De som forsvarer investeringer i miljø, sosiale forhold og selskapsstyring (ESG – environmental, social and governance), har for det meste gitt opp sin sterkeste påstand.

Den store bløffen var at man kan gjøre det godt ved å gjøre noe godt: at man kan slå markedet og samtidig bidra til å forbedre verden. En ny studie viser at selv de svakere økonomiske påstandene deres ikke holder mål, skriver Wall Street Journal.

Forsvarere av ESG, som er en überwoke infiltrering av næringslivet og offentligheten, mener at ESG har betydning når man skal velge investeringer i aksjer eller nye bedrifter. ESG tas med i beregningen som en finansiell informasjon av folk som sliter med å regne ut 4+4 selv med en kalkulator.

I front for ESG-hysteriet står gigaselskapet BlackRock og World Economic Forum. Dette er folk som virker å synes klassisk økonomi er kjedelig, som å få avkastning på investeringene. De belønnes dog av sin enorme politiske innflytelse.

Det er viktigere å fokusere på selskapenes karbonutslipp, arbeidsforhold eller brudd på menneskerettighetene når de bestemmer seg for om de skal kjøpe eller selge en aksje.

Men i teorien kan en aksje med forferdelige ESG-resultater likevel være et skrikende godt kjøp hvis den er billig nok. For ESG gir ingen inntekter, kun klapp på skuldrene i de riktige kretser, slike kretser som vi foraktelige vanlige folk ikke beveger oss i.

Forskning utført av det franske universitetsspinout-selskapet Scientific Beta, som er en del av SGX Group, bekrefter dette problemet. De konstruerte en portefølje for å utnytte 15 års ESG-informasjon på best mulig måte, og balanserte risiko og avkastning samtidig som de opprettholdt diversifiseringen ved hjelp av standardverktøy.

Undersøkelsen viser blant annet at det hadde vært mer lønnsomt å investere i selskaper som produserte tobakk, enn i selskaper som fokuserer på opplæring og et sterkt samfunnsengasjement blant de ansatte.

Hvis man investerer pengene sine i en eller annen bedrift, så burde man ha ett eneste mål: maksimal avkastning. Dette havnet jeg faktisk i en nokså hissig debatt om i gamle dager på befalskolen, for allerede på 90-tallet var det folk som trodde at målet med en bedrift var å ta godt vare på de ansatte og miljøet.

Mitt poeng var enkelt: Det er lønnsomt å ta vare på de ansatte, lojale arbeidere er gull verdt. Ta vare på miljøet, ellers risikerer man både tap av anseelse og store bøter.

Men de ansatte og miljøet (dette var før klima) er ikke mål for bedriften i seg selv, men fornuftige virkemidler.

Det hevdes gjerne at ESG-fokus gjør en portefølje mindre volatil. Dette er, forsiktig sagt, ren bullshit.

Den nye forskningen til Giovanni Bruno, Felix Goltz og Antoine Naly fra Scientific Beta så på mer enn 200 ESG-faktorer som brukes til å optimalisere en portefølje for å balansere avkastning og risiko, og fant at de ikke ga noen forbedring i forhold til tradisjonelle finansielle faktorer.

«Det finnes rett og slett ikke bevis for at disse ESG-faktorene bidrar til økt avkastning», sier Goltz. «Hvis du har tradisjonelle finansielle mål, trenger du egentlig ikke disse ESG-faktorene.»

Investorer bør derfor fokusere på reell avkastning, ikke på selskaper med en drøm om å «redde verden» og bedrive aktivisme på aksjonærenes bekostning.

ESG kan være bra for bunnlinjen på kort sikt, særlig i Norge, hvor store deler av økonomien kontrolleres av en ESG-fokusert stat. Men på lengre sikt ender det som regel dårlig, siden man fjerner fokuset fra det som egentlig betyr noe for en bedrift, som er inntjening.

Selskaper med sterke revisjonskomiteer vil bli solgt når porteføljen ble optimalisert, sa Goltz. Trolig fordi de gjør det dårligere , og at de er overpriset.

Er mer informasjon alltid er bedre?

Vel, det viser seg at mye informasjon er dobbelt så god som standard finansielle måltall – kanskje fordi mer lønnsomme selskaper har kapasitet til å bruke tid og penger på å forbedre ESG-ratingen sin, snarere enn fordi bedre ESG forbedrer lønnsomheten. Hvis ekstra informasjon ikke tilfører noe nytt, er det rett og slett en kostbar distraksjon.

Dette er et nøkkelpunkt: Kravene om tilpasning til ESG (og en rekke andre ting) er mye mer kostbare for små og mellomstore bedrifter enn de som allerede har oppnådd en viss størrelse. Jeg husker med gru min kontakt med myndighetene da jeg drev en liten restaurantbedrift med rundt ti heltidsansatte. Det tok all tiden min, som heller burde blitt brukt på å ta vare på de ansatte, stille krav og forbedre resultatene på aksjonærenes investeringer.

Når forskerne studerte ESG-aktive bedrifter, på «out of sample», som statistikerne sier, fant de ut at ESG-målingene samlet sett ikke tilførte noen verdi.

Slike problemer gjelder ikke kun ESG, nesten alle merkelige tiltak som ikke fokuserte på hovedmålet (inntjening) sluttet å fungere nokså raskt.

Noe av dette kan skyldes at prisene ble justert for å ta hensyn til dem, men noe var helt sikkert «cherry picking»; over en hvilken som helst periode vil det være noen funksjoner som fungerte bedre enn andre, men det betyr ikke at de var årsaken eller vil fortsette å fungere.

Hvis man vil ha inntjening på ESG, bør man si opp abonnementet på ESG-data. Prøv heller å produsere noe for 50 øre som du kan selge for en krone.

På et litt større nivå er slik tankegang som ESG i ferd med å rasere vår verdensdel Europa fullstendig, og politikken er mest opptatt av å hjelpe verden, enn å ta vare på norske borgere (som jo er i ferd med å miste sin betydning på grunn av masseinnvandring).

USA under Trump har f.eks. meldt seg ut av Paris-avtalen, som fremstår som ESG på speed. Kun Europa bedriver slik selvskading nå, USA, Kina og India har sett lyset. Det er som om våre politikere fører oss frivillig inn i undergangen.

De får kanskje lønn fra Kina, slik tidligere SV-leder og tidligere klima- og miljøvernminister Erik Solheim er anklaget for.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!