En uavhengig kommisjon har levert en rapport om 7. oktober som felte en hard dom over den militære toppledelsen i Israel. Mange har måttet gå av. Men det sterkeste inntrykket er et hemmelig lydoptak av samtalen mellom den avgåtte forsvarssjefen Herzi Halevi og pårørende til gisler. Halevi avslører at det israelske forsvaret og etterretningen ble offer for en nøye uttenkt dekkoperasjon fra Hamas’ side som hadde pågått i flere år.

Hamas klarte å lure israelerne til å tro at de ville samarbeide og bevare det gode samarbeidet. Halevi innrømmer at de ble lurt. At det var en feil å tro at Hamas kunne bli en partner, og overlate styringen av Gaza til dem. Israelske regjeringer og sikkerhetsapparatet begikk en strategisk blunder, med katastrofalt resultat.

«Det var en feil å la Hamas styre Gaza», sa Halevi til familiene, og beskrev politikken med å la terrorgruppen styre sivile liv på Gaza-stripen og motta finansiering fra utlandet – en politikk som har blitt ført av flere påfølgende regjeringer – som en strategisk feilvurdering.

«Selv når vi sørget for at pengene nådde frem til mennesker i nød, omdirigerte Hamas ganske enkelt andre midler for å bygge opp sin militære styrke», sa Halevi.

Han beskrev hvordan Hamas konstruerte en sofistikert mekanisme for bedrag, basert på en fasade av å søke arbeidstillatelser, bistandsordninger og infrastrukturprosjekter. Ifølge Halevi overbeviste terrorgruppen både israelske og internasjonale aktører om at den prioriterte sivil velferd og ikke var interessert i væpnet kamp mot Israel.

Blant dem som ble lurt, var også den norske regjering. Men i stedet for å gå i seg selv, har norske myndigheter og medier gjort det motsatte: De har mobilisert et voldsomt apparat til forsvar for den palestinske versjonen, som utelukkende ser palestinere som ofre. Selv Hamas er blitt ofre, og blir behandlet som troverdige kilder.

Det er ikke bare utillatelig. Det er å fortsette samme deception/bedrag som gjorde 7. oktober-pogromen mulig.

Spørsmålet må stilles: Er norske og europeiske myndigheter delaktig i noe som kan gjør at jihadister kan gjennomføre et overraskelsesangrep à la 7. oktober-terroren i Vest-Europa?

En forutsetning for at noe slikt er at befolkningen først lulles i søvn. De må ikke få mistanke om at noe slikt er mulig.

Men ser man på Vest-Europa, ser man en galopperende krimbølge der organisert kriminalitet har mobilisert en hær av frivillige mindreårige – den perfekte hær hvis man ønsker å gjennomføre sjokkangrep.

Man kan si at hver håndgranat, hver bombe i sivil bebyggelse, hver likvidering på åpen gate eller hvert drap på pårørende er en øvelse for noe mye større. Det venner befolkningen til at det pågår en lavintensiv krig i det sivile byrommet som de ikke kan gjøre noe med. De blir passive og resignerte.

Myndighetene og mediene forteller folk at de mindreårige er «barn» og må behandles som deretter. Selv de farligste løslates fra fengsel fordi «barn» av prinsipp ikke skal sitte innelåst. Dermed demonstrerer myndighetene at deres løpegutter er immune mot straff. Alvorlig kriminalitet som drap får ingen konsekvenser så lenge det begås av mindreårige. Bakmennene ser at de har fri bane.

Hva skulle forhindre bakmennene i å organisere et stormløp mot samfunnet?

Det er blitt sagt at det neste angrepet i USA eller Vest-Europa kommer til å bli noe stort. Muslimenes voldskapasitet har økt. De har tilgang til langt flere mennesker og langt større ressurser.

Myndighetene forsøker å bekjempe hvitvasking, men de lukker øynene for at det bygges opp et voldsapparat som er stort nok til å true samfunnet.

Deres største aktivum er at de opererer over hele samfunnet. Militærmakt er ikke forberedt på å slukke titalls «branner» som utløser kaos og panikk på ulike steder av landet. Akkurat som i Israel vil ikke myndighetene forstå hva som treffer dem, og de vil ha politiske sperrer mot å fortelle befolkningen hva som skjer. I ledd etter ledd stiller myndighetene svakt og befolkningen svakest. De er forsvarsløse.

Israelerne har levd med araberne i hundre år. De har opplevd massakrer før, som i Hebron i 1929. Men selv ikke israelerne hadde fantasi til å forestille seg 7. oktober-terroren.

«De klarte å overbevise alle – meglerne, våre ledere, hæren, etterretningstjenesten, Shin Bet og Mossad», sa den tidligere IDF-sjefen.

Våre myndigheter tillater ikke seg selv å bruke fantasien. Det er ikke rom for å forestille seg at den muslimske befolkningen kan gå til angrep. Det er utenkelig i deres hoder.

Men ikke i våre. Vi har ikke den luksus at vi kan tillate oss å sove. Tegnene er mange.

Ett er at myndighetene og mediene ikke vil lære av israelerne. De gir oss informasjonen gratis. De vil gjerne dele sin kunnskap.

Myndighetene i Vest-Europa kjører en samarbeidslinje overfor muslimene og er glad for hvert minste tegn til samarbeidsvilje. Det er de som anstrenger seg, ikke muslimene. Hvis de lyttet til israelerne, ville de forstå at den utstrakte hånden er et bedrag for å lulle europeerne inn i en tilstand av søvn.

En viktig del av dette bedraget, sa Halevi, var Hamas’ bevisste tilbakeholdenhet overfor Palestinsk Islamsk Jihad, den andre store terrorgruppen som er aktiv på Gaza-stripen, noe Israel tolket som et bevis på Hamas’ ønske om å opprettholde stabiliteten.

Halevi beskrev droneopptak som viste Hamas-medlemmer som straffet et medlem av Islamsk Jihad som hadde avfyrt en rakett mot Israel, og sa: «De holdt ham nede på bakken og skjøt ham i beina med en Kalashnikov.»

Den scenen, sa Halevi, bidro til å forsterke troen på at Hamas var mer interessert i å opprettholde sin interne kontroll over Gazas anliggender enn i å føre en stor krig mot Israel.

Vi lærer ikke lenger av historien. Etter Pearl Harbor het en amerikansk overskrift: «At Dawn We Slept». Vi sov. Etter 9/11 sa man: «Man hadde ikke fantasi til å forestille seg bruken av passasjerfly som våpen».

I Europa har det vært mange advarsler: Bataclan, Rushdie, Kurt Westergaard, karikaturstrid, Lars Vilks. Myndighetene i Vest-Europa har trukket seg tilbake. Hvis Danmark hadde brukt en brøkdel av hatet mot Trump til å bekjempe islam, ville de aldri vedtatt Koranloven.

Slike lover er et bevis på at Vest-Europa bøyer nakken, og alle islamske representanter forstår det. Skriften på veggen er: «Vi kommer ikke til å forsvare oss».

For en religion/ideologi med jihad som doktrine, er ikke dét til å misforstå.

Israelerne har lært. De kommer ikke til å la seg bedra flere ganger.

Men europeerne vil ikke en gang høre på hva de har å si.

Det synes ikke å streife europeiske ledere at de en gang kan være i samme situasjon som eks-forsvarssjef Halevi:

«IDF, vi har sviktet», fortalte Halevi at han sa til generalstaben i militærets kommandobunker den morgenen. «Jeg leder hæren, og jeg er ansvarlig.»

«Ansvaret er altomfattende», sa han til familiene i opptakene, i en tydelig hentydning til rollen til politiske ledere som har unngått ansvar for sin rolle i feilene som førte til angrepet. «Du er ansvarlig både for det du vet og det du ikke vet.»

Videre argumenterte han for at «du er ansvarlig for resultatene».

Halevi sa at han måtte erkjenne sitt personlige ansvar for feilene, til tross for råd om ikke å gjøre det: «Jeg bryr meg ikke. Jeg konkurrerer ikke om hvem som har mest ansvar.»

«Jeg var stabssjef den dagen», sa han i det lekkede opptaket. «Og jeg vil bære dette med meg til min dødsdag.»

I stedet hører vi nå popartister og demonstranter rope i kor: Death, Death, Death to the IDF. Det er slagordet som også mediene nikker anerkjennende til, sammen med politikerne og menneskerettsekspertene.

I stedet for å forstå Israel, har Norge bidratt til at Bibi Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant er etterlyst over hele verden.

Dét er vårt bidrag. Forberedelse til en europeisk 7. oktober-massakre.