Remigrasjon er ikke overraskende blitt tidens store stridstema. Enn så lenge er det få som forsvarer hjemsendelser. De fleste er forarget. Her er bare tre aktuelle lederartikler:

Ekstra Bladet: «Hjerteløst og lovløst». Politiken: «Avskyelig angrep på danske muslimer». Jyllands-Posten ser en trussel mot rettsstaten. Og Morten Messerschmidt saksøker nå Martin Lidegaard fra Det Radikale Venstre for å ha sagt at Dansk Folkeparti (DF) vil sende folk til interneringsleirer på bakgrunn av hudfargen deres.

Temaet er relativt nytt, og derfor er det mange uklarheter og ulike synspunkter. Noen avviser remigrasjon som umenneskelig og i strid med rettsstaten. De beskylder mange på høyresiden for å mene at alle utlendinger fra visse deler av verden bør sendes hjem, uansett individuell adferd. Dette synes jeg er en grov overdrivelse. Uansett mener jeg at begge standpunktene er feil.

Sannheten er at remigrasjon både er moralsk nødvendig og kan – og bør – gjennomføres innenfor rettsstatens rammer.

Det moralske fundamentet

Det moralske fundamentet handler om hva vi kan holde mennesker moralsk ansvarlige for.

Man kan ikke velge sin etnisitet. Man kan ikke velge hvor man blir født. Derfor er det ikke rettferdig å straffe eller belønne mennesker utelukkende på grunnlag av deres etniske bakgrunn.

Men man kan velge sine handlinger. Man kan velge å begå forbrytelser – eller la være. Man kan velge å assimilere seg i danske verdier og bidra til det danske samfunnet – eller avvise det. Man kan velge å forsvare Danmark – eller bekjempe det.

Det man fritt kan velge, kan man også holdes ansvarlig for.

Derfor må remigrasjonspolitikk baseres på adferd og valg. Ikke på hudfarge eller geografisk opprinnelse. Det er den eneste moralsk forsvarlige posisjonen – og den eneste som respekterer menneskers verdighet som ansvarlige individer.

Konkret betyr det:

Kriminelle utlendinger skal utvises. Konsekvent. Fra første domfellelse for alvorlige forbrytelser etter straffeloven. Uavhengig av opprinnelse. De har brutt kontrakten med det danske samfunnet, og Danmark har ingen plikt til å beholde dem.

Avviste asylsøkere skal hjemsendes. Det samme gjelder personer som har oppnådd statsborgerskap gjennom bedrag. De har aldri hatt rett til å være her. Deres fortsatte tilstedeværelse er i seg selv ulovlig. Her er det ikke noe moralsk dilemma.

Asylmigranter skal hjemsendes når forholdene tillater det. Asyl er pr. definisjon midlertidig beskyttelse, ikke permanent opphold. Når behovet for beskyttelse opphører, opphører også asylretten. Dette er både moralsk ærlig og rettsstatlig korrekt. Vi lovet midlertidig sikkerhet, ikke permanent opphold.

Men hva med dem som ikke er kriminelle, ikke er avviste asylsøkere, men som heller ikke bidrar til det danske samfunnet? Som for eksempel dem som mottar sosialhjelp eller islamister?

Respekt for inngåtte kontrakter

Her kommer det andre avgjørende elementet: Når Danmark lovlig har gitt personer oppholdstillatelse eller statsborgerskap, har vi inngått en kontrakt. Denne kontrakten kan ikke brytes ensidig av Danmark uten alvorlig grunn.

Hvis noen har fått permanent oppholdstillatelse i henhold til gjeldende regler – etter et bestemt antall år med lovlig opphold, beståtte språktester og uten kriminalitet – har de oppfylt sin del av avtalen. Å tilbakekalle oppholdstillatelsen med tilbakevirkende kraft fordi vedkommende nå ikke er i stand til å forsørge seg selv eller har holdninger vi ikke er enige i, bryter med rettsstaten.

Det samme gjelder statsborgerskap. Hvis det er ervervet lovlig og uten bedrag, kan det ikke tilbakekalles utelukkende på grunnlag av manglende økonomisk bidrag, tro eller etnisk bakgrunn. Det ville være tilbakevirkende kraft. Altså vilkårlighet. Og det ville undergrave rettssikkerheten.

Men – og det er avgjørende – her kan og skal vi bruke andre midler for å oppmuntre folk til å reise frivillig:

Økonomiske insentiver: Danmark kan tilby betydelig økonomisk kompensasjon – opptil en million danske kroner pr. person – for frivillig repatriering. Dette respekterer innvandrernes og etterkommernes rettigheter, men skaper samtidig et sterkt insentiv. Selv med dette beløpet vil kostnadene for Danmark være tjent inn igjen på ti år.

Fjerne offentlig støtte til islamske institusjoner og forby utenlandsk finansiering av for eksempel moskeer: Dette vil også presse folk som ønsker å leve et islamsk liv, til å forlate landet.

Oppholdsavgift: Personer fra MENAPT-landene (og opprinnelsesland som vi tradisjonelt har problemer med) kan bli pålagt en årlig avgift for å beholde oppholdstillatelsen. Dette sender et klart signal: Det skal ikke være lønnsomt å oppholde seg i Danmark som en netto kostnad for samfunnet.

Fremtidige krav: Danmark kan skjerpe kravene til nye oppholdstillatelser og gjøre langsiktig selvforsørgelse til en betingelse. Dette gjelder ikke med tilbakevirkende kraft. Det er en demokratisk fastleggelse av fremtidige regler.

Tilbakekalling på grunn av svindel: Statsborgerskap og oppholdstillatelser som er oppnådd gjennom svindel eller bedrag, kan og må tilbakekalles. Det foreligger ingen moralsk forpliktelse her.

Det avgjørende er valget. Lojaliteten. Handlingen.

Etnisitet er viktig fordi de fleste mennesker med annen etnisk bakgrunn, spesielt dem fra MENAPT-landene, ikke er assimilert, og mange viser til og med en fiendtlig kultur. Men det moralske perspektivet er avgjørende: I noen tilfeller bryter enkeltpersoner dette mønsteret og blir verdifulle for samfunnet vårt. Vi må ikke bare beholde disse individene, men også beskytte dem og fremheve dem som rollemodeller.

Hva med fremtidig innvandring?

Enhver suveren nasjon har rett til å bestemme demokratisk hvem som kan innvandre. Danmark kan utmerket godt si: Vi ønsker ikke innvandrere fra bestemte land, fordi erfaringen viser at integrering av innvandrere derfra systematisk mislykkes.

Dette er ikke diskriminering av enkeltpersoner. Det er en demokratisk beslutning om fremtidig innvandringspolitikk basert på empiriske erfaringer. Og den er rettet mot mennesker som vi ikke har noen særlig moralsk eller juridisk forpliktelse overfor.