Vi trenger ikke kunstig intelligens. Det holder å slå på fransk tv.

En intervjuer spør: «Er dette nabolaget i Marseille rolig?»

En venstreorientert kvinne svarer: «Ja, det er fredelig og mangfoldig, vi lever i fred.»

Plutselig dukker det opp en fyr som truer en franskmann fordi han røyker under ramadan, og sier at «det er haram og provoserende».

Et slikt opptrinn på direktesendt tv er ikke noe man kan iscenesette.

Hvem skulle ha trodd dét? Selv George Soros’ Open Society konstaterte i sin tid at «30 prosent av befolkningen i Marseille er muslimer» (rapporten er fra 2011, så tallene er allerede gamle og må økes).

Til de vanlige latterkulene fra kommentatorer og twitterbrukere lagde Donald Trump skandale blant de rettenkende da han for ti år siden hevdet at det var i ferd med å oppstå «no-go-soner» i Europa. No-go-soner? Det var vel bare enda en av Trumps løgner.

David Ignatius hadde allerede brukt uttrykket i New York Times, der han forklarte at enkelte områder i Paris var blitt «no-go-soner». Senere snakket Michael Nazir-Ali, biskopen av Rochester, om «no-go-soner» i England. Siden da har det vært en åpen hemmelighet, og selv Angela Merkel har innrømmet at dette er en realitet i Europa, mens Frankrikes tidligere franske sosialistiske presidenten François Hollande har sagt: «Hvordan kan vi unngå løsrivelse? For det er det som skjer: løsrivelse».

Det skjer når man tror at kulturer er like utskiftbare som klær. Og løsrivelsen vinner over «narrativet».

Når man leser disse tallene, forstår man at Marion Maréchal ikke er så dristig når hun sier at Frankrike snart kan bli «et nytt muslimsk land». For min egen del legger jeg til at det ikke er tilfeldig at det første europeiske skipet iranerne slapp igjennom Hormuzstredet, var fransk.

Muslimer deltar i eid al-fitr-bønner for å markere slutten på fastemåneden ramadan ved Malpasse fotballstadion i Marseille den 10. april 2024. Foto: Daniel Cole / AP / NTB.

I områdene der de nylig ble valgt, gjør ordførerne fra La France Insoumise (LFI) seg allerede bemerket. Bruk av vold og sekterisme gir et skremmende bilde av et Frankrike i hendene på venstreekstreme.

I Saint-Denis står ordfører Bally Bagayoko – som er av malisk opprinnelse og ble valgt allerede i første valgrunde – nå i spissen for en by med over 150.000 innbyggere. Overdragelsen til de nye administrasjonene skjedde ikke på en rolig måte. I timene etter seieren til LFI og deres allierte, sirkulerte det bilder som viste vold, fornærmelser og dytting rettet mot de avtroppende ordførerne, og det utløste indignasjon.

I noen tilfeller ble de avtroppende ordførerne til og med eskortert vekk av politiet: Sosialisten Hélène Geoffroy, som ble slått med bare 104 stemmer av LFI-kandidaten Abdelkader Lahmar i Vaulx-en-Velin utenfor Lyon, ble ydmyket av innbyggere som var til stede da resultatene ble kunngjort. Sophie Dhoury-Lehner, som ble slått av Omar Yaqoob i Creil i departementet Oise, har også klaget over fornærmelser og trusler mot teamet sitt.

Etter Saint-Denis og Creil, Mantes-La-Jolie og Le Blanc-Mesnil er listen blitt lang over byer der avtroppende ordførere er blitt eskortert ut til trusler og hån i en giftig atmosfære. Dette gir inntrykk av at de nye ordførerne feirer en territoriell erobring snarere enn en valgseier.

I Saint-Denis har Bagayoko kunngjort at han har til hensikt gradvis å avvæpne det lokale politiet, noe som bekymrer politifolk. Ifølge politikilder sitert av Europe 1 vurderer nesten halvparten av de 140 politibetjentene i byen allerede å be om overflytting.

Å avvæpne politiet i allerede spente situasjoner er ikke progressiv naivitet, men et klart politisk signal: Staten gir opp å håndheve sine regler i visse nabolag. Sikkerhetsbarrieren rundt politiet svekkes.

Ellers er Fabrice Leggeri, den tidligere sjefen for EUs migrantbyrå Frontex, under etterforskning i Frankrike for «forbrytelser mot menneskeheten», et tomt juridisk begrep som nå også brukes til å ramme dem som har prøvd å stoppe den ulovlige innvandringen.

Det finnes opptil tusen «no-go-soner» over hele Europa, og tusenvis av andre «sensitive nabolag», som følge av flere tiår med masseinnvandringspolitikk og multikulturalismens fiaskoer.

En rapport med tittelen «No-Go Zones, Immigration and the Rise of Parallel Societies», utarbeidet av tenketanken New Direction Foundation for European Reform, anslår at det finnes mellom 900 og 1000 byområder som kan betraktes som «no-go-soner», preget av høy kriminalitet, sosial oppløsning og svekkelse av statens autoritet.

I Italia er det identifisert tre risikosoner: Termini i Roma, Quarto Oggiaro i Milano og Aurora-området i Torino, hjemstedet til det autonome huset Askatasuna.

Muslimer samlet til bønn ved slutten av ramadan i Torino fredag den 20. mars 2026. Stillbilde: ANSA / QuotidianoNationale / YouTube.

Analysen er basert på data fra offisielle rapporter, medier og akademiske kilder, som Eurostat, EUs narkotikabyrå, OECD, Pew Center og estimater av den svarte økonomien fra Friedrich Schneider. Nærvær av gjenger, angrep på politiet og tilfeller av antisemittisme er blant tingene som tas i betraktning.

Dokumentet, utarbeidet av Maxime Hemery-Aymar fra Observatoriet for innvandring og demografi (OID) i Frankrike, trekker en linje rett fra politikken for masseinnvandring og åpne grenser til områder med høy kriminalitet, svekkelse av sosiale normer og sågar støtte til islamistisk terrorisme. Tankesmien har faktisk funnet at 63 prosent av de islamistiske terrorangrepene som fant sted i Europa mellom 2010 og 2025, hadde en «bekreftet forbindelse» til et identifisert no-go-område. Dokumentet har dessuten funnet en «sterk korrelasjon mellom demografisk sammensetning og romlig dysfunksjon», og fastslår at de identifiserte no-go-sonene i gjennomsnitt har en utenlandsfødt befolkning på 40 prosent, sammenlignet med EU-gjennomsnittet på 20 prosent, mens EU-gjennomsnittet for byer er på 30 prosent.

Disse områdene strekker seg fra La Castellane i Marseille til Neukölln i Berlin, fra Chorweiler i Köln til Raval i Barcelona, fra Rosengård i Malmö til Feijenoord i Rotterdam.

I Nordrhein-Westfalen, Tysklands folkerikeste delstat og den som har landets største muslimske befolkning, finnes det 44 no-go-soner.

Mens noen regjeringer stilltiende har erkjent eksistensen av no-go-soner, ofte ved å kamuflere dem med eufemistisk terminologi, har tradisjonelle medier forsøkt å benekte at de eksisterer, ofte ved å reagere med vantro på en bokstavelig tolkning som de selv har skapt.

Migration Research Institute i Budapest, tilknyttet det prestisjetunge Mattia Corvino-kollegiet, hadde allerede anslått at det fantes 900 områder utenfor kontroll i hele Europa.

Hvordan ser de ut? I disse områdene går ikke politiet, sosialarbeidere og ambulanser inn, eller de må beskyttes. De høye fødselsratene sikrer lang levetid og utvidelse. Dette er steder hvor en kvinne på dagtid kan bli åpenlyst trakassert og krenket for hvordan hun velger å gå kledd. Journalisten Jean-Paul Brighelli, som er av italiensk opprinnelse, men bor og har undervist i Marseille, forteller til Le Point: «Her er politiet motvillig til å patruljere visse deler av byen. Problemet er ikke begrenset til de nordlige bydelene i en syk by: Det er en koldbrann som rammer et lem før den når resten av organismen.»

Disse områdene er sikkerhetstrusler på grunn av risikoen for kriminalitet, opptøyer og terrorisme. Men denne triaden diskuteres ikke en gang. Til slutt blir sharia – de facto, ikke de jure – respektert av folk på stedet. Med tiden blir alle slakteriene halal, de blandede frisørsalongene forsvinner, og kvinnene blir presset til å leve etter islamsk lov. Det sier seg selv at jøder og homofile ikke må vise seg. Den ledende tyske ukeavisen Die Zeit forteller om «forbudte soner» for jøder i Tyskland.

Forleden ble en jødisk restaurant rasert i München. Islamistenes krystallnatt.

Lederen for det jødiske samfunnet i Marseille, Zvi Ammar, har bedt sine trosfeller om ikke å bære jødiske symboler utenfor hjemmet. En synagoge i Rue Saint-Dominique er blitt kjøpt opp av muslimer for å bli omgjort til moské.

«I Sverige er det 60 ‘risikområder’», skriver The Spectator. Det er områder som Alby, en forstad til Stockholm, kjent som «lille Bagdad». Her er bare én av ti innbyggere svensk. Det svenske ambulansepersonellet ønsker gassmasker og skuddsikre vester for å beskytte seg mot et økende antall angrep – «lignende utstyr som brukes av dem som jobber i krigssoner».

I Stockholm ble en irakisk kristen flyktning drept under en direktesending på sosiale medier fordi han hadde brent Koranen.

Nederland har kartlagt 40 områder. Det mest kjente er Schilderswijk i Haag, hvor folketellingen allerede i 2012 viste at etniske nederlendere utgjør litt under ti prosent av befolkningen, og hvor det ofte bryter ut etnisk vold. De kaller det «sharia wijk», sharia-distriktet.

For tjue år siden var vi opptatt av å bygge demokrati i den islamske ørkenen i ånden av «democracy whiskey sexy», og nå sitter vi her med sharia.

Frankrikes innenlandske etterretnings- og sikkerhetstjeneste (DGSI) har kartlagt 150 distrikter som er «i islamistenes besittelse». Nabolag, bydeler og enklaver som nå er i hendene på fundamentalistene, og som de former etter sin ideologi om underkastelse. Ifølge den utenlandske tjenestens (DGSE) tidligere nestkommanderende Alain Chouet, som har gitt ut boken «Sept pas vers l’enfer» (Sju skritt mot helvete), «finnes disse områdene i 859 byer, og det bor 4 millioner mennesker i den, det vil si 6 prosent av hele Frankrikes befolkning».

«Klinisk psykologi lærer oss at når en tvangshandling blir blokkert, flytter impulsen seg», skriver Doron Goldberg. «Når situasjonen i den jødiske staten forverres, kan ekstremistene vende seg mot lettere mål.» Hvilke? Europa.

Som Eric Delbecque, tidligere sjef for Frankrikes nasjonale institutt for høyere retts- og sikkerhetsstudier (INHESJ) forklarer til L’Express, er situasjonen den at «staten ikke en gang har satt seg i stand til å gjenvinne kontrollen over disse nabolagene, og når det først er i gang, kan det ta opptil ti år».

Problemet er at mange europeiske regjeringer ser ut til å ha konkludert med at det er for sent å forhindre et islamisert Europa, og at alt man kan gjøre, er å dempe virkningene i øyeblikket og håpe at ødeleggelsene begrenser seg til de såkalte «no-go-sonene», helst ikke deres egne.

Vi trenger ikke å atombombes. Vi er vår egen selvmordsbombe.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.