Europa rundt, i Berlin, Bristol, Brussel og Milano, er ramadan blitt feiret i kirker. Idiotene innbiller seg at de feirer de andres integrering. I virkelig­heten fullbyrder de sin egen under­kastelse.

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal skrev for fire år siden: «Ved å desakralisere og dekonstruere alt har vi skapt betingelsene for vår ugjenkallelige undergang.» Sansal var fremsynt, langt mer fremsynt enn folk i Vesten som tror de bygger et multikulturelt Europa ved å spise papaya. For det ble han nylig dømt til fem års fengsel i Algerie.

Han advarte oss om det som skjedde i Frankrike i går.

Og i «den islamske byen» Torino (borgermesteren var også til stede).

I Paris tilbød «verdens beste konditor», Pierre Hermé, sin «ramadan-kolleksjon av makroner». I London var Piccadilly Circus pyntet med lys og kommunale dekorasjoner som inviterte folk til å ha en «Happy Ramadan». Hos supermarkedkjeden Sainsbury’s ble kundene spurt om de var «klare for ramadan». Og på Windsor Castle var kongen (og den såkalte «troens forsvarer») opptatt med en iftar i St. George’s Hall, oppkalt etter beskytteren under hvis fane korsridderne red i kamp, noe som i dag er svært politisk ukorrekt.

Denne artikkelen var selvfølgelig ment for seksjonen Islamiseringen av Europa, men den er så absurd at jeg bestemte meg for å legge den i Brave New World. Det holder å gå til barneskolen som avlyste påsken for å «oppmuntre til mangfold».

En engelsk skole har avlyst sin årlige påskefeiring for å «respektere ulike religiøse overbevisninger». Norwood Primary School i Eastleigh, Hampshire, har sendt et brev til foreldrene for å informere dem. Rektor Stephanie Mander forklarte at dette skyldtes den statlige skolens «respekt for mangfold» og dens mål om å «skape en mer inkluderende atmosfære». Mander sa at skolen imidlertid planlegger å feire «Flyktninguka» i juni.

Og så har Theodor-Haubach-Schule i Hamburg publisert en skolekalender som kun lister opp islamske helligdager sammen med skolearrangementer. Skolen, som er opptatt av «mangfold», lister opp alle islamske helligdager, som for eksempel slutten på ramadan 30. mars og fastebrytelsen 31. mars. Den islamske offerhøytiden fra 4. til 9. juni er også med. Kalenderen inneholder ingen spor av kristne helligdager. Julens og påskens høytider er ikke tatt med, heller ikke datoene for Kristi himmelfart i mai eller pinsen.

I Frankrike er det nå overalt: Her er en fire minutters video for å forstå hvor vi er på vei.

Bispedømmet Milano organiserer ramadan i kirken. Stadig flere italienske menigheter feirer ramadan i oratoriene sine. Bak noen av disse initiativene står Sant’Egidio, som for meg har vært i moralsk bankerott siden den inviterte Yusuf al Qaradawi, imam i Det muslimske brorskap og en hensynsløs teolog med morderiske ideer, til Roma.

San Domenico in Prato

500 muslimer feiret slutten på ramadan i klosteret San Domenico i Prato. Avisen Il Tirreno skriver: «Ramadan, for første gang i sognegården. Måtte de virkelig gjøre det i kirken?

Det som ser ut som et «interreligiøst møte», slik det fremstilles i mediene, er i virkeligheten et ritual for selvfornedrelse.

Dette er Milano for tre dager siden. Tittelen jeg nylig brukte, «Velkommen til Italiastan», var ikke overdrevet.

Velkommen til Lisboa, forresten.

I Johannes Døperen-kirken i Brussel feiret hundrevis av muslimer ramadan. Påkallelser av Allah og vers fra Koranen ble deklamert innenfor de gamle murene i en katolsk kirke. De plasserte også et palestinsk flagg på alteret.

Og hvem ville ha trodd å se Iftar-feiringen av ramadan inne i en av katedralene som er symboler på England? Men det var nettopp dét som skjedde i Bristol. Ikke i en avvigslet kirke, men i en katedral grunnlagt i 1140 som St. Augustine’s Abbey. Har ikke britiske muslimer nok moskeer? Ser vi påskemiddager i de store moskeene i Afrika og Midtøsten?

Et college i Oxford har avlyst St. Georg-festen for å gjøre plass til den islamske Eid, avslører The Telegraph. Magdalen College, grunnlagt av biskop William Waynflete på 1400-tallet, har alltid holdt en årlig bankett til minne om Englands legendariske skytshelgen, St Georg. Men ikke i år. I stedet holdt høyskolen en middag i anledning eid, den islamske høytiden som markerer slutten på ramadan. I en e-post sendt til hundrevis av fakultetsmedlemmer inviterte høyskolens viserektor, professor Nick Stargardt, gjestene til å «feire eid med en middag i aulaen», og la til at «måltidet vil følge muslimske skikker: Kjøttretten vil være halal, og det vil ikke bli servert alkohol.»

I Canada feires ramadan i kirker som er omgjort til moskeer (kulturelt forvirringssprang).

I Tyskland er situasjonen i disse dager grotesk, melder Nius.

Den protestantiske Mirjam-kirken i Düsseldorf feiret ramadan under mottoet «På søken etter fred». Den evangeliske kirken i Neukölln i Berlin holdt en felles seremoni for å bryte fasten. Datoen var ikke tilfeldig valgt: Det var nøyaktig på askeonsdag, dagen da den kristne fasten tradisjonelt begynner.

I Tuttlingen var det ramadan i den katolske kirken viet til himmeldronningen Maria. I det protestantiske menighetshuset i Sprockhövel ble fastebrytelsen organisert som en buffé som man kunne ta med seg hjemmefra, med klare regler: «Ikke svinekjøtt eller alkohol».

Og stadig utrolige scener i Berlin: Hundrevis av muslimer samlet seg på Leopoldplatz for å bryte fasten og rope «Allahu Akbar» foran Nasaret-kirken. Berlin kommune ga tillatelse til å «sende et signal til høyresiden». Hvorfor velge et torg med en kirke? De vet det, men ikke vi. Vi er dumme.

Mindre absurde var ikke scenene utenfor Sebastian-kirken i Mannheim, der det har vært en rekke islamistiske angrep det siste året.

Jeg må fortsatt venne meg til det: ingen karnevalsparader, ingen folkefester, ingen julemarkeder, ingen julefester, men feiring av ramadan. I Strasbourg går samtidig en islamsk influenser til en kirke og filmer seg selv mens han forklarer hvorfor islam er overlegen alt annet.

Da kardinal Karl Lehmann sa at han ønsket å feire messe i Riyadh på samme måte som muslimer kunne åpne moskeer i Vesten, og tok opp spørsmålet om gjensidighet, ble han angrepet fra alle kanter. I dag er det ingen som snakker om å åpne kirker i Riyadh lenger, ikke engang paven. På den annen side feirer vi ramadan i kirkene våre, og vi pynter dem med slør. Man har gitt dette selvmordet et merkelig og betryggende navn: multikulturalisme.

Oriana Fallaci forutså det, men ingen hørte på henne. Michel Houellebecq skrev om det i en roman, men ingen tok det på alvor.

«Vi kan komme til å se at noen lovgivere i noen av de europeiske parlamentene begynner å innføre sharia-lovgivning før heller enn senere», sier Newsweek-redaktør Josh Hammer.

Jeg frykter også det. Noen ganger må man bare gå nedover gaten for å innse det.

Milano. Khaybar, Khaybar ya yahud, jaish Muhammad saya’ud: Khaybar, Khaybar, o jøder, Muhammeds hær vil vende tilbake. Dette er ikke en økumenisk sang som passer for flerkulturelle kirker. Khaybar er navnet på den saudiske oasen bebodd av jøder som Muhammed erobret i 628. Stedet har fått en legendarisk betydning i det islamistiske perspektivet om en endelig og voldelig underkuelse av jødene.

Det samme ropet som runger i hele Europa, fra Brussel til Wien, har runget i gatene i Damaskus de siste dagene.

Vi feirer ikke deres integrering, vi feirer vår underkastelse. Jeg frykter at dette vil ende som den første raketten som ble skutt opp fra Europa.

Uansett, lykke til, kjære multikulturelle strutser. Det trenger dere virkelig.

Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 31. mars 2025.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.