Plakat for John Hustons film «Under the Volcano», basert på Malcolm Lowrys roman med samme tittel. Er Europa i noen bedre forfatning enn rolle­skikkelsen Geoffrey Firmin, spilt av Albert Finney? Foto: rarefilmposters.com

Det Europa jeg en gang kom til, finnes ikke lenger, og risikerer borgerkrig, sier Ayaan Hirsi Ali. I mellomtiden ser vi angrep på fengsler, politi­stasjoner, McDonald’s, ambulanser, brannvesen, kirker og synagoger.

«Våre egne strutser ønsket seg en verden uten grenser og identitet, og de har brakt oss til randen av borgerkrig», sa den tidligere sjefen for den franske etter­retnings­tjenesten DGSE, Pierre Brochand, for to år siden. Det som skjer i disse dager, er enda en bekreftelse, men det er gjort et nytt sprang fremover med angrepene på fengslene.

Det hele begynte natten mellom søndag 13. og mandag 14. april.

I Agen ble det satt fyr på sju biler på parkerings­plassen til den nasjonale fengsels­skolen, og det gjorde at 1000 kadetter måtte evakueres. Kort tid etterpå brant kjøretøyet til en fengsels­betjent flere hundre kilometer unna, ved Réau i departementet Seine-et-Marne. Først natten etter oppdaget man det som så ut til å være en plan for koordinerte angrep som alle var rettet mot bygninger og kjøretøyer tilknyttet fengslene.

Det brant biler i sør, i Valence (Drôme), Nîmes (Gard) og Aix-Luynes (Bouches du Rhône), der et over­våknings­kamera filmet en gruppe som skjøt mot fengsels­fasaden, men også i Paris-regionen, i Nanterre (Hauts-de-Seine) og Villepinte (Seine-Saint-Denis). I Toulon (Var) ble fengsels­døren gjennom­hullet av skudd fra automat­geværer (type AK 47). Og i fengselet i Tarascon (Bouches du Rhône) brøt det siden ut branner på en parkerings­plass forbeholdt de ansatte, som var inngjerdet og der adgangen var beskyttet av en digital kode.

Deretter skjedde flere angrep natten mellom mandag 21. og tirsdag 22. april. I Le Mouy, en liten by sør for Beauvais (Oise), ble en fengselsbil utsatt for hærverk. I Caen ble fire fengselsbiler satt i brann og ødelagt. I andre departementer er droner blitt observert i nærheten av fengslene i Lutterbach (Haut-Rhin), Lannemezan (Haute-Pyrénées) og Saint-Quentin-Fallavier (Isère).

Regjeringen snakker om terrorisme, og innenriks­minister Bruno Retailleau kunngjør at det er skjedd «65 angrep» i løpet av de siste ti dagene. Påtale­myndig­heten for anti­terror­saker har overtatt etter­forskningen. Frankrike begynner å minne om narko­smuglernes Mexico.

I mellomtiden ble en jente på en videre­gående skole i Nantes torsdag knivstukket til døde av en annen elev, som var besatt av «økocid».

For noen dager siden ble en mann torturert og fikk amputert en finger på hånden og en tå. Ifølge en studie fra Det nasjonale kriminal­­observatoriet er det registrert 44.000 ofre for kniv­stikking i løpet av to år.

Hva er det som skjer i Opplysnings­tidens land?

I Montrabé, en by øst for Toulouse, ble en McDonald’s-restaurant under oppføring satt i brann for to dager siden, «til støtte for det palestinske folk».

Også synagoger og kirker brenner.

Det er nok å bære en davids­stjerne rundt halsen for å ende opp på sykehus.

Siden 2012 er 86 attentater blitt avverget i Frankrike. Og 10.500 personer er registrert som potensielle terrorister.

Frankrike er vitne til føydalismens retur. Den kjenne­tegnes ved lokale krigs­herrer med menneske­lige, materielle og militære ressurser til disposisjon som garanterer dem herre­dømme over et territorium, og til og med evne til å storme fengsler. For tre år siden kalte jeg det «den multi­kultur­elle vulkanen».

Sannheten er som vanlig blitt fortalt av Michel Houellebecq, her til Financial Times:

«Vi er vitne til en oppløsning. Det er en katastrofe. Den innfødte franske befolkningens ønske er ikke at muslimene skal assimilere seg, men at de skal slutte å rane og angripe dem, eller – en annen løsning – at de drar sin vei. Inntil nylig kom alle innvandrere til Frankrike fra de samme to regionene, Nord- og Vest-Afrika. Nå kommer de fra alle mulige steder: Pakistan, Tsjetsjenia, Somalia og andre land. De tar med seg konfliktene sine hit … Det pågår etniske kriger i Frankrike om kontroll over narkotika­handelen. Noen ender med maskin­geværild».

Ingen ser ut til å være klar over det, men i Frankrike er det skudd og branner mot politi­stasjoner hver eneste uke: i Cannes, i Cavaillon, i Havre, i Nimes, i Roubaix …

Politimannen Noam Anouar har gitt ut en bok om de forbudte sonene i Frankrike. «Gjengene som opererer der», observerer han, «har skapt en parallell økonomi basert på narkotika­handel. De anser seg selv for å være i krig med Frankrike og den vestlige sivilisasjonen. De samarbeider med islamistiske organisasjoner og definerer overfall og plyndring som angrep på de vantro». Anouar konkluderte med at å gjenerobre disse områdene i dag, ville være komplisert og dyrt, og ville involvere hæren.

«Oversvømmelse er det mest passende begrepet», sa nylig stats­ministeren, sentrums­politikeren François Bayrou. «For et helt land, et helt fellesskap av franske departementer, står overfor innvandrings­bølger som når 25 prosent av befolkningen. Det er ikke ordene som er sjokkerende, det er virkeligheten.»

I Pau, kong Henriks by ved foten av Pyreneene, har en politi­stasjon, en ungdoms­skole og et mediatek brent ned.

I Fresnes er det gjort forsøk på å angripe fengselet for å hjelpe de innsatte med å rømme. Fengselet er kjent for et høyt antall islamister. Et vitne forteller: «Det er utrolig det som skjer, de innsatte er oppglødde, det er helt utrolig.»

Det koster ikke mye å skaffe seg en av de tusenvis av «kalasjene» som er i omløp i Frankrike. Narkotika­handlerne vet det, islamistene vet det. Og lederne for narkotika­handelen har navn som Mohamed Amra, Abdel Karim T. og Mahdi Z.

Hvor mange forsteder er klare til kamp? Der sirkulerer våpen fritt. Kalasjnikov-er, Magnum-geværer, granater, jaktgeværer. De er der, gjemt i kjellere som er utilgjengelige for politiet.

Her er et angrep på en politistasjon.

Offisielt har DGSE kartlagt 150 «no-go-soner» i Frankrike, selv sikkerhets­tjenestens tidligere nest­kommanderende Alain Chouet innrømmer at:

«Det finnes 1514 bydeler hvor politiet, nødetater, medisinske og sosiale tjenester ikke har adgang, og de ligger i 859 byer med i alt 4 millioner mennesker, det er 6 prosent av hele befolkningen.»

Som Eric Delbecque, tidligere direktør for Institut national des hautes études de la sécurité et de la justice (INHESJ) og sikkerhets­sjef ved Charlie Hebdo, forklarer til L’Express, er situasjonen slik at

«staten ikke engang har satt seg selv i stand til å ta tilbake kontrollen over disse bydelene, og hvis man først begynner, kan det ta opptil ti år.»

Det er bare at vi ikke har ti år til.

Før Champions League-finalen i 2022 på Stade de France i Saint-Denis sjokkerte fotball­stjernen Thierry Henry (far fra Guadeloupe, mor fra Martinique, ikke hvit rasist) opinionen ved å si at «Saint-Denis er ikke Paris», for så å legge til: «Tro meg, du vil ikke være i Saint-Denis».

Her er hva som nettopp hendte politiet i Saint-Denis. Politi­biler ble angrepet av gjenger i bydelen, og betjentene ble tvunget til å flykte mens de ble forfulgt med stokker og stenger. En no go-sone i utkanten av Paris. Og så lurer man på hvordan det er mulig at Marine Le Pen leder på menings­målingene.

I en betydelig del av Frankrike som stats­viteren Fabrice Balanche har omdøpt til de «islamske mini­statene» (mini Etats Islamiques), har radikal islam og den organiserte kriminaliteten blandet seg med hverandre. Den førstnevnte finansierer seg med den sistnevnte, og den sistnevnte leverer arbeidskraft til den førstnevnte. Og politiet har ikke adgang. Straffen er bakholds­angrep, skyting eller urbant opprør.

Sånn ser en liste over fastleger ut et sted i det franske departementet Oise.

Men det viktigste er å hindre Renaud Camus i å tale i London.

Wall Street Journal skriver:

«Renaud Camus er kanskje den viktigste nålevende tenkeren ingen har hørt om noengang. Han er i hvert fall den mest misforståtte. Vest­europeiske regjeringer forventet at masse­innvandringen skulle gi økonomiene deres et løft. I stedet har den ført til velferds­avhengighet, kriminalitet, terrorisme og en sekterisk maktkamp som for alltid har forandret livet i Europa. Den eneste konspirasjonen Camus ser i den europeiske tragedien, er en konspirasjon av taushet rundt det han kalte «katastrofen»: masse­innvandringen av muslimer, arabere og afrikanere, med negative sosiale konsekvenser som ingen vil innrømme, langt mindre ta tak i. En kamp er synlig i det offentlige rom i Europa, der muslimsk massebønn i gatene undergraver et grunn­leggende liberalt prinsipp: skillet mellom privat tro og offentlig sfære. I år lyste Londons Labour-ordfører Sadiq Khan opp byen i anledning ramadan. Samtidig har angrepene mot jøder, synagoger og jødiske skoler nådd rekordhøye nivåer. I praksis fører mangfoldet til radikale endringer som overstyrer det demokratiske flertallets verdier.»

Dette er Nimes, hvor en ti år gammel gutt er blitt drept.

Hvis de hadde vist oss de samme gatene for ti år siden, ville vi da ha kjent dem igjen i dag?

For snaut to år siden så vi opptakten til «borger­krigen» i Frankrike: 5000 biler og 1000 bygninger brant, herunder 200 skoler. Det var 250 angrep på politi­stasjoner, 700 politifolk ble skadet, og en brannmann ble drept. Boualem Sansal så allerede for seg «den neste store eksplosjonen».

Politifolk og brannmenn som blir tilkalt for å rykke ut til branner i disse bydelene, har fått beskjed om å «la dem brenne» for å unngå bakholds­angrep, melder krim- og retts­reporteren William Molinié. «I de indre forstedene og i Paris blir politifolk som eskorterer brannmenn som slukker branner, nå bedt om å la brannen brenne helt til det ikke lenger er fare for at den sprer seg, for ikke å utsette seg for risiko for et bakholds­angrep», skriver han.

Så dypt har Frankrike sunket.

To av de franske politi­folkenes fagforeninger – som til sammen representerer 90 prosent av politi­styrken – har sendt ut en dramatisk advarsel til den politiske klassen. De sier at de «ikke lenger kan utholde diktatene fra disse voldelige minoritetene» og at «vi er i krig».

2000 franske militære skriver i et brev publisert i ukemagasinet Valeurs Actuelles:

«Hvis en borgerkrig bryter ut, vil militæret opprettholde ro og orden på bakken, fordi de vil bli bedt om det. Ingen kan ønske seg en slik forferdelig situasjon, men det er borgerkrig i Frankrike, og det vet dere utmerket godt. Ta affære, mine damer og herrer. Denne gangen handler det ikke om ferdigtygde fraser eller mediedekning. Det handler om vårt lands overlevelse, om deres lands overlevelse.»

Her er en annen bønn fra generaler og offiserer i Journal du Dimanche:

«Vi er blitt erklært en hybrid og mange­fasettert krig, som i beste fall vil ende i en borgerkrig, og i verste fall i et nederlag uten en fremtid.»

Lettres béninoises heter en bok av Nicholas Baverez, som var assistent for den store liberale filosofen Raymond Aron. Året er 2040. Frankrike er et splittet land. Den nye direktøren for Det inter­nasjonale penge­fondet (IMF), en mann fra Benin, ankommer Paris. Han skriver en rekke brev til sine slektninger der han forteller om det han ser.

Paris på søndag er en død by; alt er stengt. Dette, i tillegg til sikkerhets­problemene, forklarer hvorfor turistene har rømt. Adgangen til Notre-Dame-katedralen har vært en hinder­løype siden et bilbombe­angrep sprengte Bernardine-kollegiet nær Ile de la Cité. Messen som ble feiret av erke­biskopen av Paris, var storslått … men en fjerdedel av de troende som var til stede, var politifolk. Hvis det er sant at den verste krigen er borger­krigen, så er den verste borger­krigen religions­krigen. For å garantere turistenes sikkerhet, har man ved siden av Disneyland skapt New Paris, som i målestokk gjengir de viktigste monumentene i hovedstaden og dens mest emblematiske gater, fra Mouffetard til Montorgueil via Boulevard Haussmann. Det er visstnok mulig å leie kopien av Saint Denis-basilikaen, der Frankrikes konger ble begravet, for å arrangere konserter, konferanser eller bryllup. La Défense, der tårnet ikke lenger blir vedlike­holdt fordi sikkerhets­problemene gjør det umulig å komme inn, er i ferd med å bli en frisone utenfor lov og rett. Presidenten bor innelåst i Elysée-palasset …

Fantasilitteratur?

Ikke ifølge tidligere politisjef i Paris, Didier Lallement, som har advart om at Frankrike er på vei mot et slikt «sammenbrudd» at det en dag vil bli behov for tropper til å garnisonere Elysée-palasset. Lallement beskriver et «slukt» land, der

«annenhver forbrytelse begås av en utlending, som ofte oppholder seg ulovlig i landet … All min erfaring får meg til å spå en mørk, veldig mørk fremtid for våre barn og barnebarn. De sosiale omveltningene vil bli intense og ødeleggende … En dag vil det bli nødvendig å samle tropper foran Elysée-palasset».

I mellomtiden har landet delt seg i tre: Man har «trippel A-Frankrike», som består av metropolene, de borgerlige forstedene og turist­områdene; «skyggenes Frankrike», altså de krise­rammede industri­områdene, lands­bygdene, de forfalne småbyene uten turist­attraksjoner og de urbane periferiene med lave eiendoms­priser; og det tredje Frankrike: de islamiserte banlieuene. Ukemagasinet Le Point melder at også den ikke-europeiske innvandringen overvelder skyggenes Frankrike i «banlieu-iseringens» navn.

Denne tredelingen kan nå utvides til å gjelde alle europeiske land, også Italia. En bok av tre ungarske journalister forteller om enklavene som er i ferd med å dannes over hele Europa.

Vestlige makteliter har ikke hatt bare dager, uker eller måneder på seg til å endre kurs, men minst to generasjoner, på å avverge den multi­kulturelle katastrofen (40 år, ifølge antropo­logen Florence Bergeaud-Blackler). Men de få som har forsøkt å slå alarm, er blitt ignorert, latterlig­gjort eller brakt til taushet.

De burde lytte til verdens modigste kvinne, Ayaan Hirsi Ali, som nettopp holdt denne talen i Texas:

«Jeg vil råde lovgiverne til å komme og ta en titt på Storbritannia, Tyskland og Sverige for å se hva som er skjedd med disse bydelene. I 1992, da jeg var der, var det en annen verden. Det var en helt annen planet. Og nå ser dere noen av disse videoene. Er det Manchester og Birmingham, eller Lahore og Kairo eller en slags slum? Og dette skjer. Så i Amerika, fordi vi har et stort hav mellom oss og resten av verden, tar vi noen ting for gitt, og vi burde ikke vente til vi kommer dit Europa er, og noen av disse landene er på randen av borgerkrig. Og kanskje når vi ser hva de gjør, at de har hatlover overalt. La oss stoppe det. La oss etablere ytringsfrihet. Slik at folk åpent kan diskutere hva som skjer i nabolagene deres, og hva som skjer på skolene og hva de lærer de unge. Kjemp for det vi har.»

Et Blade Runner-scenario anser jeg nå som mer enn realistisk: «etnifiserte» bydeler i tusenvis av europeiske byer der reglene dikteres av parallelle myndigheter. Jødene har for lengst ikke bare begynt å forlate landet i tusentall hvert år; de flytter også internt i et tempo som gjør inntrykk, på jakt etter tryggere steder.

De som fortsatt tror på en kursendring, kan håpe. De som mener at prisen er for høy, bør trekke seg ut av eksisterende og fremtidige no-go-soner mens det ennå er tid.

Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 24. april 2025.

Kjøp «Europas underlige død»!