Hun ble hyllet som Europas nye høyrestjerne. Giorgia Meloni, Italias statsminister, var en urokkelig forsvarer av tradisjonelle verdier, nasjonal suverenitet og stengte grenser. Hva i all verden har skjedd?

Meloni vakte nylig oppsikt da hun – til manges overraskelse – stemte for å la Ursula von der Leyen fortsette som president for EU-kommisjonen. Von der Leyen er kjent for sin klimaaktivisme, sitt engasjement for LHBTQ-agendaen og sin støtte til EUs migrasjonspakt. Altså alt Meloni pleide å være imot. Etter å ha lovet en konfrontasjon med det globalistiske Brussel, gir hun nå sin fulle støtte til dets frontfigur.

Halv million arbeidsinnvandrere

Samtidig har Melonis regjering besluttet å dele ut nesten 500.000 arbeidsvisa til innvandrere fra land utenfor EU i perioden 2026–2028. Det skjer etter at hennes regjering allerede har utstedt over 450.000 slike visa i inneværende periode. I Melonis Italia har man satt foten ned for ulovlig immigrasjon og samtidig tredoblet antall tillatte utenlandske arbeidere.

Dette skjer altså i et land som allerede sliter med sosial uro, overfylte mottak og en demografisk krise preget av lave fødselstall og høy ungdomsledighet. I stedet for å stimulere til barnefødsler og arbeidsdeltakelse blant egne borgere, velger Meloni å dekke behovet med innvandrere – og erklærer at «Italia og Europa trenger innvandrere».

Strategi eller kuvending?

Melonis tilhengere forsøker å forklare vendingen som strategisk realisme: Man må samarbeide med Brussel for å få gjennomslag. Man må godta lovlig, kontrollert arbeidsinnvandring for å dekke hull i landbruk, eldreomsorg og turistnæring. Meloni kan hevde at hun fortsatt står imot ulovlig immigrasjon ved klart å separere dette fra kontrollert inntak av arbeidsmigranter. Likeledes kan hun tilskrives den samme pragmatismen når det gjelder Europakommisjonen: I en tid med økonomisk og geopolitisk usikkerhet er man tjent med et stabilt Brussel. En vennlig innstilt – og endog takknemlig – EU-leder kan bli nyttig for Meloni å ha i bakhånd.

Men kritikerne peker på et farlig mønster: En leder som ble valgt på en plattform for nasjonal selvråderett og innvandringsstopp, fører nå en politikk som er til forveksling lik Angela Merkels eller Emmanuel Macrons. Hva skjedde med løftet om å forsvare Europas grenser? Hva skjedde med det konservative opprøret?

Et tegn i tiden?

Melonis metamorfose – for det er ingen overdrivelse – minner om skjebnen til mange konservative ledere i Vesten: De velges på et mandat om endring, men ender som administratorer av det bestående. Fristelsen til å «få stjerne i boka av Brussel», frykten for å støte fra seg det europeiske etablissementet, og presset fra næringslivet for billig arbeidskraft blir for stor. Men for vanlige italienere – og for høyreorienterte velgere over hele Europa – kan dette oppleves som forræderi fra innsiden.

Meloni har øyensynlig valgt samarbeid fremfor kamp. For noen er det statsmannskunst, for andre et historisk svik. Kanskje er ikke spørsmålet lenger hvorvidt systemet kan endres innenfra – men om det noensinne var mulig.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.