Når mange mennesker dør, synes vi det er fryktelig. Men de bør helst være norske. Jo fjernere de er av opprinnelse, dess mindre bryr vi oss. I hvert fall innerst inne, der det smerter. Jeg har tenkt en del på tsunamien som blant annet rammet Thailand i 2004 og klistret en hel verden til TV- og PC-skjermene. Bildene var grufulle og … spektakulære.

I Norge ble vi rammet av tsunami-feberen. Usikkerheten rundt hvor mange som var omkommet, ga fritt spillerom for fantasi og antagelser. Tallene på norske dødsofre startet på 800 og steg faretruende i takt med statsminister Kjell Magne Bondeviks oppdateringer. Nyttårsaften anslo Bondevik antallet dødsofre til 1200, identisk med antallet navngitte mennesker man ikke hadde funnet.

Det var overveldende, det var for mange. Naturkatastrofer bør helst ramme flest mulig man ikke kjenner og aldri kommer til å kjenne. Skikkelige utlendinger.

Allerede dagen etter begynte tallene å synke. Meldesystemet i Thailand viste seg å være utilstrekkelig og upålitelig, og norske statsborgere som holdt til i helt andre og definitivt tsunamifrie områder av landet, var av ukjente grunner blitt inkludert i listen over mistenkt omkomne. Men så begynte de å svare på telefoner, og var dermed kommet til rette uten å ha vært borte i det hele tatt.

Mens tallene fortsatt beveget seg rundt et par tusen, var det «nyhetsstas». Et imponerende pressekorps dro av sted, hals over hode, for å rapportere hjem. Hvilket de gjorde uavlatelig de første dagene og ukene, med alvorlige ansikter, mot en mørk kveldsbakgrunn på Phuket.

Når vi så raden av likposer stablet i hauger, og senere på rekke og rad i gravemaskingrøfter, fikk ubehaget et ekstra krydder i uvissheten om at kanskje, kanskje blant alle disse var det norske ofre i søppelsekkplast. I den lille pakken i midten, den som kameraet zoomet inn mot, var det kanskje et norsk barn?

For oss ble Khao Lak, som Hans-Wilhelm Steinfeld hadde ropt så dramatisk fra på norsk radio, fra en liten høyde, riktignok, noen mil nord for ferieøya Phuket, sentrum for tragedien fordi det var her de fleste norske ofrene kjempet for livet og døde.

Det er ikke noe galt i at vi reagerer slik. Det nære er alltid mye vondere enn det fjerne. Tsunamiens herjinger i Thailand brakte det fjerne hjem, helt inn i våre egne nabolag. Sumatra og Sri Lanka var sjanseløse i den konkurransen.

Men samtidig gjorde denne reaksjonsmåten underlige utfall. Det ble viktig for oss å vite at falangene, som thaier kaller oss utlendinger fra Vesten – ikke havnet i haugene og massegravene sammen med de lokale (thaiene), ikke bare fordi det var færre av oss og mange flere av dem, men også fordi vi fryktet at thaiene kanskje ikke tok det så alvorlig med identifiseringen av sine egne.

Thailandske myndigheter var tidlig ute med å forsikre om at bekymringene var ubegrunnet. Det hvite Vesten ble vel egentlig lovet særbehandling. Så pustet man lettet ut, og glemte at flere av ofrene faktisk var nordmenn av asiatisk opprinnelse. I hvilken haug havnet mon de?

Ut av intet dukket altså en graderingsskala opp: Vi rammes hardest av det som skjer med, hva skal vi kalle det, norske nordmenn.

Våre nye og ganske nye landsmenn stiller et stykke bak. Antakelig også bak svenske svensker og danske dansker. Vårt multikulturelle samfunn er ikke kommet så langt som vi trodde. Vi henger fortsatt ved de gamle naboreglene, at naboen er de som ser ut som oss, og som har bodd på den andre siden av skigarden i generasjoner.

Det rare var at med dalende tall på savnede/omkomne nordmenn – 279 den 3. januar, 80 to dager senere – mistet katastrofen noe av den «lokale» fascinasjonen.

Tsunamien druknet en mengde kystsamfunn i fjerne himmelstrøk. Millioner ble hjemløse, mellom 230 000 og 280 000 omkom om man tar med hele regionen – Sørøst-Asia og Øst-Afrika. Det er i seg selv innsamlingssifre, og den største naturkatastrofe i moderne tid. Og innsamlingsaksjoner er vi alltid flinke til å støtte. Men det som hadde gjort tsunamien til noe mer enn et jordskjelv ved Sumatra, var de norske ofrene.

Ved store katastrofer våkner nasjonalisten og kameraten hans, rasisten.

En annen krabat som våkner, er mystikeren. Noen tør si det, andre bare tenker det: – Heller ham enn meg.

Tanken er irrasjonell, fordi den forutsetter at noen, en der oppe, skjebnen, hva man nå vil kalle det, har foretatt et valg. Noen ganger kan illusjonen bli veldig virkelig. Hvis mannen som går ved siden av deg, blir kjørt ned og drept av en fyllik, mens du slipper fra det uten en skramme, for eksempel. Gud passer på sine. Tenker nok mange da. Men de tenker ikke: Hei, hvorfor passet ikke Gud på ham? Det burde jo egentlig være svært foruroligende.

Andre ganger, som da en kollega utbrøt «Heller deg enn meg»-trylleordene, da jeg skulle ut og fly i et avsindig uvær, blir det tøv. Han flyr jo aldri. Ergo var det uansett aldri noe ham eller meg.

Dypt inne i oss ligger offertanken begravd, vårt ubevisste jeg klamrer seg til den: Ikke bare er det et heller ham enn meg, men det skal faktisk være moralsk mulig å bli renvasket, hvor slemme vi enn har vært, og få en ny start, ved at en annen påtar seg skylden og soner straffen vår. Kristus er det mest berømte eksempelet. Han tok på seg skylden for alle, han! Greiere enn det kan du ikke få en messias.

Det er imidlertid en kjensgjerning at de som ofrer seg, bør være så få som mulig, helst bare én, i hvert fall ikke mer enn en håndfull. Jo flere de er, dess viktigere at vi kjenner noen av dem, eller at de er våre landsmenn.

Vi kan også akseptere fjerne medmennesker hvis de omkommer under omstendigheter som indikerer at «det kunne skjedd meg». Tsunamien var i så måte et katastrofenes kinderegg, den utløste alle reaksjonene i oss. Sorg og sjokk blandet seg med lite sunne størrelser som sensasjonshunger, nasjonalisme og rasisme. Du kan ikke kalle det noe annet når man håper at norske lik havner i en annen haug enn asiatiske lik.

Et sted der inne dukket også mystikeren opp.

Etter hvert som katastrofen kom på avstand, var det sunt å kjenne etter hva den gjorde med oss. Bak sorgen og sjokket lusket en slesk liten djevel. Han som fikk oss til å glo med åpen munn, som besatte, på nyhetsbulletin etter nyhetsbulletin, zappende fra kanal til kanal, sulteforet på grufulle bilder – med dette underlige håpet om at de akselererende dødsfallene helst skjulte få nordmenn, og så mange som mulig av dem som bor langt unna og snakker språk vi ikke forstår.

«Fly styrtet i India, 276 døde» blir ikke mottatt med samme sjokk og oppmerksomhet som «Fly styrtet i havet ved Værøy, fem omkom». 276 indere, det er fjernt. Det skrenser bare oppmerksomheten. Man anspores ikke engang til å tenke seg inn i flykabinen med de 276 skrikende, vettskremte menneskene som døden allerede har satt klørne i.

Hadde du kjent en av dem, ville det blitt noe annet. Er det egentlig rasjonelt? Må du kjenne noen før de vedkommer deg?

Ja, slik er det. Så mye for nestekjærligheten.

Og var den ikke der den mystiske følelsen også, den som utløses når det skjer andre, men ikke en selv: Jeg lever! Dette lettelsens brus gjennom årene. Som om de tusener på tusener hadde gitt sitt liv for å gi oss muligheten til å gå videre.

Tanken er absurd, men den behøver ikke være så dum, hvis vi lærer noe av det.

Og bare for å ha sagt det, jeg var en av journalistene som reiste ned til Khao Lak. Det var mye å bearbeide. Jeg fikk også bekreftet at det er lettere å kjenne omsorg når man er blant de ulykkelige, enn når man sitter i egen stue på den andre siden av kloden og bare kan slå av TV-en og PC-en og sette på en plate med Van Morrison. «Into The Mystic» for eksempel. Den spiller jeg nå.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!