Gapestokken er tilbake – og Drammens Tidende bærer den stolt.

Så var vi der igjen. Ikke med kritisk journalistikk, ikke med gravende avsløringer, men med et nytt lavmål i moderne mediepraksis: gapestokkjournalistikk, hvor journalisten påtar seg rollen som både aktor, dommer og bøddel – og den anklagedes eneste forbrytelse er å ha uttrykt en mening i et kommentarfelt.

Drammens Tidende har altså valgt å bruke sommerens slapphet i nyhetsbildet til å «oppsøke folkene i kommentarfeltet». Det høres nesten ut som en human interest-reportasje. Men nei – dette er ikke et forsøk på å forstå hva vanlige mennesker faktisk mener. Det er en offentlig ydmykelse forkledd som samfunnsopplysning.

Fullt navn, bilde og bosted publiseres for hele Norges digitale nabolag. Hvorfor? Fordi noen er kritiske til Pride. Det er ikke snakk om trusler eller hatefulle ytringer – det er snakk om skepsis til hvordan seksualitet og identitet pakkes inn i regnbueflagg og presses på barn. For dette har man nå mistet retten til privatliv.

Pressens nye ideal: Straff vanlige borgere for feil tanker!

Vi har altså kommet dit at medier beskytter identiteten til voldtektsmenn, men henger ut småbarnsforeldre for å mene at Pride har gått for langt. Det er et grotesk maktmisbruk. Og det skjer under dekke av å «løfte debatten».

Dette er ikke en debatt; det er en advarsel.

«Hold kjeft, ellers kommer vi etter deg med navn, kamera og publiseringsrett.»

At journalisten i det aktuelle tilfellet blir kalt «dum» av intervjuobjektet, er nesten en poetisk rettferdighet. For det krever faktisk en betydelig grad av intellektuell forflatning å tro at dette er journalistikk. Dette er ikke ytringsfrihetens voktere – det er det nye meningspolitiet.

Når journalister blir pøbler med pressekort

Det mest skremmende er kanskje ikke selve uthengningen, men stillheten fra resten av Presse-Norge. Hvor er kollegiale reaksjoner, kritikk av metode, eller bare en flik av refleksjon rundt pressens makt og ansvar?

Hvis du trodde offentlig gapestokk var noe vi la igjen på torget i middelalderen, tar du feil. I dag er den digital, distribuert på nett, og redigeres av sommervikarer med identitetspolitisk kompass. Den drives av frykt, og den håndhever én ting: ideologisk konformitet.

Det er ikke lenger nok å avstå fra å ytre seg hatefullt. Du må mene det riktige. Med entusiasme. Og uten reservasjoner.

Ytringsfrihet er ikke for de lydige – den er for de uenige

Drammens Tidende har kanskje glemt det, men pressens samfunnsoppdrag handler om å beskytte de svake, stille makt til ansvar og fremme meningsbrytning. Ikke jakte vanlige mennesker med kamera og notatblokk fordi de ytrer en upopulær mening.

Det kan godt være at enkelte kommentarer var spissformulerte. Men det er nettopp derfor vi har ytringsfrihet – for å beskytte meninger som ikke smelter pent inn i redaksjonens ideologiske rammeverk.

Så til Drammens Tidende: Hvis dere virkelig vil bidra til en åpen og ærlig debatt om kjønn, identitet og barns oppvekstvilkår: Inviter til debatt. Still kritiske spørsmål. Tolerer uenighet.

Ikke dra hjem til folk som ikke har gjort annet enn å mene noe dere ikke liker – i den hensikt å gjøre dem til byttedyr for en moralsk mobb.

Vi har hatt nok av det. Nok sensur. Nok skremsler. Nok journalistikk på pur ideologisk autopilot.

Dere har glemt hva pressen skal være. Vi har ikke glemt hva frihet er.