Av vikarierende fertilolog Yan Friis

Norge er på verdenstoppen når det gjelder «assistert befruktning». Det var ikke jeg som fant på uttrykket, så det er reelt nok. Om jeg forstår det rett, handler det om mennesker som av forskjellige grunner ikke kan få barn for egen maskin, og som derfor må søke ut – helt ut i verden, faktisk, da det visstnok ikke er så enkelt å få til i Norge – for å finne noen som kan hjelpe dem.

Disse hjelperne kan enten være velvillige herrer som har en aldri så liten skvett (av god kvalitet) til overs, eller de kan være kvinner som stiller hele maven sin til rådighet. Det er selvfølgelig viktig at disse to ikke slår seg sammen, da det kan bli en juridisk nøtt å sikre seg resultatene av deres heroiske anstrengelser nedentil – om de skulle sette seg på bakbena.

Til nå har jeg oppfattet det slik at herrenes innsats var ganske upersonlig. Og fort gjort. De utførte sine drevne håndbevegelser i enerom og skvettet begeistringen i små begre som så ble levert gjennom en glassrute til uttrykksløse damer i hvite frakker.

Begeret havnet på et lager (antagelig med fryser), inntil det en vakker dag ble hentet ut og innholdet overlatt til en livmor som giveren aldri fikk vite hvem tilhørte.

Den typen assistering syntes jeg ikke hørtes noe gøy. Her var hverken løyer eller spas.

Damevarianten er det mer fasong over. Den fremmede damen låner jo ikke bare bort magen, men hele seg (mot betaling) til en dame hvis mage ikke virker ordentlig. Inn i assistentmagen sprøytes det litt givergøy utlevert fra ektemannen eller samboeren til den ulykkelige damen som ikke virker. Og så vokser det til der inne, og den ukjente damen gjennomgår alle graviditetens ubehagelige bivirkninger, vektøkningen, svettetoktene, kvalmen, humørsvingningene, den umåtelige hungeren etter appelsiner midt på natten. Alt dette pluss en hel og slitsom fødsel.

Det er noe annet enn den stusslige herreoppgaven i et trangt rom oppsatt med en bunke ikke helt stuerene blader. Lurer forresten på om konen til givermannen innbiller seg at han tenkte på henne i giverøyeblikket? I grunnen vil man helst ikke vite hva givermenn tenker på.

Assistentdamen – eller surrogatmoren, som man helst kaller henne – har ingen eierrett til mennesket som hun fører ut i livet. Skulle hun angre når hun sitter der med det lille vesenet ved brystet, er de sinte advokater over henne med én gang. Hun har fått pengene sine. Slutt med å pipe.

Surrogatmødre i fattige land er blitt ganske populære. Sikkert fordi de lever i armod og derfor er villig til hva som helst for en billig penge. Om det er stor forskjell på denne typen utnytting og f.eks. prostitusjon, kan man saktens spørre seg.

Alt dette har sitt utspring i den underlige tanken at det skal være en menneskerett å få barn. Det er å snu tingene sørgelig på hodet. Det er en menneskerett å ha foreldre.

Det finnes ufattelig mange foreldreløse barn i verden. Men de er ikke så populære blant barnløse par i rike land. Man vil nemlig ha sitt eget barn av samme blod i den forstand at det må ha arvestoffene til i hvert fall én av foreldrene slik at tanter og bestemødre og nabofruer kan slå hendene sammen og utbryte: «Å gudameg! så han ligner på deg!».

At man ikke kan få barn, er ingen sykdom. Adopsjon vil alltid være et velsignet alternativ. De foreldreløse barna eksisterer jo allerede, deres nød og deres savn er her og nå. Så hvorfor skal det offentlige være med på å finansiere et kostbart jåleri? Hvis dere vil ha barn, men ikke får det til, så søk om adopsjon  – da gjør dere både verdensnøden og dere selv en tjeneste.

Men slik vil det neppe gå. Tidshjulet snurrer, assistert befruktning er det som gjelds. Da må man ha lov til å foreslå en ny offisiell yrkesgruppe med rett til navneskilt og tittelen «Befruktningsassistent».

Det sies at det ikke er nok sæd i Norge. Altså sånn begersæd som uttrykksløse damer tar imot i luken og plasserer i sædbanken. Det er fordi herrer har lett for å kvie seg og føler det som uverdig å sitte i et trist rom uten vinduer og fikle med seg selv, mens det går folk frem og tilbake i korridoren utenfor og vet hva man driver med.

Det sies at sædbanken er i beit for innskudd.

En ekte befruktningsassistent har eget nødnummer og rykker ut på øyeblikks varsel. Han eller hun hjelper herrer og fruer i nød på den viltre gladmåten slik at det blir tjoing og hoiing i heimen og husets hund begynner å gjø. Blir det ikke barn av det første gang, har man i hvert fall hatt det ordentlig gøy.

Erotikken i Norge vil blomstre som den ikke har gjort siden befolkningseksplosjonen under vikingtiden. Og er det én ting som er sikkert, så er det at det påfallende ofte blir barn av det. Særlig når befruktningsassistenten har vært på besøk.