Rafael (1483–1520), «Paulus taler i Athen», Victoria and Albert Museum, London.

²² Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ²³ For da jeg gikk omkring og så på hellig­dommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud.’ Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. ²⁴ Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneske­hender. ²⁵ Han trenger heller ikke noe av det som menneske­hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. ²⁶ Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. ²⁷ Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. ²⁸ For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ ²⁹ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. ³⁰ Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. ³¹ For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

³² Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» ³³ Så gikk Paulus fra dem. ³⁴ Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

Apostlenes gjerninger 17, 22–34

Paulus’ møte med innbyggerne i Athen er interessant lesing. For han kom til et folk som var opptatt av religion, og de kunne sette hans budskap inn i sin egen kontekst.

Det er verre i vår egen tid. Vi liker ikke å bli fortalt at noe er sant, at det finnes en Gud som har noe å si, eller at noen religioner har negative konsekvenser for våre samfunn, og at vi derfor bør beskytte oss mot dem.

Tidligere i juni skrev Dagen at biskoper nå oppfordrer prester til å blokkere «pride-hets».

Hva kirkelederne kaller hets er litt vanskelig å få tak på, ut over generelle termer om «hatefulle ytringer og respektløse kommentarer». Det er tydelig at det er biskopenes opplevelse som nå er utgangs­punktet for hva som er rett og galt.

Derfor er det knapt noen som kritiserer den nye filmen «Tre fedre». På filmweb kan vi lese følgende omtale om filmen som følger to menn og en transmann som lever sammen:

«I denne varme og sjarmerende dokumentaren følger vi de tre fedrene gjennom svanger­skapet, fødselen og tidlig barsel. Mens nett­hetsen og kritiske holdninger mot trans­personer og skeive øker i samfunnet rundt dem, bygger de rede til familien og barnet som skal komme. Er de klare for det som venter dem? Og er vi klare til å akseptere dem og barnet deres?»

Uten at de synes å vite det, bekrefter denne holdningen over 200 år med intellektuell påvirkning fra mennesker som ønsker å frariste oss vår tro. Det startet i opplysnings­tiden og ender i vår egen tid med mennesket som i kraft av å kunne si «jeg er» har gitt seg makten til å definere både seg selv og sin moral. Dette mennesket har virkelig blitt gud i eget liv, men jeg tror ikke de er klar over konsekvensene.

Arven fra Rousseau (1712–1778), Marx (1818–1883), Sartre (1905–1980) og Foucault (1926–1984) gir ikke mennesket en trygg plattform. De fleste er fortrolige med Rousseaus kritikk av samfunnet og troen på at vår frihet og moral er å finne i natur­tilstanden, og at sannhet kommer innenfra, ikke fra ytre autoriteter. De ytre autoritetene måtte derfor fjernes.

Sartre bygger videre på Marx’ materialisme og Rousseaus tro på menneskets frihet, men gir, i motsetning til Marx og Foucault, enkelt­mennesket ansvar når han radikalt sier at vi skaper oss selv gjennom våre valg i et tomt univers.

I denne korte oversikten ender vi opp med Foucault som fører samfunns­kritikken fra Rousseau og Karl Marx helt inn i språket og virkelighets­forståelsen selv: Ikke bare institusjoner, men måten vi tenker på er preget av under­trykkende makt­strukturer. Og det er her norske biskoper befinner seg.

Det er ikke slik at biskopene tror at mennesket definerer sannheten selv som «frie» mennesker i et forlatt og meningsløst univers, men det er allikevel tydelig hvor de henter sin inspirasjon fra. Hos Sartre finner de forståelse for sine krav som et etisk ansvarlig valg for å beskytte medmenneskers verdighet, mens Foucault ville se biskopenes ønske som et uttrykk for hvordan kirken deltar i maktkampen om hva som skal være akseptable ytringer i den offentlige debatten.

Vi er blitt mennesket som sier «jeg er» til Paulus når han ønsker å forklare hvem den ukjente guden er. Den ukjente guden er ikke lenger ukjent, mennesket krever dens plass, og vårt krav er at alle må bøye seg for vår egen opplevelse, noe som har konsekvenser for det meste av politiske og etiske diskusjoner. Selv dekningen av konflikter som krigen mellom Israel og Iran og Trumps forsøk på å utvise illegale innvandrere er tom for presise analyser. Vi er overlatt til oss selv, vi har ingen objektive sannheter å bygge på og må derfor skape en mening i alt det vi gjør. Vår sannhet blir et resultat av hva som gir oss den gode eller vonde opplevelsen, og når vår opplevelse og mening ikke passer inn i for eksempel andre lands konflikter, tolker vi landskapet slik at det passer med vårt eget kart.

Det er derfor naturlig at det blir vanskelig å stå opp mot den flommen av politisk korrekte meninger som velter mot oss. I det øyeblikket du gjør det, krenker du nemlig avsendernes dypeste forståelse av hva som skaper deres identitet, deres eget jeg. Vi er derfor ikke bare uenige, vi er mennesker som ikke anerkjenner andre deres opplevelse som gir livet mening., enten det er terrorister i Hamas, Irans hat mot Israel eller menn som vil bli mødre. Ingen av oss har derfor lov til å si at våre opplevelser ikke er relevant for hva vi mener. Den som gjør det, er hatefull.

I et historisk perspektiv er dette ganske unikt. Men skal vi forstå den debatten som finner sted i den vestlige verden, må vi ha kunnskap om den ideologisk/filosofiske arven vi alle påvirkes av, noen langt mer enn andre.

Det kristne svaret vil imidlertid alltid være at vi uansett må våge, som Paulus gjorde, å forkynne budskapet om en Gud som i sannhet og kjærlighet skapte verden med en mening, uavhengig av våre opplevelser, og at mennesket rolle i denne beretningen er større enn det er mulig å forestille seg. Vi er ikke forlatt i et tomt og meningsløst univers. Gud er der, og han taler fortsatt til oss.