Fædrelandsvennens Vidar Udjus har en lederartikkel i avisen lørdag 2. mai. Med den subtile overskriften «Med Israel fra elva til havet» kommenterer han 1. mai-konferansen til Internasjonale Kristne Ambassade. Åpningsavsnittet sier det meste om Udjus’ uvitenhet, eller det som verre er, hans delaktige terrorsympati: «Fra elva til havet, er et omstridt kamprop blant Palestina-aktivister. Men Israel-venner står for det samme.»

Udjus bruker logoen over hele Israel for konferansen og sidestiller den med Palestinakomiteens logo, hvor Palestina har erstattet Israel på kartet. Deretter sidestiller han ambisjonene og dermed også substansen i de to organisasjonene.

Israel har siden 1948 akseptert tanken om en tostatsløsning. Men la oss begynne med begynnelsen. San Remo-konferansen, som er gjeldende folkerett, bygget på Balfour-deklarasjonen, opprettet det britiske Palestina-mandatet for å etablere det som ble ansett som folkerett: nemlig at jødene skulle få gjenopprette sin nasjonalstat i Palestina, hvor jødene er et historisk urfolk. Dette var i 1920. Reetableringen av staten Israel var derfor ikke et resultat av Holocaust, og heller ikke et europeisk koloniprosjekt. Det har alltid bodd jøder i Det hellige land, gjennom tusener av år, siden Abraham, og den internasjonale anerkjennelsen av et rettmessig jødisk nasjonalt hjemland kom i samme kategori som alle andre folks rett til nasjonale hjemland på 1800- og 1900-tallet.

Allerede i 1921 ble Transjordan skilt ut som en autonom arabisk stat på 77 % av det som skulle bli et jødisk hjemland. I 1946 ble Transjordan til dagens nasjonalstat Jordan, men den ligger altså i Palestina. Palestina har aldri vært et eget folk eller en egen etnisitet før KGB og PLO oppfant dette sammen i 1964 med etableringen av terrororganisasjonen. Kong Hussein av Jordan sa helt opp til 1948: Jordan er Palestina, og Palestina er Jordan.

FN-resolusjon 181 i 1947, FNs delingsplan, omtaler hverken et palestinsk folk eller noen palestinsk stat. Den omtaler en arabisk stat nummer 2, samt en jødisk stat. Araberne nektet, jødene aksepterte og fikk sitt Israel. Siden er dette historien: Araberne i rest-Palestina har sverget til terror, mens jødene har bygget et mirakel av et demokrati og et suksessrikt samfunn.

I 2000 og 2008 serverte statsministrene Ehud Barak og Ehud Olmert en tostatsløsning på sølvfat. Stort sett ble hele Judea og Samaria («Vestbredden») og Gaza med landbytte for å få en helhetlig stat tilbudt. President Bill Clinton gir ensidig Yasir Arafat skylden for forhandlingenes sammenbrudd i 2000 på Camp David. Clinton forstod da at Israel ønsker en tostatsløsning, mens terroristene ønsker en stat på Israels ruiner.

Likevel bor to millioner israelske arabere vel integrert i jødestaten. Disse er da også «palestinere»? Bare Israel trakk seg ut av Gaza, skulle det bli fred, fikk vi høre. Vel, i 2005 trakk Israel seg ut. Vi fikk dermed et oppmarsjområde for folkemord, og ikke noe nytt Dubai.

I Palestina eksisterer det allerede to stater: Jordan og Israel. PLO-terroristene ble kjeppjaget ut av jordanske sikkerhetsstyrker i 1971 i Svart September. Det ble starten på det kristne Libanons mareritt. Så fant det norske Arbeiderpartiet ved Gro Harlem Brundtland ut at det var lurt å slippe disse terroristene løs i Israel, etter at de igjen var blitt kjeppjaget til ørkenen i Tunis i 1983 og hadde mistet ansikt i den arabiske verden. Dette var Oslo-avtalen. Deretter var Ap helt klar på at hvis jødene ble etnisk renset fra Gaza, ville det bli fred, og i mellomtiden finansierer Norge jevnt og trutt terroristenes Pay for slay-program. Jo flere jøder du dreper, og jo lengre fengselsstraff du får, jo mer penger får familiene fra den palestinske selvstyremyndigheten.

Følgelig er det empirisk entydig dokumentert at det er en døds-linje for Israel å tillate en tostatsløsning. Tostatsløsningen døde endelig 7. oktober 2023. Dette har «palestinerne» selv sørget for. I tillegg til «Palestine shall be free from the river to the sea» krever de opphevelse av «okkupasjonen». Det er et pseudonym for Israels eksistens. Den gode nyheten er at det allerede eksisterer en palestina-arabisk stat i Midtøsten: Den heter Jordan. Den andre gode nyheten er at araberne i Israel lever trygt og godt sammen med de jødiske samfunn. Enhver minoritet innenfor en nasjonalstat kan ikke kreve selvstendighet. Da bryter nasjonalstatskonseptet sammen i mange land. Det må foreligge helt spesifikke kriterier. Islamistene bryr seg ikke om land, for dem er dette en islamsk hellig krig. Israel kan ikke bygge sin fremtid på Udjus’ kunnskapsløshet eller tillate oppbygging av krefter som vil utføre et nytt Holocaust. Det finnes ingen sammenligning i den virkelige verden, slik Udjus prøver å konstruere. Om Gaza skal få selvstyre, må de, som Golda Meir sa: «elske sine barn mer enn de hater jødene». Det gjenstår å se.

Erik Selle

Partileder

Konservativt