Med sin modernistiske utforming er Astrup Fearnley Museet et velegnet sted for å vise Lutz Bachers utstilling «Burning the Days». Arkitekturen er åpen og fleksibel og kan lett tilpasse seg ulike typer utstillinger. Den amerikanske kunstnerinnen, som døde i 2019, ble tidlig kjent for sine pop-kunstobjekter og konseptuelle strategier. I så henseende synes tittelen «Burning the Days» å være treffende for museets utvalg av verker og kuratering. Her er det litt av hvert å se på, men i sum minner det hele om bortkastet tid.

Jeg leser i utstillingens forord at kunstneren har hentet tittelen «Burning the Days» fra soldater under Vietnam-krigen, som når de hadde tjenestefri slo dagene i hjel av kjedsomhet. Betydningen av uttrykket stemmer nok, men referansen «Burning the Days» er nok hentet fra James Salters memoarer med samme tittel, som utkom i 1997. James Salter var flyver og tjenestegjorde under Korea-krigen, ikke Vietnam-krigen. Det er i hans memoarer at uttrykket «Burning the Days» dukker opp, så også skildringen av soldatenes kjedsomhet under tjenestefri.

Med tanke på at uttrykket «Burning the Days» peker på en tilstand av kjedsomhet og sløvhet, er det uforståelig at Astrup Fearnley Museet bruker det som ledetråd for Lutz Bachers kunstnerskap. Hun var jo i alle år en aktiv og samfunnsengasjert kunstner som ikke alltid var nyskapende, men fulgte de trender som dukket opp. Hun var moteriktig til enhver tid, skjønt ikke en fritidskunstner som kjedet livet av seg, slik soldatene gjorde under Korea-krigen.

Når vi vet at det var kunstneren selv som hektet seg på dette med «Burning the Days», og James Salters erindringer fra Kore-akrigen, blir det lite flatterende når museet kuraterer utstillingen ut fra en kjedsomhetens passive kreativitet. Det er kanskje også derfor de utstilte verkene er mer preget av kjedsomhet og tidsfordriv enn det aktive engasjementet hos en heltidskunstner som aldri hadde tjenestefri.

Det er noe kunstfaglig hysterisk når museets utstillingsansvarlige stadig prøver å aktualisere Lutz Bachers kunstneriske betydning. De utstilte objektene virker allikevel utdaterte og synes å ha pustebesvær av kjedsomhet, som om museets fagstab har planlagt mønstringen ut fra tilstanden «Burning the Days». Popkunsten har faktisk utgått på dato, og de konseptuelle strategiene kommer aldri i posisjon for å kommunisere kunstnerisk mening, uansett kuratering.

Selv om Astrup Fearnley Museet nå viser et bredt utvalg av Lutz Bachers 50 år lange produksjon, er det ikke gitt at mønstringen revitaliserer noe som helst. Innenfor et så langt tidsspenn er hennes produksjon av kunst svært sprikende, både hva angår verktyper, formgiving og kunstneriske vinklinger. Det er vanskelig å finne en rød tråd eller et stilistisk formbehov hos kunstneren. Rett og slett noe som minner om tidløs kunst. I det perspektivet får vi inntrykk av at Lutz Bachers kunstproduksjon bare har handlet om å brenne dager.

Lutz Bacher, Playboys (feministbevegelsen), 1993. Whitney Museum of American Art, New York; kjøpt med midler fra Painting and Sculpture Committee 2012.87. © Lutz Bacher

Lutz Bacher, Sjakk, 2012, Raf Simons-samlingen, Antwerpen. Utstillingsbilde, Lutz Bacher: Burning the Days. © Astrup Fearnley Museet, 2025. Foto: Christian Øen. Med tillatelse fra Lutz Bacher-boet og Galerie Buchholz.

Utstillingsbilde, Lutz Bacher: Burning the Days. © Astrup Fearnley Museet, 2025. Foto: Christian Øen. Med tillatelse fra Lutz Bacher-boet og Galerie Buchholz.

Astrup Fearnley Museet, Tjuvholmen:
Lutz Bacher: «Burning the Days»
Varer fra 26.09.2025 til 04.01.2026

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.