrå om situasjonen i strandsonen. Her fremgår det at 618 nye hytter og boliger ble bygget i strandsonen rundt Oslofjorden fra 2021 til i dag. Utsiktene fremover er heller ikke særlig oppløftende, for ifølge kommunenes planverk legges det opp til nye byggeprosjekter i strandsonen. Til tross for lovverk og politiske retningslinjer, bebygges strandsonen ned til vannkanten, med kommunenes velsignelse.

Ja, for det er kommunene som godkjenner nye byggeprosjekter, enten de er inne på land eller langs strand. Problemet er at kommunen har en rett til å gi dispensasjoner i bestemte saker, som i strandsonen. Selve proppen i vernet av strandsonen ligger altså i den kommunale dispensasjonsretten. For tiden jobber klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) med en ny plan for Oslofjorden. Her er målet å sette stramme rammer for kommunene, eksempelvis å frata kommunene dispensasjonsretten og forlange byggestopp i strandsonen langs hele Oslofjorden.

Om dette vil gi strandsonen mindre press og utbygging, kan bare fremtiden avsløre. Uforutsette ting og tiltak kan fort dukke opp og endre verneambisjonene. Jeg minnes godt fremveksten av «velvillighetskulturen» og ja-politikken i Tjøme kommune. Den ble ikke introdusert som et kollektivt prosjekt, men spredte seg gradvis som en positiv holdning til kommunale valg og vedtak. Helt til kommunen mistet styringen.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtuns strandsoneprosjekt er en sammensatt byggesak. For det første bryter beliggenheten mot strandvernet, for det andre er fritidsboligens arkitektur lite tilpasset den stedlige hyttebebyggelse. I det hele tatt virker fritidsboligens modernistiske formuttrykk som et fremmedelement i dette kystlandskapet. Det er forståelig at kommune-direktøren i sin innstilling anbefalte avslag, mens lokalpolitikerne godkjente byggesøknaden.