I et stort portrettintervju presenterer Klassekampen Magnus Marsdal, mannen bak venstresidens propagandamaskin Manifest. Artikkelen er et mesterverk i skjønnmaling av en mann som i praksis har gjort karriere på å være en intellektuell bølle.

Marsdal fremstilles som en dyp tenker med et «rettferdighetsinstinkt» som får kroppen til å dirre. Realiteten er at dette instinktet er selektivt og forbeholdt dem som deler hans eget smale verdensbilde.

Bøllen som ikke tåler motstand

Intervjuet tar utgangspunkt i Marsdals nylige, grove angrep på Subjekt-redaktør Danby Choi, der han hevdet at Choi «verken kan skrive eller tenke». Dette kaller Marsdal for et «ærlighetsanfall».

Det er en interessant eufemisme for ren bølleoppførsel. Når Marsdal møter intellektuell motstand han ikke takler, går han ikke etter argumentene, men etter mannen. Og når han blir tatt, trekker han «diagnose-kortet» og sier at han kanskje er «litt på spekteret». Det er en ansvarsfraskrivelse vi sjelden ser sidestykke til. Han vil være en tøff samfunnsdebattant, men når han trår feil, er han plutselig et offer for sin egen personlighet.

Den naive institusjonsbyggeren

Marsdal skryter av å ha bygget «institusjoner» for venstresiden. Men hva er det egentlig han har bygget? Et forlag og en tankesmie som fungerer som ekkokammere for en virkelighetsoppfatning som er i ferd med å kollapse i møte med fakta.

Han innrømmer selv i intervjuet at han mangler høyere utdanning og «ikke har noe sikkert å falle tilbake på». Det forklarer kanskje desperasjonen i retorikken hans. Han kjemper ikke bare for en ideologi; han kjemper for sin egen relevans i en verden som er i ferd med å gjennomskue champagne-sosialistenes enkle løsninger.

Hyllest av det middelmådige

Klassekampen forsøker å male et bilde av en mann i dyp refleksjon. Men det vi ser, er en mann som er mest opptatt av seg selv, sin egen fortreffelighet og sin posisjon. Hans «analyser» av samfunnet er preget av den samme naiviteten han viste som åtteåring, da han kastet pulten på læreren: en barnslig trass mot autoriteter han ikke forstår, forkledd som intellektuelt opprør.

Magnus Marsdal er ikke venstresidens intellektuelle fyrtårn. Han er en naiv aktivist som har gjort bølling til en forretningsmodell, og som nå hylles av sine egne fordi de ikke har noen bedre å vise frem.