Erik Gifford 
Da krigen tok slutt 8. mai 1945, var vi i Norge klare til å planlegge for fremtiden så fort seiersrus og feiring var overstått. Dette var allerede begynt blant våre ledere i London og i Bretton Wood-konferansen i 1944. Her ble verdens økonomi og et påtenkt FN drøftet. Oppdelingen av Europa ble avgjort på Jaltakonferansen i februar 1945. Europa ble delt, og Jernteppet senket seg.
Dette var bakteppet da vi her i Norge måtte vurdere hvordan vi skulle organisere vår egen sikkerhet. Det var helt klart at nedrustningen til Erling Falks bevegelse Mot Dag, med et brukket gevær som symbol, var en gedigen fiasko. Nå fikk vi «ALDRI MER» og et folkekrav om opprustning. Spørsmålet var hvordan og på hvilken måte. Mange ivret for en nordisk forsvarsallianse, men det viste seg å være umulig. Da ble fokuset utvidet med tanke på en atlantisk forsvarsallianse, og det inkluderte USA. Ideen om NATO tok form.
Dette falt en del ledere i Ap tungt for brystet, på grunn av tidligere deltakelse i bevegelsen Mot Dag, men vendepunktet kom i februar 1948, da kommunistene i Tsjekkoslovakia, med støtte fra den russiske okkupasjonsmakten, gjorde statskupp. Kommunistpartiet hadde på den tiden ca. 10 % oppslutning i landet, omtrent den samme oppslutningen som kommunistene hadde i Norge.
Kun to uker senere holdt Gerhardsen sin berømmelige Kråkerøy-tale, og den banet vei for at Norge deltok i stiftelsen av NATO.
Hendelsene på denne tiden husker jeg fortsatt, uten at jeg helt forsto det som skjedde. Min far, min bestemor og flere bekjente hadde deltatt aktivt i kampen mot nasjonalsosialistene under krigen, og nå begynte min far å ta med seg en pistol på jobben. Det var litt skremmende for meg den gangen; jeg hadde akkurat begynt på skolen.
Og for dem som enda ikke har skjønt det, har NATO og vår lojale venn og allierte siden 1942, USA, vært garantist for fred og sikkerhet i Norge i alle år, helt til nå, i skrivende stund.
Ved stiftelsen i 1949 var det 12 nasjoner som undertegnet NATO-pakten – 10 europeiske land samt USA og Canada. NATO var så populært at det siden har kommet til 20 nye medlemmer, de to siste var Finland og Sverige.
NATO fungerte helt etter hensikten gjennom hele den kalde krigen, og hensikten var å garantere et forsvar mot mulige fiender på den andre siden av jernteppet.
Så kom det en stor verdensbegivenhet på slutten av 1980-tallet. Etter planer og aktiv innsats fra Ronald Reagan, Margareth Thatcher og Paven gikk Russland konkurs. Kommunismen råtnet på rot, og vasallstatene som hadde levd under en brutal russisk okkupasjon helt siden 1945, ble frie. De kastet av seg russernes lenker, bånd og tvang. Deretter orienterte de seg mot oss i Vesten. De ville bli som oss og oppleve samme frihet og demokratiske trygghet som vi hadde. Og vi ville selvfølgelig ikke nekte dem det, snarere tvert imot oppmuntret vi til det.
Mye av dette kjenner vi til fra historien, men her har jeg også egne hendelser og erfaringer å bidra med.
I 1990 hadde jeg reist en del i Russland og noen av statene bak jernteppet. Jeg snakket russisk og hadde god kontakt med den lokale befolkningen. I Moskva og Leningrad var det ingen egen skyld å oppdage over kommunismens fallitt, NATO var syndebukken. Dette hørte jeg også fra mine egne russiske venner.
I Latvia og Estland var det også liknende syn på saken, men her ble dette uttrykt med stor glede og takknemlighet.
Takk, kjære Vesten og NATO, for at dere satte oss fri!
Det samme sa mange av russerne som bodde i Estland og Latvia også, og det var en stor og betydelig gruppe.
Under hele den lange, brutale russiske okkupasjonen fra 1945 til 1990 hadde russerne forfulgt, fengslet, torturert, drept, tvangsflyttet og deportert mange av innbyggerne i Baltikum. Og der lokalbefolkningen flyttet ut, flyttet russere inn.
Ved jernteppets fall var ca. 30 % av innbyggerne i Latvia etniske russere, og i Estland ca. 20 %.
En titt på kartet kan bidra til å skjønne denne befolkningsendringen.
Men nå opplevde jeg at flesteparten av russerne jeg snakket med i Estland, identifiserte seg som estere, og ikke som russere. Mange begynte å lære seg estisk og deltok aktivt i den politiske debatten, på estisk side. Esterne var vel informert om alt som skjedde i Vesten, i tillegg til Pravda kunne de også følge med på finsk radio og fjernsyn. Det er språklige likheter mellom estisk og finsk. Liknende utvikling var det i Latvia, men der gikk det litt tregere i begynnelsen.
Etter å ha vært i Moskva eller Leningrad pleide jeg bestandig å besøke venner i Tallinn. Der var samtalene mye friere enn i Russland. Særlig på den store plassen foran kirken grodde det opp mange serveringssteder, og der var samtalen veldig fri under det vaktsomme blikket til Staryj Tomas oppe i sitt utkikkstårn. Da hørte jeg mange ganger kravet fra grasrota i Estland om at de ville bli med i NATO. Jeg forklarte at det var mulig, men det ville ta mange år før de klarte å oppfylle alle kravene for medlemskap i NATO, og jeg ga dem utskrift av NATO-traktaten som de kunne lese.
Jeg opplevde det samme i flere av landene som hadde vært okkupert av Russland. De ville ha den tryggheten som NATO kunne gi dem.
Dette står i sterk kontrast til enkelte påstander om at NATO drev aktiv utvidelse i øst. Det er ganske enkelt en falsk påstand. Det omvendte skjedde.
Det tok lang tid før disse østblokklandene kunne bli medlem. Polen og Ungarn klarte opptaksprøvene i 1999, etter iherdig arbeid fra befolkningen. Små land som Estland og Latvia slet mer, og brukte ytterligere fem år for å tilfredsstille kravene fra NATO. Dette er en sterk kontrast til den falske påstanden at NATO drev en aktiv utvidelseskampanje i øst. Dette var krav fra landenes egen grasrot.
Eller er det noen som i alvor vil påstå at NATO tvang Sverige og Finland til å søke om medlemskap i 2023?
NATO har vært vår garantist for frihet og trygghet i alle år siden stiftelsen.
Det er to kriterier for at NATO kan delta i en væpnet konflikt. Det første er at det er et vedtak fra FN, det andre er traktatens punkt 5, som sier at angrep på én stat er angrep på alle. Dette blir derfor kalt musketer-paragrafen.
NATO har vært aktiv i væpnede aksjoner i henhold til traktaten, det var konflikten i tidligere Jugoslavia, der aksjoner var FN-ledet, og i Afghanistan som følge av angrepet 9/11.
Det har vært andre konflikter også som noen NATO-land har deltatt i, men ikke som følge av NATO-vedtak. Irak er et eksempel på det.
NATO har tjent Norge og de andre medlemslandene bra i alle disse årene, og jeg håper at oppslutningen om NATO kan fortsette å gi oss trygghet i tiden som kommer. Vi lever i en urolig verden. Det kan hende at vi må delta i en konflikt på den andre siden av kloden for å forsvare våre nasjonale interesser.
Og hvordan stiller NATO seg til Ukraina?
Ukraina kan ikke bli medlem av NATO fordi landet ligger langt unna, faktisk mange år, for å kunne oppfylle kravene til medlemskap. Derfor er det ingen som driver aktivt påtrykk for å få Ukraina med i NATO.
Dette vet Putin, dette vet Ukraina, dette vet jeg, og nå håper jeg at flere også vet det.
Kort til slutt: Det er en konspirasjonsteori at Ukraina ikke kan bli medlem av NATO fordi de grenser til Russland, og at russerne må ha en sikker buffersone.
Da bør dere ta en titt på kartet og se hvilke land disse landene grenser til:
Norge, Finland, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Ungarn med flere.
Skal vi skjelve?
Nei, slapp av. Heldigvis har vi NATO.
