Romas kriger mot Karthago er legendariske, i all sin brutalitet.

Selv om de tre punerkrigene endte med at Cato den eldre fikk sitt ønske om å ødelegge Karthago oppfylt, så var Pyrrhos-seieren også innledningen på Romas forfall.

Punerkrigene var romernes navn på de tre krigene de førte med karthagerne (av romerne kalt punere) mellom 264 og 146 f.Kr. Alle årstall i resten av denne artikkelen dreier seg om før Kristus.

Interessant nok varte punerkrigene omtrent like lenge som hundreårskrigen mellom England og Frankrike (1337–1453), hvor de britiske folkestyrkenes longbows knuste makten til middelalderens adelige riddere, særlig under det berømte slaget ved Agincourt i 1415.

Under slaget ved Agincourt ble franske adelsmenn og riddere knust av vanlige briter med langbuer. Illustrasjon: Wikipedia

De tre punerkrigene endte med at Romerriket fikk herredømme i det vestlige Middelhavet. Men samtidig startet Roma veien mot sin egen undergang.

Karthago, som lå like ved dagens hovedstad i Tunisia, var en maktfaktor i Middelhavet noen hundre år før Jesu fødsel. De hadde en sterk marine og tok seg til rette ved bruk av makt, blant annet på Sicilia.

Roma fikk etter hvert nok, og ville overta kontrollen over Middelhavet. Dette motiverte oppbyggingen av en sterk romersk marine. Den første punerkrigen startet i året 264 f.Kr.

Karthagernes økende innflytelse på Sicilia ble oppfattet som en trussel mot den romerske kontrollen over Sør-Italia, som var sikret etter seieren over Pyrrhos (!) og Tarentum i 272 f.Kr. Punere betyr på norsk fønikere, som var en generell betegnelse på folket som oppholdt seg i Nord-Afrika, dagens Tunisia, Egypt og Algerie.

Cato den eldres uttrykk, som han etter sigende sa etter alle sine innlegg i Senatet i Roma, har gått inn i historien som en klassiker. Ceterum censeo Carthaginem esse delendam. (For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges).

Det skal ha vært en vag avtale mellom Roma og storbyen Karthago som tilsa at Roma kontrollerte fastlandet, mens Karthago kontrollerte Sicilia og de andre øyene vest for Italia. Men etter som Roma vokste seg sterkere, ble ikke avtalen  akseptert lenger; romerne ønsket kontroll over hele Middelhavet.

Den utløsende faktoren for den første punerkrigen var at en gruppe omflakkende leiesoldater (mamertinerne – «Mars-sønnene»), hadde tatt kontrollen over Messina på Sicilia. Med røveri og vold ble Mars-sønnene upopulære. Mamertinerne ba om støtte fra Karthago, men denne støtten endte med at karthagerne selv tok kontroll over Messina.

Deretter ba mamertinerne Roma om hjelp, og konsulen Appius Claudius Caudex fikk overtalt folkeforsamlingen i Roma til å komme dem til unnsetning. Litt av noen folk, disse sønnene av Mars. Lojalitet var neppe høyt prioritert.

Krigen var et faktum da Caudex i 264 f.Kr. satte over Messinastredet og knuste både de syrakusanske og karthagiske styrkene. Romerne lyktes senere med å gå i forbund med Syrakus, som var anfører for de greske byene på vestkysten av Sicilia, og fikk dermed godt fotfeste på den vestlige delen av øya.

Etter at romerne fikk bygget seg en flåte og lærte seg å manøvrere den, mistet karthagerne etter hvert sin dominans over havet. Trass i et katastrofalt nederlag etter Claudius Pulchers dumdristige forsøk på å ramme karthagernes flåtebase ved Drepana i 249 f.Kr., som ble forhindret av den dyktige puniske feltherren Hamilkar Barkas innsats, vant romerne gradvis kontroll over Sicilia.

Men Romas marine var fortsatt i startfasen, og Karthago var ennå ikke fullstendig slått. Så derfor kom det brutale svaret fra den absolutt verste kanten.

Hannibal

Karthagerne var ikke bare interessert i Sicilia, de hadde stor suksess i sine fremstøt i blant annet Spania, under hærførere som Hamilkar og hans svigersønn Hasdrubal.

Dette endte med at Karthago og Roma delte Spania mellom seg: Spania sør for elven Ebro var karthagisk mandatområde, mens området i nord var romersk interessesfære. Men så overtok Hamilkars sønn Hannibal kommandoen over de karthagiske styrkene i Spania etter Hasdrubals død i 221 f.Kr.

Hannibal var 26 år gammel og et militært geni. Han var svært fremgangsrik. Konfliktene som fulgte, førte til at Hannibal tok med sin hær og sine stridselefanter over Pyreneene, gjennom det sørlige Gallia og krysset Alpene. Napoleon gjentok bragden rundt 2000 år senere.

Piemonte ble åstedet for en rekke slag, og jeg har besøkt flere av disse områdene, som i dag stort sett består av vinmarker og Europas vakreste områder.

De romerske styrkene ble beseiret ved Trebia i 218 f.Kr., og dette gjorde Hannibal til herre over Po-sletta og Nord-Italia. Hannibal fortsatte sørover og påførte romerne alvorlige nederlag ved Trasimenersjøen i 217 f.Kr. Hannibal nådde etter hvert så langt sør som Cannae i 216 f.Kr.

Bildet viser åsteder for avgjørende slag mellom Hannibal og romerne.

Hannibal forsøkte aldri å innta Roma, slik romerne var engstelige for – noe som er bevart i det fryktinngytende uttrykket Hannibal ad portas! (Hannibal ved portene!).

Han etablerte en base i Capua i Campania, litt nord for Napoli. Men så våknet omsider romerne.

Romerske legioner klarte å isolere Hannibal gjennom målrettede erobringer av karthagernes spanske og sicilianske besittelser. I 212 f.Kr. erobret romerne den strategisk viktige byen Syrakus. Scipio snudde vinnerlykken for Roma, og fikk sitt navn risset inn i historien. Han nedkjempet de karthagiske styrkene i Spania og flyttet til slutt krigen over til Afrika og Karthagos eget nærområde.

I spissen for en romersk hær satte han i 204 f.Kr. over til Afrika. Da oppga Hannibal Italia og dro for å forsvare sin hjemby Karthago, men klarte ikke å forhindre nederlaget mot romerne ved Zama i 202 f.Kr.

Fredsavtalen førte til enorme krav om økonomiske erstatninger fra Roma, og derfor kan man si at den andre punerkrigen minner litt om første verdenskrig, og også starten på andre verdenskrig. Man kan sammenligne Hannibals invasjon av Romerriket med tyskernes invasjon av Polen og Frankrike.

Historien gjentar seg ikke, slik jeg ser det. Min mening er at historien beveger seg i spiraler, og dette fører til at episoder som ligner på hverandre, gjentar seg. Årsaken er at menneskers ondskap og dumskap beveger seg i en rett linje.

En ny krig virket uunngåelig – akkurat som andre verdenskrig kun var en fortsettelse av den første. Årene 1939 til 1945, med sine sytti millioner døde, bare to tiår etter at tjue millioner omkom i «krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger» i 1914–1918, lærte oss nok en gang at materiell og teknologisk fremgang ofte følger med moralsk tilbakegang, en lære som går tilbake til det syvende århundre f.Kr.

Men de allierte svarte, akkurat som romerne et par hundre år før Kristi fødsel.

Dette minner oss om varslene fra den greske dikteren Hesiod, skriver militærhistorikeren Viktor Davis Hanson i sin fabelaktige bok The End of Everything – How Wars Descend into Annihilation.

Dessverre, jo mer ting endrer seg teknologisk, desto mer forblir menneskets natur den samme – en lov som gjelder selv for USA, som ofte tror de er unntatt fra andre nasjoners ulykker, både tidligere og nåværende.

Når det gjelder målene for aggresjon, er de gamle mentalitetene og vrangforestillingene som dømte thebanerne (som ble utslettet av Aleksander den store), karthagerne, bysantinerne og aztekerne til undergang, også fortsatt svært levende blant oss, særlig blant oss pasifistiske europeere:

«Det kan ikke skje her», sier vi, mens vi med åpne øyne legger alt til rette for at det faktisk kan skje.

I den tredje punerkrigen, som varte i årene 149 til 146 f.Kr., ble datidens drama fullført.

Denne gangen hadde romerne egentlig ingen grunn til å angripe Karthago. Den utløsende årsaken til krigen var at romerne ikke tillot Karthago å forsvare seg mot angrep fra Massinissa. Dette mente Roma var et brudd på fredsavtalen.

Dette kan minne om de meningsløse krigene mot Afghanistan, Libya og Irak versjon to. Ingen klare mål ble definert, bortsett fra hemmende Rules of Engagements, og det endte i katastrofe for såkalte vestlige demokratier. Soldatene ble ofret på et politisk korrekt alter.

Karthago ga fra seg alle våpen, de underkastet seg fullstendig. Men hatet preget Senatet i Roma, akkurat som Washington og Brussel i nyere tid. Senatet i Roma sendte et par ubrukelige senatorer for å kommandere legionene i en beleiring av den sterkt befestede byen Karthago.

De to første årene var en total fiasko, under ledelse av de to elendige senatorene.

Omsider tok Senatet til vettet, og sendte en ny Scipio for å ta over ledelsen. Han var datidens general Patton, og klarte å gjenskape moralen hos de utslitte og deprimerte legionene.

I år 146 f.Kr. var seieren sikret, og Cato den eldre fikk sitt ønske oppfylt: Karthago ble jevnet med jorden, som Dresden ble ødelagt i slutten av andre verdenskrig, meningsløse gjerninger som ikke tjente til noe som helst.

Roma ble etter hvert en republikk, og etter Cæsar et keiserdømme under Augustus og hans etterfølgere, men forfallet var allerede påbegynt da Karthago ble utslettet. Roma var som dagens Vesten: Det var veksten som førte til undergangen.

Cæsar gjenskapte faktisk byen Karthago. I dag er restene av byen en forstad til Tunis, hovedstaden i Tunisia.

Dessverre går alt raskere i dag, for Roma overlevde i nesten 600 år til, før visigotere og vandaler raserte Roma. De ble innkalt som leiesoldater da en bortskjemt romersk befolkning ikke lenger gadd å stille opp som legionærer. De ville leve i sin rikdom, med sex & drugs & gode viner, så de valgte å leie inn soldater fra germanerne.

Riktignok vedvarte Konstantinopel helt til tirsdag 29. mai 1453, da sultan Mehmet trengte igjennom murene.

Mehmet måtte bruke rå makt, men i dag lar våre politikere muslimene ta over Europa for vår regning. De som protesterer, er selvsagt forkastelige rasister som lider av islamofobi. Nå heter byen Istanbul, og den praktfulle katedralen Hagia Sophia har Erdogan forvandlet til en moské. Heldigvis rakk jeg å besøke dette praktbyggverket før dette skjedde, i forbindelse med mirakelet i Istanbul 2005, da Liverpool vant Champions League i det som kanskje er tidenes mest dramatiske finale.

Våre militære styrker virker i dag mest opptatt av å inkludere kvinnfolk og transpersoner, som vifter med Pride-flagg og ikke fremstår spesielt skremmende, noe som vel er hovedoppgaven for Forsvaret. Ekte soldater skaper ingen interesse lenger, hele poenget med å ha et forsvar, er forkastet.

Det er bedre å dele ut 270 milliarder skattekroner, slik at ukrainere kan dø. Men Ukraina kan fort ende opp som nåtidens Karthago i årene mellom 49 og 44 f.Kr. Det er som å oppleve «Game of Thrones» i virkeligheten.

Game of Thrones, en historisk inspirasjon og fortsatt aktuell

Det kan minne om Mexico City, som ble bygget på ruinene av Tenochtitlán, hovedstaden til aztekerne som spanjolen Hernán Cortés jevnet med jorden i april 1521. Nå kan det snart være Kievs tur.

Når det gjelder Nord-Afrika, viste islam seg til slutt å være en langt mer vellykket og levedyktig utenlandsk okkupasjonsmakt enn både Roma og Karthago. Arabiske erobrere og bosettere, gjennom både misjonering og tvang, erobret området i det syvende og åttende århundret, og deretter erobret umayyadene Spania i 700 år.

Den gangen måtte muslimene kjempe for det. I dag får de erobringen utdelt som rene gaver av hjernedøde europeiske politikere, mens vi vanlige borgere må tåle å betale regningen og få våre døtre voldtatt.

Men under dronning Isabella, med hjelp av ektefellen Ferdinand II, vant Spania tilbake sitt territorium på 1400-tallet. Isabella var også den som finansierte reisen til Columbus, som sørget for at Amerika ble oppdaget, etter en del krumspring.

Dessverre har vi ingen Isabella i dag.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!