Skolen er oppe til debatt igjen. Ikke så rart, for det er kanskje den viktigste institusjonen i landet. Og vi har alle vært i kontakt med den. Som elev, kanskje som forelder, eller til og med som lærer.

Jeg har prøvd alle tre selv. Og la meg bare si det rett ut: Det er en grunn til den voldsomme debatten. For skolen er i fritt fall mange steder. Vold, bråk og mistrivsel. Dårlig læring som blir verre og verre.

Det nye synet på barn

Det «nye synet på barn» som nå gjennomsyrer kommunale forvaltninger landet rundt, bærer en stor del av skylden. Det nye barnesynet river ned murene og kaller det frihet. Grenseløshet markedsføres som frihet, kaos selges som kreativitet, og lærerens naturlige autoritet blir sett på som undertrykkelse.

Ifølge den pedagogiske teoretikeren Louise Klinge skal grenseoverskridende barn ikke lenger møtes med konsekvenser. En annen forkjemper for det nye barnesynet, Helle Rabøl Hansen, ser barn som «likeverdige med voksne» og «autonome individer med egne rettigheter», der de voksnes rolle er redusert til å «samarbeide med» barna, snarere enn å lede dem.

Men barn fortjener en skole som både respekterer verdigheten deres og hjelper dem med å bli ansvarlige voksne. For sannheten er at grenseløshet ikke er frihet; det er den mest subtile formen for tyranni.

Når læreren ikke våger å sette grenser, tar de sterkeste og mest aggressive barna makten. Klasserommet blir ikke et frihetsrom, men de sterkestes diktatur. De stille, følsomme barna – majoriteten – blir dem som kommer dårligst ut.

Hippielæreren som oppdaget autoriteten

La oss høre en annerledes og mye mer oppløftende historie. Mathias Granum kaller seg selv «hippielærer». Men virkeligheten tvang ham til å tenke nytt.

På leting etter løsninger besøkte han Michaela Community School i London, som kalles «den strengeste skolen i England». Det ble en øyeåpner. For denne skolen har løst akkurat de problemene som danske grunnskoler sliter med. Og den har gjort det med metoder som står i sterk kontrast til det synet på barn som dominerer i dansk skole.

Da Granum kom inn i et klasserom, opplevde han noe bemerkelsesverdig:

Alle elevene hilste høflig. Da læreren stilte et spørsmål, tok det bare et brøkdels sekund før alle rakk opp hånden. Ikke en eneste elev var mentalt fraværende. Og det var bare én lærer til stede i hver klasse. Det var ikke behov for støttelærere.

Da Granum i et friminutt spurte en gruppe barn om danske skoler kunne lære noe av deres skole, svarte de enstemmig ja. De anbefalte å innføre gjensitting, fordi det skapte et bedre klassemiljø når læreren kunne sende ut elever som forstyrret.

Skolens metoder er tydelige: Høye forventninger til oppførsel og innsats. Konsekvenser for regelbrudd, selv for småting som glemte pennaler eller himling med øynene. Men også tydelige prosedyrer der læreren gjenetablerer relasjonen til eleven etterpå. Autoritet etableres uten forhandlinger eller maktkamp.

Riisagers realistiske syn på barn

Tidligere undervisningsminister Merete Riisager er en enmannshær og fører i utallige innlegg en modig kamp mot det nye barnesynet.

Riisager foreslår det realistiske barnesynet som alternativ. Det anerkjenner en grunnleggende sannhet: Barn er hverken engler eller djevler, men mennesker i utvikling, med både ressurser og begrensninger. De kommer ikke til verden med en innebygd evne til å sosialisere seg. Denne evnen må læres og øves opp.

Det minner om den klassiske ideen om dannelse: Mennesket er ikke født fritt, men blir fritt. Frihet oppnås gjennom rammer, ikke ved frihet fra rammer.

Da Granum vendte tilbake til sin egen undervisning, eksperimenterte han med de prinsippene han hadde lært i England, og som Riisager og andre har argumentert for i årevis.

Han ba studentene fylle de fremste radene og lukke datamaskinene. Han lærte dem å være «superelever» – å rekke opp hånden, ta brukbare notater og delta aktivt. De fleste studentene foretrakk den nye stilen, for den var mer fokusert, og de følte at de lærte mer.

Læring fører til trivsel – ikke omvendt. Når barn opplever mange små suksesser i hver time, trives de. Rabøl og Klinges tilnærming snur dette på hodet og skaper den elendigheten den gir seg ut for å bekjempe.

Veien tilbake

Rabøl og Klinges ideer har hatt sin sjanse. Resultatet ser vi i kaotiske klasserom over hele landet. Riisagers alternative vei er klar, og Granums erfaringer bekrefter den: Gjenopprett lærerens autoritet. En lærer som tør å lede, gir barna den tryggheten de trenger for å utfolde seg. Autoritet handler ikke om makt over barn, men om å skape et miljø der alle kan lære og trives.

Skolen kan fortsette med det nye barnesynets ideologiske dogmer, som skaper kaos, eller velge det realistiske barnesynet, som anerkjenner barns behov for voksne som våger å ta ansvar – ledere så vel som lærere.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!