Vestens nye Gaza-prosjekt vil gjenta fiaskoen fra Afghanistan og Irak: Man forsøker å bygge demokrati på islamsk grunn, men ender med å finansiere jihad, korrupsjon og sin egen strategiske undergang.

Når Vesten snakker om «nasjonsbygging», bør vi strengt tatt kjenne kulden fra Kabul. Likevel står vi på terskelen til å gjenta hele tragedien – denne gangen i Gaza.

24 år etter at USA gikk inn i Afghanistan for å skape et «moderne, demokratisk» samfunn, står Washington igjen klare til å bygge et nytt Midtøsten – med Tony Blair hentet frem fra glemselen, som om han var en garantist for stabilitet. Man kunne ikke skrevet bedre satire: De samme menneskene som mislyktes i Irak og Afghanistan, skal nå «redde» Gaza.

Men det finnes et mønster her. Hver gang Vesten forsøker å påtvinge den islamske verden et liberalt demokratisk system, bygger det på tre grunnleggende misforståelser:

1. At problemet er regimet, ikke kulturen eller religionen.
   Man tror at korrupsjon og vold kan helbredes med valg og markedsøkonomi.
2. At folk flest egentlig ønsker fred, handel og frihet.
   At islamistisk vold er et symptom, ikke et prinsipp.
3. At teknokrater og bistandsarbeidere kan bygge et moderne statsapparat fra utsiden.
   Som om bistand og konsulentrapporter kan erstatte kulturell selvforståelse og historisk erfaring.

Afghanistan og Irak lærte oss det motsatte: Nasjoner formes ikke av pengeoverføringer, men av verdier. De såkalte «nasjonsbyggerne» nektet å se at jihad, ikke demokrati, er den drivende kraften i islamsk politisk tenkning.

Den nye Gaza-planen er skrevet i samme ånd. Dokumentene flommer over av uttrykk som «teknokratisk styre», «internasjonale standarder», «arabiske partnere» og «paneler av eksperter». Man kan like gjerne hente frem gamle PowerPoint-filer fra Verdensbanken i 2004 – språket er det samme, og naiviteten enda større.

Tre år etter at G8 lovet å bygge et «transparent palestinsk demokrati» ved hjelp av internasjonal bistand, tok Hamas makten med våpen i hånd. Ikke fordi folket ble «forrådt», men fordi det ville det slik. Gaza ønsket ikke teknokrater. De ønsket en islamsk stat.

Når Vesten snakker om «reformerte palestinske styrker», overser man at de eneste som faktisk kan håndtere våpen i Gaza, er Hamas. «Avvæpning» vil i praksis bety at Hamas overfører sine våpen til seg selv – bare med nye uniformer og nye budsjettlinjer. Vi har sett det før i Irak, der amerikanske midler skapte sjiamuslimske militser, og i Afghanistan, der Taliban bygget sin krigskasse på vestlig bistand.

Den planlagte internasjonale stabiliseringsstyrken (ISF) vil være en slags FN-styrke uten FN-logo, bestående av land som verken tør å kjempe mot islamister eller ønsker å gjøre det. Når neste krise kommer, vil USA igjen stå alene med regningen – økonomisk, politisk og militært.

Dette er ikke lenger bare dårlig strategi. Det er fornektelse. Fornektelse av at det finnes en grunnleggende konflikt mellom vestlige verdier og islamsk politisk teologi. Fornektelse av at jihad ikke er et «avvik», men en integrert del av systemet, slik de klassiske rettskildene selv fastslår.

Når man fornekter dette, blir nasjonsbygging ikke en løsning, men et ritual – en måte å gjenta fiaskoen på med nye slagord.

USA burde for lengst ha lært: Man kan ikke bygge demokrati på en doktrine som forbyr religionsfrihet, likestilling og ytringsfrihet. Man kan ikke bygge en sekulær stat på tekster som gjør Allah til lovgiver.

Hver dollar som sendes inn i Gaza, vil derfor ha samme effekt som i Kabul: Den vil forlenge konflikten, ikke løse den. Den vil finansiere nye terrornettverk og nye martyrplakater.

Vesten vil ikke bygge en nasjon i Gaza – bare en ny front i en gammel krig.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!