Fedrelandsvennens Vidar Udjus har en lederartikkel i avisen lørdag 2 mai. Med den subtile overskriften «Med Israel fra elva til havet» kommenterer han 1.mai konferansen til Internasjonale Kristne Ambassade. Åpningsavsnittet sier det meste om Udjus uvitenhet, eller det som verre er, sin delaktige terrorsympati: «Fra elva til havet, er et omstridt kamprop blant Palestina-aktivister. Men Israel-venner står for det samme.»

Udjus bruker Logoen over hele Israel for konferansen og sidestiller den med Palestinakomiteens logo hvor Palestina har erstattet Israel på kartet. Deretter sidestiller han ambisjonene og dermed også substansen i de to organisasjonene.

Israel har siden 1948 akseptert tanken om en to-statsløsning. Men la oss begynne med begynnelsen. San Remo konferansen, som er gjeldende folkerett, bygget på Balfour-deklarasjonen, opprettet det Britiske Palestina mandatet for å etablere det som ble ansett som folkerett: nemlig at jødene skulle få gjenopprette sin nasjonalstat i Palestina hvor jødene er et historisk urfolk. Dette var i 1920. Reetableringen av staten Israel var derfor ikke et resultat av Holocaust, og heller ikke et europeisk koloniprosjekt. Det har alltid bodd jøder i det Hellige Land, gjennom tusener av år, siden Abraham, og den internasjonale anerkjennelsen av et rettmessig jødisk nasjonalt hjemland kom i samme kategori som alle andre folks rett til nasjonale hjemland på 1800- og 1900-tallet.

Allerede i 1921 ble Trans Jordan skilt ut som en autonom arabisk stat på 77% av det som skulle bli et jødisk hjemland. I 1946 ble det dagens nasjonalstat Jordan, men ligger altså i Palestina. Palestina har aldri vært et eget folk eller en egen etnisitet før KGB og PLO oppfant dette sammen i 1964 med etableringen av terrororganisasjonen. Kong Hussein av Jordan sa helt opp til 1948: Jordan er Palestina og Palestina er Jordan.

FN resolusjon 181 i 1947, FNs delingsplan, omtaler ikke et palestinsk folk eller stat. Den omtaler en arabisk stat nummer 2 og en jødisk stat. Araberne nektet, jødene aksepterte og fikk sitt Israel. Siden er dette historien: Araberne i rest-Palestina har sverget til terror, mens jødene har bygget et mirakel av et demokrati og et suksessrikt samfunn.

I 2000 og 2008 serverte statsministrene Ehud Barak og Ehud Olmert en to-statsløsning på sølvfat. Stort sett ble hele Judea og Samaria (aka Vestbredden) og Gaza med landbytte for å få en helhetlig stat tilbudt. President Bill Clinton gir ensidig Yasser Arafat skylden for forhandlingenes sammenbrudd i 2000 på Camp David. Clinton forstod da at Israel ønsker en to-stats løsning, men terroristene ønsker en stat på Israels ruiner.

Likevel bor to millioner israelske arabere vel integrerte i jødestaten. Disse er da også «palestinere»? Bare Israel trakk seg ut av Gaza, skulle det bli fred, fikk vi høre. Vel, i 2005 gjorde Israel det. Vi fikk et oppmarsjområde for folkemord, og ikke et nytt Dubai.

I Palestina eksisterer det allerede to stater: Jordan og Israel. PLO-terroristene ble kjeppjaget ut av Jordanske sikkerhetsstyrker i 1971 i Svart September. Det ble starten på det kristne Libanons mareritt. Så fant det norske Arbeiderpartiet ved Gro Harlem Brundtland ut at det var lurt å slippe disse terroristen løs i Israel, etter at de var igjen kjeppjaget til ørkenen i Tunis i 1983 og hadde mistet ansikt i den arabiske verden. Dette var Oslo-avtalen. Deretter var Ap helt klar på at ble jødene etnisk renset fra Gaza ville det bli fred, og i mellomtiden finansierer Norge jevnt og trutt terroristenes Pay for slay program. Jo flere jøder du dreper, og jo lenger tid du får i fengsel, jo mer penger får familiene fra den Palestinske Selvstyremyndighet.

Følgelig er det empirisk entydig dokumentert at det er en døds-linje for Israel å tillate en to-statsløsning. To-statsløsningen døde endelig 7 oktober. Dette har «palestinerne» selv sørget for. I tillegg til «Palestine shall be free from the river to the sea», så krever de opphevelse av «okkupasjonen». Det er et pseudonym for Israels eksistens. Den gode nyheten er at det allerede eksisterer en palestina-arabisk stat i Midtøsten. Den heter Jordan. Den andre gode nyheten er at araberne i Israel lever trygt og godt sammen med de jødiske samfunn. Enhver minoritet innenfor en nasjonalstat kan ikke kreve selvstendighet. Da bryter nasjonalstatskonseptet sammen i mange land. Det må foreligge helt spesifikke kriterier. Islamistene bryr seg ikke om land, for dem er dette en islamsk hellig krig. Israel kan ikke bygge sin fremtid på Udjus sin kunnskapsløshet eller tillate oppbygging av krefter som vil utføre et nytt Holocaust. Det finnes ingen sammenligning i den virkelige verden, slik Udjus prøver å konstruere. Om Gaza skal få selvstyre, må de som Golda Meir sa – «elske sine barn mer enn de hater jødene». Det gjenstår å se.

Erik Selle

Partileder

Konservativt