Europol rapporterer at Europa nå er hjemsted for titusenvis av radikaliserte individer. Angrepene i Paris (2015) og Brussel (2016) viser at små grupper er i stand til å gjennomføre komplekse operasjoner. Bildet: Redningsmannskaper evakuerer sårede utenfor Maalbeek metrostasjon i Brussel 22. mars 2016, etter at jihadistiske terrorister detonerte en bombe der. (Foto: AFP via Getty Images)

Europa står i 2025 overfor økende spenninger knyttet til islamistisk radikalisering. Disse har blitt drevet frem av konflikter i Midtøsten, jihadistisk propaganda på sosiale nettverk og mangler i sikkerhetssamordningen mellom landene.

Tenk deg en håndfull individer, for det meste radikaliserte europeiske muslimer i alderen 18 til 35 år, som opererer i store europeiske byer som Brussel, Paris eller Berlin, og er fast bestemt på å hevne «palestinerne». Dette nettverket bestemmer seg for å angripe europeiske jøder, drepe så mange som mulig, spre terror blant jøder og ikke-muslimer – alle «kuffars», vantro til Allah – og sette ett samfunn opp mot et annet. De samles i uovervåkede moskeer, på krypterte internettfora eller gjennom rekrutterere i Midtøsten. For å maksimere den psykologiske og mediale effekten planlegger de sammen et koordinert angrep, inspirert av Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023. Målet deres: en høyprofilerte offentlig begivenhet, for eksempel en kulturfestival, en demonstrasjon mot antisemittisme, en pro-israelsk demonstrasjon eller en såkalt «republikansk marsj», som det kalles i Frankrike. Angrepet kan kombineres med et sekundært mål, for eksempel et jødisk samfunnssenter eller en synagoge, for å minne det internasjonale samfunnet om hvem fienden er.

Gruppen skaffer seg knivvåpen, smuglet skytevåpen (pistoler og automatgeværer fra Balkan eller lokale kriminelle nettverk) – som i Brussel for eksempel angivelig er like lett å få tak i som en pakke sigaretter – og hjemmelaget sprengstoff, produsert med tilgjengelige kjemikalier. Det er mulig å leie varebiler til bilangrep. Disse «vigilante-terroristene», som angivelig støtter Palestina – selv om det fortsatt er uklart hvordan drap på «vantro» skal gjøre livet til palestinske arabere bedre; det vil fortsatt være samme grusomme styresett og ingen økonomisk fremtid – kommuniserer via krypterte apper, som Signal, og forbereder videoer som skal streames live på TikTok. Deres påfølgende angrep ender med at spesialstyrker griper inn. Muslimene blant angriperne vil kanskje foretrekke å dø som «martyrer» fremfor å forhandle.

Dødstallet kan stige til hundrevis, avhengig av angrepets effektivitet og sikkerhetstjenestens reaksjonshastighet. Myndighetene vil erklære unntakstilstand, skjerpe grensekontrollen og øke overvåkningen av samfunn som anses å være i fare. Demonstrasjoner og motdemonstrasjoner vil bryte ut og forsterke de sosiale spenningene. En gruppe tilknyttet Islamsk stat eller Hamas vil påta seg ansvaret for angrepene via en video lagt ut på X, og oppfordre til flere slike aksjoner.

Utenkelig? Europol-rapporter indikerer at Europa nå er hjemsted for titusenvis av radikaliserte individer. Angrepene i Paris (2015) og Brussel (2016) viser at små grupper er i stand til å gjennomføre komplekse operasjoner. Konflikter i Midtøsten, kombinert med mangelfull koordinering mellom etterretningstjenester og lett tilgang til våpen på det svarte markedet, har økt sårbarheten.

I Europa er hat mot jøder igjen normen

Det som gjør gjenoppblomstringen av jihadistiske pogromer i Europa ikke bare plausibel, men kanskje til og med sannsynlig, er den glatte normaliseringen av antisemittisk retorikk. Allerede i 2018 publiserte EUs byrå for grunnleggende rettigheter sin andre undersøkelse om antisemittisme i EU. Undersøkelsen konkluderte med at «antisemittisk trakassering er så utbredt at det har blitt normalisert». Med andre ord: En diskurs preget av morderisk hat mot jøder er på vei tilbake til europeiske gater i et omfang som ikke har vært sett siden 1930- og 1940-årene. I land som Frankrike, Belgia, Storbritannia og Nederland nyter de som offentlig uttrykker hat mot jøder nesten total straffrihet. I Belgia uttrykte forfatteren Herman Brusselmans at «jeg vil stikke en spiss kniv rett ned i halsen på hver eneste jøde jeg møter», uten å få noen konsekvenser. Adolf Hitler var ofte mer tilbakeholden i sine offentlige uttalelser.

De siste årene har «venstresiden» og «ekstreme venstresiden», som har forsøkt å skjule sin antisemittisme under begrepet «antisionisme», i stadig mindre grad brydd seg om slike pretensjoner. Hvorfor skulle de det, når straffeforfølgelse for oppfordring til hat mot jøder fortsatt er sjeldent? Vil folk som kritiserer islam bli dratt gjennom rettssystemet av et desperat regime, mens de som åpent fantaserer om å drepe jøder, får frie tøyler?

De fleste europeiske land mangler eksplisitte blasfemilover (Storbritannia opphevet sine i 2008, og Irland i 2020), men lover om hatprat, offentlig orden og antidiskriminering blir ofte brukt mot kritikk av islam. EUs rammevedtak fra 2008 om bekjempelse av rasisme og fremmedfrykt krever at medlemslandene kriminaliserer oppfordring til hat på grunnlag av religion, noe som inkluderer kritikk som oppfattes som oppviglerisk. For eksempel ble Elisabeth Sabaditsch-Wolff, en foreleser, dømt for kommentarer hun kom med under et seminar om islam i Østerrike, hvor hun beskrev den islamske profeten Muhammeds ekteskap med Aisha som «pedofile tendenser» på grunn av Aishas alder (giftet seg da hun var seks år, og ekteskapet ble fullbyrdet da hun var ni). Denne hendelsen sies å være et historisk faktum, beskrevet i Hadith, den nest helligste kilden til islamsk lov etter Koranen. Er det «opphissende» å sitere islamsk lov? Svaret er helt vilkårlig. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen opprettholder ofte dommer hvis uttalelser om islam anses å forstyrre «religiøs fred» eller «rette seg mot muslimer». Denne subjektive vurderingen gjenspeiler en juridisk trend i Europa som prioriterer «sosial samhørighet» fremfor ytringsfrihet, i motsetning til den amerikanske grunnlovstillegget First Amendment.

Organisasjoner som European Centre for Law and Justice (ECLJ) hevder at disse lovene skaper en nedkjølendee effekt, hvor faktisk eller historisk kritikk av islam (som å diskutere Muhammeds liv) risikerer straffeforfølgelse hvis det anses som støtende. Likevel forsvinner disse forsiktighetene, når det gjelder å beskytte islam, fullstendig når det gjelder å demonisere jøder. Da er det plutselig fritt frem. Alt, absolutt alt, kan sies om jøder, jo mer psykopatisk, jo bedre. Det er helt åpenbart at Brusselmans uttalelser, i sammenheng med antijødisk hat i Europa, bare kan gjøre enkle sinn mer fast bestemt på å «la jødene betale» for «Palestina». Dette er ikke ytringsfrihet. Det er en oppfordring til drap.

Kan vi ikke se den urovekkende likheten mellom denne retorikken og den som ble brukt av nasjonalsosialismen på 1920-tallet? Skal vi nå skille mellom «dårlig nazisme» og «god nazisme» – som fortsatt oppfordrer til drap på jøder, denne gangen angivelig «for palestinerne»?

I tillegg har den europeiske «venstresiden» og «ekstreme venstresiden» – som ofte er umulige å skille fra hverandre – tatt til seg Hamas’ falske påstand om at Israel begår folkemord i Gaza. Folkemord betyr antagelig total utryddelse av det palestinske folket. Likevel finnes det ingen tilgjengelige data, ikke engang fra Hamas, som støtter denne påstanden. Likevel har «venstre»- og «ekstreme venstre»-partier i Europa gjort «kampen mot folkemordet på det palestinske folket» til et sentralt valgkampargument.

Tenk deg for et øyeblikk at du er en ung muslim der – nyankommet eller ikke, eller konvertitt. Denne personen blir daglig oversvømmet av meldinger, både på sosiale medier og i mainstream-pressen, som hevder at Israel – «jødene» – begår en av de største massakrene i moderne historie mot muslimer. Fra fødselen av har denne unge personen blitt fortalt dag ut og dag inn at hans primære identitet er muslim, at han tilhører ummah (den muslimske nasjonen) og Allah – og at hans bånd til familien eller nasjonaliteten er sekundære, irrelevante eller til og med meningsløse. Koranen, sunnah og fiqh – islamske lover som er «essensielle for alle muslimer, da de sikrer korrekt tilbedelse, veileder moralsk atferd og gir praktiske løsninger på personlige og sosiale utfordringer. Ved å integrere troen i alle aspekter av livet, hjelper fiqh muslimer å leve i harmoni», lærer at muslimer både har rett og plikt til å ta til våpen og kjempe «i Allahs vei» mot islams fiender. «En jihadist», skrev David Patterson, «må ifølge hellig islamsk definisjon kjempe og drepe for å være rettferdig.» Det begynner selvfølgelig med jødene – som beskrives som muslimenes svorne fiender selv i Koranen:

Si: «Folk av boken, klandrer dere oss for noe annet enn at vi tror på Gud og det som er blitt sendt ned til oss, og det som ble sendt ned før, og at de fleste av dere er ugudelige? …»

De som Gud har forbannet og som Han er vred på, og som Han har gjort til aper og svin og avgudsdyrkere – de er i en verre situasjon og har kommet lenger bort fra den rette vei. (5:64-65)

Og Han førte ned dem av Skriftens folk som støttet dem, fra deres festninger og kastet frykt i deres hjerter; noen drepte dere, noen tok dere til fange. Og Han ga dere deres land, deres boliger og deres eiendeler, og et land dere aldri har tråkket på. Gud er mektig over alt. (33:26)

I en slik kulturell kontekst, i denne atmosfæren av hat, kan det da ikke anses som legitimt eller til og med ønskelig, fra det perspektivet, å delta i kollektive handlinger mot jøder?

La oss aldri glemme at det store flertallet av muslimer i Europa er fredelige og ikke deltar i terroraktiviteter. Men selv om bare 0,01 % av Europas muslimer skulle ta opp saken og søke hevn for det påståtte «folkemordet» begått av «jødene», ville dette fortsatt representere tusenvis av potensielle «jihadister».

Vi skylder våre jødiske medborgere det høyeste nivå av beskyttelse – og solidaritet. Det er en moralsk og sivilisatorisk nødvendighet.

Drieu Godefridi er jurist (Universitetet Saint-Louis, Universitetet i Louvain), filosof (Universitetet Saint-Louis, Universitetet i Louvain) og doktor i rettsteori (Paris IV-Sorbonne). Han er gründer, administrerende direktør for en europeisk privat utdanningsgruppe og direktør for PAN Medias Group. Han er forfatter av The Green Reich (2020).