Den franske samfunns­strukturen henger i en tynn tråd på grunn av den fremmed­kulturelle masse­innvandring­en, sier Frankrikes tidligere etter­retnings­sjef Pierre Brochand.

Innvandringen skaper omveltninger og splitter fransk­menn­ene, som vil havne i mindre­tall lenge før slutten av det inneværende århundret, sa Brochand sist måned i et kjempelangt intervju med Le Figaro.

Douglas Murray sa en gang at hva som er akseptabelt å si offentlig om innvandringen i forskjellige vesteuropeiske land, avhenger av hvor store problemer innvandringen har påført dem: Jo større problemer, desto mer usminket tale.

Frankrike er blant landene som har størst problemer, og er derfor også blant landene hvor man kan si ting som er tabu andre steder. Rekken over prominente franskmenn som har advart om at masse­innvandring­en ødelegger landet, er da også blitt nokså lang.

Det skaper likevel oppsikt når de som tar bladet fra munnen, har bekledd noen av republikkens høyeste embeter. Pierre Brochand er tidligere sjef for Frankrikes militære etterretnings- og sikkerhetstjeneste Direction Générale de la Sécurité Extérieure (DGSE).

I det korte løp ser han ikke for seg en «klassisk» borgerkrig, men snarere en indre oppsplitting av samfunnet som radikalt vil forverre dets kvalitet, og dermed også livet til dets medlemmer.

Oppvåkningen burde ha kommet for tjue år siden, men makthaverne lyttet ikke til folket, fastslår Brochand.

Le Figaro: For bare tjue år siden, 27. oktober 2005, brøt de første store forstadsopptøyene ut. Var dette mer enn bare et uttrykk for midlertidig vold, var dette begynnelsen på en lang prosess som førte oss til en form for «borgerkrig»?

Pierre Brochand: Sett i ettertid fremstår det som skjedde for tjue år siden, først og fremst som en grusom avsløring av landets tilstand. Siden 1980-tallet hadde det oppstått et landskap uten sidestykke: Etniske opptøyer, som aldri før var sett, brøt sporadisk ut i urbane områder, på bakgrunn av kriminalitet, islamisering og separasjon. Oktoberbølgen, som spredte brannen til flere byer samtidig, var en vekker. To tredjedeler av våre landsmenn konkluderte med at «innvandringen må stoppes». De som satt med makten, lyttet ikke til dem. Som et resultat ble ingenting gjort.

Hvis vi fremdeles blir sittende med hendene i fanget, vil Frankrike oppleve tilbakegang på alle områder, med tap av sosial tillit, sikkerhet, velferd og livsglede, fortsetter Brochand.

– Jeg ser ingen annen årsak til disse omveltningene enn den plutselige tilstrømningen av masseinnvandring, med egenskaper som er i strid med våre egne.

Kanskje mest alvorlig er det likevel at fenomenet setter franskmennene opp mot hverandre i skyggen av et autoritært meningsklima der de rette meningene blir bestemt sentralt, mener Brochand, som ser et skisma mellom globalister og patrioter.

Mens disse strides innbyrdes, går landet under:

Våre innvandrere ankom med en tung kulturell, religiøs og historisk bagasje som de ikke etterlot seg ved grensen. Denne bagasjen var så tung at noen av deres oldebarn fortsatt bærer den.

La oss gjøre en fortegnelse igjen, siden alt stammer fra dem: opprinnelse fra den tredje verden, egne skikker, muslimsk flertall, æreskultur, kolonisert fortid, dynamisk demografi, høy endogami (giftermål innen gruppen), lavt kulturelt nivå, lavere produktivitet og evne til sysselsetting, sammenklumping på bestemte steder og – fremfor alt – som følge av dette forverringen av alt dette gjennom generasjoner i en global situasjon der Sør vil hevne seg på Nord.

I den grad begrepet «krig» er relevant, er det uklart om det handler om borgerkrig eller fremmedkrig, sier Brochand.

Geopolitikk spiller minst like stor rolle som politikk. Derfor foretrekker jeg å snakke om intern konfrontasjon, sårbar for ekstern innblanding.

Igjen er det Huntingtons sammenstøt mellom sivilisasjoner som gjør seg gjeldende: Globaliseringen gjør at den viktigste identiteten er hvilken sivilisasjon man tilhører, og for Frankrikes vedkommende er det mange innbyggere som ikke tilhører den vestlige.

Vi er i ukjent terreng, mener Brochand:

Selv om vi gjerne tenker på Romerriket, finnes det ingen presedens som kan veilede oss. La oss huske at ingen samfunn før vårt noensinne har levd under massiv individualisme, en slags terra incognita, uten kart eller kompass.

Før krigen bryter ut, forringes samfunnet:

Lenge før vi når en kamp på liv og død om suverenitet, vil vi fortsette å synke ned i kvikksand. Migrasjonsbølgen, hvis den vedvarer, vil føre til en rekke forverringer, både underliggende på lang sikt og eksplosive på kort sikt. Dagens innvandring er et totalt sosialt fenomen der sjokkbølgene merkes overalt. For å oppsummere: De gjenoppliver de uforsonlige splittelsene – dvs. dem som ikke kan løses gjennom prosedyrer – som vi trodde var bak oss: religiøs uenighet, kolonialt fiendskap, rasemotsetninger, kulturelle skiller, uforenlige nasjonale lojaliteter, som i tillegg kan suppleres med svak økonomi.

I hverdagen kommer ikke dette nødvendigvis til syne ofte.

Det er derfor en undergrunnsprosess når disse forstyrrelsene, som er umerkelige i hverdagen, til slutt kommer til syne som et resultat av at de akkumuleres. Eksplosive utbrudd oppstår når disse forandringene gir opphav til motsetninger som absorpsjonsmekanismene – som en gang var effektive med euro-kristne – ikke lenger kan overvinne. Vold blir da den eneste utveien.

Situasjonen kan sammenlignes med en vulkan, konkluderer Brochand, som mener at vi må forsøke å tenke alvorlig over hva den ukjente fremtiden kan bringe.

Du snakker om et «rammeverk for refleksjon». Kan du utdype det?

Etter min mening må vi begynne med å erkjenne det ubestridelige sluttpunktet: et Frankrike med afrikansk og muslimsk majoritet, lenge før slutten av dette århundret. Jeg utfordrer alle til å håpe på at denne omveltningen vil være fredelig og gemyttlig.

Hans egne anslag over innvandrerbefolkningen peker i en litt annen retning:

I mangel av statistikk vil jeg stole på intuisjonen. Av en befolkning som nå utgjør 25 til 30 % av innbyggerne (over tre generasjoner), er de «assimilerte» etter min mening bare 5 til 10 %, de «integrerte» utgjør 30 til 40 %, og resten svinger mellom hat og manglende tilslutning som følge av velferdsavhengigheten.

Den mest akutte vanskeligheten er unge menn som ikke har så mye annet enn en identitet som er fiendtlig til Frankrike og Vesten.

Det er på denne måten at skikker og tradisjoner fra opprinnelseslandene, som vi aldri har bedt om å leve side om side med, blir gjenopplivet i det offentlige rom.

Vertssamfunnet er ikke rede til å hanskes med det som kommer. Voldsmonopolet utfordres allerede. Men vertssamfunnet var plutselig ikke lenger noe sammensveiset folk:

Innvandringen er også en konsekvens av paradigmeskiftet som skjedde på 1970-tallet, da vi gikk fra selvbestemmelse for folk innenfor bestemte grenser, til selvbestemmelse for individer som fritt kan bevege seg rundt på kloden.

Overlevelsen av en så skjør samfunnsstruktur som vår henger imidlertid i en tynn tråd, altså den perfekte kulturelle homogeniteten sentrert om en enstemmig «hedensk nykristendom», den eneste som kan internalisere påbudet om å leve sammen.

Men det er ingen næring i en så tynn suppe, og derfor går det raskt nedover.

Den avgjørende akseleratoren er selvfølgelig demografien, den mest pålitelige indikatoren for fremtiden. Vi kan ikke gjenta dette ofte nok: Vi er på vei mot en reversering av den etniske og religiøse majoriteten i vårt land.

Videre er innvandring en ikke-skalerbar størrelse hvis kvalitet endres med kvantiteten. Derav begrepet kritisk masse. Nabolagene hvor alle terskler overskrides, er et eksempel på hva som venter oss. De minner om opprinnelseslandene, og ingen av dem er demokratiske, utviklede eller egalitære: uhøflighet, fremmedfrykt, intoleranse, bandittvirksomhet, omertà, innavl, korrupsjon, klientisme osv.

Vanlige mennesker kan ikke gjøre stort annet enn å stikke av fra alt dette:

Alle stemmer med føttene og grupperer seg etter affinitet, et klart bevis på at det er liten gjensidig forståelse: «de øverst» i den grønne sonen i bysentrene, «de nederst» i det perifere Frankrike, «de andre» i forstedene. I tillegg til denne primære omgåelsen kommer sekundære lekkasjer: rushet til privat utdanning, utvandringen av unge nyutdannede, aliyahen av franske jøder.

Men «løsningen» er midlertidig. Snart plasseres asylsøkere på steder som lenge hadde vært etnisk ganske homogene.

Det politiske problemet kommer på toppen: Motborgerne har stemmerett, og blir dermed interessante for dem som vil vinne valg.

Så kommer de små ordningene for å kjøpe sosial fred, eller til og med valggevinster, mens man sitter stille i båten. Disse ensidige innrømmelsene praktiseres på alle nivåer, fra nasjonal bypolitikk til kommunale kompromisser med usmakelige rådgivere (imamer, gjengledere, islambrødre). Man minnes du Barry: «Bare ett minutt til, herr bøddel!» Et annet aspekt: De to aktive minoritetene som sannsynligvis vil koordinere «opprørerne» – narkotikasmuglere og Det muslimske brorskap – har ingen interesse av å snu bordet med en gang.

Vanlige mennesker i Frankrike føler seg maktesløse overfor alt dette. Men kamplysten uteblir, befolkningen blir eldre, og samfunnet er blitt rikt både på distraksjoner og beroligende midler, analyserer Brochand.

La oss nevne, i tilfeldig rekkefølge: jakten på velvære gjennom forbruk som det eneste felles målet; manipulering av lammende følelser som frykt (epidemier, Russland, klima) og skyld (Vichy, kolonialisme, rasisme); og utbredt bruk av underholdning.

Individet trekker seg tilbake til seg selv og ser ikke stor nok verdi i det som er felles, til at man orker anstrengelsen.

Status er 1500 områder utenfor myndighetenes kontroll som Brochand kaller «motsamfunn».

Den mest plausible frykten er at dette økosystemet vil vokse i størrelse, hyppighet og intensitet, på grunn av kombinasjonen av økende antall og en kulturell avstand som ikke blir mindre.

Den tidligere etterretningssjefen anser Frankrike som sosiologisk bestående av noen slags tektoniske plater som vil støte mot hverandre.

På dette grunnlaget er det dessverre ingenting som hindrer at kritiske og irreversible terskler krysses, én etter én: bruk av dødelige våpen, inntrenging i «den grønne sonen», overmanning av vanlige styrker, mobilisering av hæren, gisseltaking osv.

Blant de destabiliserende fenomenene må terrorisme selvfølgelig vies spesiell oppmerksomhet, men enda mer plyndring, som unge mennesker i nabolagene allerede har engasjert seg i: ingenting er enklere, mer smittsomt eller mer effektivt for å ødelegge sosial tillit, slippe løs instinkter og bringe et samfunn i kne, langt ut over selve skaden. Og på toppen av det hele er det droner, en forbløffende innovasjon som gir alle ubegrensede muligheter til å spre terror.

Dette vil ikke skje på stor skala i morgen, men det er den veien det går, mener Brochand.

På veldig lang sikt kan vi dessverre bare spekulere, gitt den demografiske dynamikken, og vi må erkjenne at alt annet enn dén bare er mer eller mindre informert prat.

Jo lengre tid det går, desto hardere lut må til:

Kan denne store tilbakegangen stoppes? Er det mulig å komme seg? Hvordan?

I motsetning til hva det kan se ut til, er dette det enkleste spørsmålet, fordi svarene finnes og er blitt vanlige. Men de er også uunngåelig harde i forhold til den tiden og det terrenget som er tapt. Hvis det fortsatt er en liten sjanse for å slukke lunten, er det ingen annen vei enn nådeløs radikalisme.

Dette krever vilje til tiltak som ikke finnes i øyeblikket, konstaterer han: nær null innvandring, ikke dele ut statsborgerskap, ikke gi innreise til personer fra høyrisikoland, ikke tillate asylinnvandring, ikke gi gratis velferd og helsetjenester til utlendinger, samt en kompromissløst streng kriminalpolitikk med hardere straffer.

Den tidligere etterretningssjefen er ikke optimist på dette foretagendets vegne:

Gitt den nåværende situasjonen, finner jeg det svært vanskelig å forestille meg at det kan gjennomføres. Men omvendt kan jeg garantere leserne at hvis vi fortsetter å gi etter for normalitetens skjevhet og utsetter til i morgen det som burde vært gjort i går, forbereder vi ikke en lys fremtid for våre etterkommere.

Friheten er ikke for de feige, er det blitt sagt. I dag kan vi tilføye at det å ha og beholde et land, heller ikke er for de feige. Det store spørsmålet er om europeere gidder å ta anstrengelsen og ubehaget. Vil de ha et land?

Frankrikes vei ned i avgrunnen kan tjene som en advarsel for andre land som ikke har falt like dypt. Det de trenger å gjøre, er ikke fullt så vanskelig som det franskmennene må gjøre.