I 2020 gikk offentlige utgifter til værs grunnet nedstengning. Pandemien er for lengst over, men ikke utgiftsveksten. Hva er årsaken? Kan det ha noe med immigrasjon og sysselsetting å gjøre? For siden 2013, som er Martin Bech Holtes toppår for produktivitetsvekst, har immigrasjonstakten av folk med lav sysselsetting doblet seg.

Fristen for rødgrønn enighet om statsbudsjettet er 30. november. Forslag til statsbudsjett for 2026, som finansminister Jens Stoltenberg la frem 15. oktober, har en utgiftsside på hele 2165 milliarder kroner. Det er 135 milliarder kroner mer enn inneværende års salderte budsjett, og tilsvarer en vekst på nesten 7 prosent.

Mye tyder på at dette ikke er nok for de rødgrønne partnerne. Det er derfor ikke gitt at 2165 milliarder kroner blir det endelige tallet. Det blir neppe lavere.

Landet som ble for rikt

I boken «Landet som ble for rikt» konkluderer forfatter Martin Bech Holte med at gullalderen for norsk produktivitetsvekst og konkurranseevne var perioden fra 1991 til 2013. «Vi viste ikke da at 2013 skulle bli toppen», skriver han, og konkluderer med at det deretter har gått nedover. Den virkelighetsbeskrivelsen bestrides av flere.

Det som er et faktum, er at siden 2013 har kronen svekket seg, vi har fått et rentenivå på mer enn det dobbelte av nivåene ellers i Norden, offentlig forbruk utgjør en stadig større del av økonomien, og oljekorrigert underskudd som andel av utgiftene på statsbudsjettet er doblet, fra 11 til 22 prosent. Som kjent blir oljekorrigert underskudd dekket inn med oljepengebruk.

Veksten i offentlige utgifter før og etter 2013 skiller seg fra hverandre. Fra 1991 til 2013 økte statens utgifter årlig med 5,3 prosent i gjennomsnitt, mens gjennomsnittet frem til 2024 var 5,7 prosent. I saldert budsjett for inneværende år og i neste års budsjett øker utgiftene med hhv. 6,5 og 6,7 prosent.

Siden 1991 har offentlig forbruk økt eksponentielt. I tillegg har forbruket gjort tre betydelige hopp i perioden. Det første kom i 2002, året etter det islamistiske terrorangrepet 11. september 2001, som økte offentlig forbruk på sikkerhet og beredskap. Neste hopp skjedde i 2009, i forbindelse med finanskrisen. Det siste hoppet kom i 2020 for å kompensere for nedstengingen som følge av pandemien. Etter hvert hopp har veksttakten i offentlig forbruk økt.

Statens utgifter 1991–2026. Graf utarbeidet av Document.

Fortsatt covid-budsjett

Da Norge stengte ned i forbindelse med covid, gikk de offentlige utgiftene til værs. Statsregnskapet viser en utgiftsvekst på hele 173 milliarder kroner fra 2019 til 2020. Det var en økning på 12,8 prosent.

Inntrykket som ble skapt den gang, var at dette var midlertidig. Men slik ble det ikke. Pandemien gikk riktignok over, og Norge åpnet opp igjen. Men utgiftsveksten har fortsatt i samme tempo.

I perioden 2022–2026 er den årlige utgiftsveksten 121 milliarder kroner i gjennomsnitt. I femårsperioden 2015–2019, før pandemien, var den gjennomsnittlige årlige utgiftsveksten 52 milliarder kroner, dvs. godt under det halve.

Det er lett å forklare veksttakten de senere år med Ukraina-krigen. Men skal vi tro statsminister Jonas Gahr Støre i den siste sendingen av NRK Debatten, bruker vi bare én prosent av brutto nasjonalprodukt utenlands, dvs. ca. 55 milliarder kroner.

En annen gjenganger er «eldrebølgen». De eldre blir stadig gjort til syndebukker for at offentlig forbruk eser ut. Men denne effekten har ikke større effekt i dag enn den hadde i 2013, noe vi viste i saken «Alle tar eldrebølgen».

Statsbudsjettet: Alle tar eldrebølgen

Ikke-vestlig innvandring

Tallet som fremfor noe skiller perioden før og etter 2013 fra hverandre, og ikke minst etter 2020, er tilstrømningen av ikke-vestlige innvandrere og sysselsettingen av disse.

I løpet av de 11 årene fra 2013 til 2024 økte den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge med nesten 320.000. Det er omtrent det samme som økningen gjennom de 22 årene fra 1991 til 2013. Ergo har hastigheten på tilstrømningen doblet seg, uten at noen medier skriver om «absorberingskapasiteten» som ble beskrevet i Brochmann-utvalgets rapport «Integrasjon og Tillit» (NOU 2017:2).

Ifølge Statistisk Sentralbyrå er heltids sysselsetting blant de tre største ikke-vestlige innvandrergruppene (ukrainere, syrere og somaliere) under 30 prosent. Til sammenligning er heltidssysselsettingen av alle vestlige innvandrere over 60 prosent.

Selv innvandrergruppen med lengst botid, pakistanerne, har en heltids sysselsettingsgrad på kun 44 prosent. Andre store ikke-vestlige innvandrergrupper, som irakere og eritreere, ligger på hhv. 38 og 46 prosent.

Har Martin Bech Holte rett likevel?

Kanskje Martin Bech Holte har rett uten å presisere årsaken? I boken «Landet som ble for rikt» forklarer han produktiviteten med blant annet arbeidsintensitet. Dette deler han opp i tre komponenter.

1. arbeidstimer pr. årsverk
2. antall årsverk som andel av arbeidsstokken
3. arbeidsstokken som andel av befolkningen

Hvis vi siden 2013 har doblet immigrasjonstakten av mennesker som svekker én eller flere av disse komponentene, kan det være at det er her hunden ligger begravet. Og at dette er hovedforklaringen på både svekket produktivitet og akselererende offentlig forbruk. Det er imidlertid vanskelig å få gode kilder til å stå frem offentlig og kommentere dette.