En teknologisk oppdatert lærer som i utgangspunktet var positiv til bruk av IT i undervisningen, klager sin nød til VG om at skolen er blitt som en internettkafé, hvor elevene forsvinner bak hver sin dataskjerm, som vinner kampen mot læreren om oppmerksomheten.

Tingenes tilstand er altså i strid med det som er selve bærebjelken i enhver undervisning: kommunikasjonen mellom lærer og elev. Selv elevene klager over at de sosiale mediene gir problemer med konsentrasjonen, en egenskap ethvert substansielt skolearbeid krever.

Lærerens rop om hjelp møter det som best kan kalles døve ører hos kunnskapsminister Kristin Halvorsen, som kommenterer at «mitt inntrykk er at veldig mange skoler klarer veldig bra å bruke PC og sosiale medier til læring».

Man hadde kanskje forventet at en kunnskapsminister — altså øverste ansvarlige for offentlige etater hvis jobb det er å formidle solid underbygd kunnskap — ville avstå fra å bruke sitt eget personlige inntrykk til støtte for en konklusjon som er til de grader vidtfavnende at den ligger til grunn for politikken som føres.

Og hvor er det statsråden har fått dette inntrykket? I samtale med byråkrater som gjør sine overordnede fornøyde dersom de leverer rapporter hvis innhold er at alt er såre vel? Skal dette inntrykket liksom veie tyngre enn det stikk motsatte inntrykket hos en lærer som — i likhet med mange andre — har observert en adskillig mindre lekker virkelighet og orket å si fra om det, vel vitende om at det er en belastning å gjøre det?

Kanskje statsråden og andre burde undersøke hvordan erfaringene har vært på skoler som i lang tid har drevet utstrakt bruk av IT i undervisningen?

Liverpool High i New York var en av de første skolene i verden som utstyrte samtlige elever med bærbare datamaskiner. Rent bortsett fra at de tekniske problemene med såvel nett som maskiner var mye mer til heft enn først antatt, eller at elevene misbrukte utstyret i skoletiden, oppdaget man at elevenes resultater slett ikke ble noe bedre. Som rapportert av New York Times for drøyt fire år siden var lærernes tilbakemeldinger til forveksling like de ovenstående.

“After seven years, there was literally no evidence it had any impact on student achievement — none,” said Mark Lawson, the school board president here in Liverpool, one of the first districts in New York State to experiment with putting technology directly into students’ hands. “The teachers were telling us when there’s a one-to-one relationship between the student and the laptop, the box gets in the way. It’s a distraction to the educational process.”

Mark Lawsons erfaringer fant støtte i en studie gjennomført av det amerikanske utdanningsdepartementet omtrent på samme tid, altså i 2007:

Last month, the United States Department of Education released a study showing no difference in academic achievement between students who used educational software programs for math and reading and those who did not.

Tiden er altså overmoden for å innse at ideene om integrering av IT i undervisningen har vært et svært kostbart eksperiment til liten eller ingen nytte, sannsynligvis heller til skade. Erfaringen man har gjort er at skolen ikke er noen velegnet arena for bortlæring av datamaskinkyndighet. (Skolene lærer heller ikke de unge å kjøre bil.) Det er tale om stort sett nokså banale ferdigheter som for de aller fleste personers vedkommende kan læres i løpet av noen dager eller uker. Tiden man benytter til disse trivialitetene i skolen, tar verdifull tid bort fra andre, langt viktigere ting.

Alt dette virker jo fullstendig innlysende, så hva var egentlig grunnen til at man i sin tid begynte å fylle skolene med datamaskiner? Jo, at alle elevene skulle bli fortrolige med informasjonsteknologi, slik at barn av velstående familier ikke fikk noe forsprang på de andre. Eller at teknologien skulle være et redskap i undervisningen (hvilket var det man i sin tid sa om videospilleren også).

Men det som skulle være en tjener, er endt opp med å bli en herre. Og paradoksalt nok vil den forflatningen av skolen som i praksis er skjedd med datamaskinenes hjelp, snarere ha økt forskjellene mellom de sterke og de svake elevene. For de sterke elevene har foreldre som vet at de trenger ferdigheter de ikke lenger får i skolen, og foreldrene vil selv se til at de får dem. Dette vil de svake elevene bare unntaksvis oppleve.

For hva er det man i livet har mest igjen for å ha lært på skolen? Ens eget morsmål og historie, matematikk, et fremmedspråk eller å spille et instrument? Eller hvordan man bruker programvare — som forlengst vil være utdatert idet man havner i arbeidslivet — til å distrahere seg fra å lære disse tingene ordentlig? For det er det siste man i praksis gjør. Hvem er det som best lærer geometri? Den som leker med en interaktiv geometri-applet, eller den som med papir og blyant sliter seg gjennom beviset for en læresetning av Euklid?

Saken er at den mentale egenskapen som mer enn noen annen verdsettes i arbeidslivet, er en evne til å ta fatt på og gjennomføre krevende oppgaver: en evne, og kanskje vel så mye en holdning, som først og fremst utvikles gjennom den disiplinen, tålmodigheten og konsentrasjonsevnen man får av å slite med å tilegne seg vanskelig lærestoff. Og i denne sammenheng er datamaskiner bare unntaksvis til nytte. Det er muligens et godt hjelpemiddel for viderekomne. Men grunnleggende lærestoff tilegnes ved hjelp av en sammenhengende tekst, ikke av hypertekstens uendelighet av løse tråder, og ikke ved å be noen andre tilhørende samme nettverk om å peke ut en snarvei. (Den skisserte egenskapens relevans i privatlivets sfære, overlates som en øvelse til leseren.)

Når Kristin Halvorsen snakker om at datamaskiner og sosiale medier skal gjøre undervisningen mer «spennende», gjør hun derfor de unge en bjørnetjeneste av astronomiske dimensjoner. God læring er til tider spennende, men mesteparten av tiden er det et slit, i perioder uten at man ser umiddelbare resultater. Det er dårlig oppdragelse å frata hele generasjoner den karakterstyrken man oppnår ved å gå en slik vei.