Hvis russerne en dag bestemmer seg for å slå tilbake mot norsk-amerikanske provokasjoner, er det ikke sikkert at de vil plukke ut fiskeriene som mål. Spionskipet, som er døpt «Marjata,» men som internt kalles noe helt annet, er betalt av Norge og USA i fellesskap, men kontrolleres av CIA – til russernes økende irritasjon. I intervjuer har ledende russiske admiraler fra Nordflåten røpet inngående kjennskap til skipets operasjoner i det østlige Barentshavet, og erklært at de mange ganger har hatt planer om å bringe opp skipet med farlig manøvrering eller grensekrenkelser som påskudd, men latt være for å unngå å skape trøbbel for egne spionskip i andre farvann. Foto: Cavernia / Wikimedia Commons (cc by-sa 4.0)

Det er vanskelig å se sanksjonene mot Russlands fiske i nord som annet enn en ny og lite gjennomtenkt provokasjon – på Europas vei mot en full-skala krig mot vår nabo i øst.

En forlengelse av det pågående blodbadet i Ukraina fremstår antakelig som den eneste redningen for krigspartiets fallerte og kyniske politiske ledere, som ser et katastrofalt militært nederlag i øynene og for enhver pris vil unngå et oppgjør i en ny «Nürnberg-domstol» for sitt medansvar for en meningsløs tragedie, som har etterlatt millioner av døde og lemlestede på slagmarkene i Sentral-Europa.

Kontinuerlige kriger er krigspartiets og våpenindustriens eksistensgrunnlag, og hva er mer effektivt enn nye og utmattende kamper mot Russland – og etter hvert Kina – med stadig flere proxy-nasjoner involvert i Arktis og sør for Kaukasus?

Krigshissende byråkrater

Eskaleringen er høyst sannsynlig drevet fram av EUs to fremste kvinnelige krigshissere, kommisjonens president Ursula von der Leyen – av onde tunger kalt «dronning Ursula» eller enda verre, Ursula Fond-of-Lying, og organisasjonens utenrikspolitiske leder, Estlands Kaja Kallas – begge russofobe politiske elitister og byråkrater, som ikke er kommet til makten ved demokratiske valg, støttet av et mannskor av likesinnede politiske eventyrere fra Berlin, Paris, London og Haag – med Natos nye generalsekretær Mark Rutte som dirigent.

Som mange av dagens politiske kommentatorer av ulike politiske avskygninger skriver om dagens spente og meget farlige situasjon: «Vi kan gli inn i tredje verdenskrig med bind for øynene uten at folk har sagt sin mening i frie valg.»

Det andre spionskipet, som Russland har irritert seg over, er gamle «Marjata,» et strykejern med horrible sjøegenskaper, som i 2016 ble omdøpt til «Eger» etter E-stabens første snurper som var innleid til spionasjeformål, og erstattet med nye «Marjata» (bildet over.) Egentlig var skipet strøket av US Navys prioriteringsliste under nedskjæringene tidlig i 1990-årene, men E-stabens ubåtfolk med avdøde underdirektør Terje Kristensen i spissen beklaget seg så høylydt at forsvarssjef, admiral Torolf Rein, tok 400 millioner fra budsjettet til prosjektet – mot at CIA betalte resten. Da Kristensen installerte Surtass, som er en lang lyttekabel som ble tauet etter spionskipet, ble amerikanerne rasende. Grunnen var at Surtasss også kunne oppdage lyden av amerikanske ubåter – det samme som er problemet med LoVe-kabelen, som angivelig har vært utsatt for en russisk provokasjon. I dag er «Eger» trukket ut av Barentshavet og patruljerer i stedet den dype lydkanalen mellom Jan Mayen og Andøya, der aktiviteten er liten fordi russerne ikke lenger sender ubåter ut i Atlanteren, men holder dem skjult i Karahavet og under iskanten for øvrig. Foto: Sjøforsvaret.

Barthens ansvar

I Norge må utenriksminister Espen Barth Eide, hvis visdom og omtanke for Nord-Norges befolkning neppe stikker dypere enn Knipovitsjryggen, ta ansvaret. Han har med stor mandighet satt kleppen i to russiske trålrederier og en gang for alle avlivet at han har vært eller er dronning Ursulas eller den sterkt savnede arvtakeren etter Roosevelt (VGs treffende beskrivelse omtrent da autopennen kom i bruk), Joe Bidens trekk-opp-dukke, hvis sønn Hunter tok så mye torsk i Lyngenfjorden mellom sniffene at han lettvint kunne fått en plass på Norges Fiskarlags A-liste med tilhørende kvoterettigheter.

Såvidt forfatteren husker, var det under debatten om tillatelse til leting etter olje og gass i Vestfjorden at forskerne fikk skreket seg til en angivelig ny og revolusjonerende metode for vern av torskebestanden: undersjøisk overvåking i sann tid av gytebestanden. Nå er minst en kabel installert med fotoutstyr, lydbånd og det hele, men forfatteren må tilstå at han aldri har sett noe av vitenskapelig verdi fra avlytting av de ulike fiskeartenes lydsymfonier. Foto over, en uer i fint driv, under en av de kostbare «nodene,» som verner hitech-utstyret. Equinor – det vil si Staten – betaler for herligheten. Foto: LoVe.

Ifølge det allvitende EU-byråkratiet og Barth Eide skal de to fiskeriselskapene Norebo JSC og Murman Seafood være «en del av en russisk statssponset overvåkingskampanje og etterretningsvirksomhet rettet mot kritisk undersjøisk infrastruktur i norske og allierte havområder, noe som legger til rette for fremtidige sabotasjeoperasjoner og truer viktige norske sikkerhetspolitiske interesser.»

Infame russiske sex-intriger

En del av de særdeles infame russiske sex-intrigene skal være rettet mot den etter hvert herostratisk berømte LoVe-kabelen utenfor Vesterålen, som under åpenbart mystiske omstendigheter ble brutt og forsvant for et par år siden – og siden gjenfunnet i et trålspor noen kilometer borte. Riktignok har ingen til nå greid å forklare hvordan denne kabelen, som lytter etter knitrende elskov fra kopulerende reker og vellystige stønn fra gytende lofottorsk, tilhører noe som kan kalles «kritisk undersjøisk infrastruktur» – bortsett fra de som kjenner til det Washington-baserte amerikanske krigspartiets mest sekretessebelagte liste over fantasifulle definisjoner.

Det har seg nemlig slik at dataspolene, som tar opp og lagrer sjøens erotiske sukk, også får meg seg noe annet; nemlig lyden av pumper, ventiler og propeller fra US Navys passerende atomubåter, som sniker seg nordover langs Norskekysten for å videreføre den aggressive undervannskampanjen mot den russiske Nordflåten, som har pågått i alle fall siden begynnelsen av 1950-årene – med spionskipene «Marjata» og «Eger» som aktive partnere.

Den mest berømte av de amerikanske spionubåtene var USS «Parche», som i 1979 monterte en lytteenhet på den undersjøiske såkalte SNIS-kabelen, som formidlet hemmelige kommunikasjoner fra en sovjetisk kyststasjon til en annen på Kolahalvøya – blant annet med oppfanget støy fra amerikanske ubåter, noe som var til stor hjelp for amerikanerne som for enhver pris ville unngå å bli oppdaget i sovjetisk farvann. Foto: US Navy.

Undersjøiske oppdrag

«De undersjøiske spionprogrammene bar kodenavnene Binnacle, Holystone eller SSN-900 eller bare Special Navy Control Program, alt etter behovet,» skrev jeg i et notat etter en samtale med en etterretningsspesialist i New York rundt år 2000. «Da Richard Haver overtok som sjef for The National Underwater Reconnaissance Office (NURO,) ble det besluttet å kopiere en tidligere suksess fra Okhotskhavet og starte avlytting av undersjøiske kabler i det grunne Barentshavet. Den første avlyttingsenheten ble anbragt av spionubåten USS «Parche» i 1979 og var på plass helt til 1992, da Murens fall angivelig gjorde den meget farlige operasjonen overflødig.»

De amerikanske spionubåtene – først og fremst USS «Parche» og USS «Richard B. Russell» – gikk helt inn i «fjæresteinene» utenfor Murmansk, la seg på bunnen og slapp ut dykkere, som åpnet dekslet på lytteenheten, tok med seg lydbåndene og installerte nye før de forsvant – like lydløst som de var kommet. Det var de såkalte SNIS-kablene, som gikk fra kyststasjon til kyststasjon på Kolahalvøya som ble avlyttet, og som først og fremst varslet amerikanerne om hvor nært kysten og russernes lyttekabler som de kunne gå, før de ble oppdaget.

Ble rasende

Det forklarte også hvorfor amerikanerne ble rasende hvis de oppdaget at norske lytteanlegg satt med data om US Navys ubåters støynivå – som de var redde for ville kunne bli lekket til russerne.

«For eksempel oppsto det en liten diplomatisk krise da den amerikanske angrepsubåten USS «Baton Rouge» kolliderte med en russisk ubåt av Sierra-klassen i februar 1992 utenfor innløpet til Murmanskfjorden, noe som kunne ha utløst en atomkatastrofe,» fortalte en sentral leder i E-staben. «Det var en svært alvorlig kollisjon, og forsvarsministeren ba om en redegjørelse av forsvarssjefen, som igjen gikk til sine ubåtfolk på Andøya lyttestasjon. Både ministeren og forsvarssjefen fikk nei fra ubåtfolkene, som hadde alle lyttedata om kollisjonen. De arbeidet for amerikanerne, og ikke for Norge – påsto de.»

LoVe-kabelen ble antakelig kuttet med en vinkelsliper etter å ha huket seg fast i en tråldør, som kan grave seg to-tre meter ned i gjørma på havbunnen. Forfatteren kjenner en rekke trålskippere uten kommunistiske tilbøyeligheter som valgte å kutte uten å melde fra. Troms politikammer var uten tvil på den riktige siden da saken ble henlagt. Foto: Troms politidistrikt.

Det vil selvsagt sikre Espen Barth Eides plass i historien om han utløser tredje verdenskrig ved å anklage Putin for å ha definert uer-sex på store havdyp som angrep på norsk sikkerhet, men den eneste han vil dumme ut, er seg selv.

Om han overhodet lytter til andre, vil jeg anbefale ham, Støre, Fond-of-Lying og Kallas å imøtese nederlaget med sinnsro og vise seg modne nok til å takke Herren for at verdensfreden er gjenskapt. La deretter rekene få ha en hyrdestund i fred.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.