Sakset/Fra hofta

Regjeringen har i likhet med Mette Marit behov for å hjelpe sine venner. De vil derfor nå ha vedtatt en midlertidig lov for at et titallsbarn som er planlagt morløse skal få tilskrevet en juridisk forelder. Forslaget Prop. 47, L (17.12.12) er kaotisk og dårlig gjennomtenkt.

En midlertidig lov har konsekvenser som alle andre lover. Å vedta at loven ikke skaper presedens, er i seg selv en presedens på metanivå.  I lovens virkeperiode på ett år kan der lages mange nye morløse og farløse barn. Som personer har disse barna allerede fulle menneskerettigheter. Lovens hensikt er å frata barna deres menneskerettigheter, og gjøre norsk barnelov ugyldig for dem. Kan man gjøre dette for noen, kan man gjøre det for alle.

Det finnes mange barn i Norge uten en eller flere foreldre. Det kan være mindreårige, foreldreløse asylsøkere født og oppvokst i Norge. Skal man først gi noen barn en juridisk forelder, må man i rettferdighetens navn gi alle som trenger det. Barn med foreldre i live trenger også hjelp i Norge, når de kastes ut etter mange års opphold. De kunne trenge en ekstra forelder. Jeg tror mange kunne tenke seg å adoptere barn og mindreårige i nød på kort varsel. Her trengs det nye ord og begreper.

Vi lever i en radikalt ny tid. Barnemarkedet har aldri tidligere eksistert i menneskehetens historie. Det er nasjonalt, globalt, offentlig og privat og det er innført i lovgivning og institusjoner i mange land. Det er et av verdens raskest voksende markeder. Utviklingen går fort. India har vedtatt stopp for tilbud til utlendinger som kommer fra land som ikke aksepterer surrogati. Flere og flere ser sammenhengen mellom barnemarkedet og menneskehandel. Lege Øystein Magnus som i 30 år har hjulpet folk å få barn har fått betenkeligheter (Verdibørsen 19.01).

Uansett kan denne loven ikke iverksettes for de barna man ønsker den skal omfatte. De kom til verden under en annen lovgivning, da surrogati var forbudt. De faller inn under adopsjonsloven. De har allerede en mor etter barnelovens § 2 første ledd, kvinnen som fødte barnet. FN’s barnekonvensjon gjaldt også for dem. Artikkel 7 har gitt alle barn rett til å vokse opp med mor og far og få omsorg fra dem, så sant mulig. Nå fratas de bevisst denne muligheten.

Selv om man vedtar denne midlertidige loven, gjelder barnelovens § 2 a for disse barna, og alle andre barn. Barneloven gjelder inntil Norge har endret den og fratatt barn rett til mor, slik barn ble fratatt rett til far i 2008, om de har medmor. Barneloven må først endres når det gjelder morsdefinisjonen for at disse barna kan få en juridisk forelder. Hvis ikke har barna tre foreldre, minst. Den midlertidige loven kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Når barna blir 18 år blir de i stand til å kreve sine rettigheter.

Disse barna kan bare adopteres, om man opphever norsk lovgivning med tilbakevirkende kraft. Kvinnen som har født barnet skal samtykke. Uansett hennes motiv, har hun foreldrerett inntil hun etter norsk rett har avgitt barnet til adopsjon. Surrogati er forbudt i Norge. Det kan være flere kvinner som skal spørres.

Etter norsk rett er fødemor, mor. Eggmor har gitt barnet sitt DNA. Når det blir mulig med eggmødre, en som gir mitokondrier og arvestoffer, må også hun spørres. Barn fra barnemarkedet kan muligens ha tre kvinner (pluss en mann) som kan kreve juridisk foreldreskap før en fremmed mann eller kvinne kan få det. Når kloningene kommer blir det mer enn interessant.

Moderskapet er blitt et komplisert fenomen. Før var det enkelt. Alle visste hvem mor var, det var far som var usikker. Far kan nå stadfestes gjennom DNA, det kan også eggmor og mitokondriemor, men ikke fødemor. Mor er blitt tredelt. De mange juridiske og sosiale roller er komplisert nok. Men virkeligheten er nå mest problematisk.

Norsk barnelov må forholde seg til bioteknologiske realiteter, før det kan vedtas lover om nye juridiske foreldre. Om regjeringen etterstreber likhet på lang sikt, vil alle menn, uansett seksuell praksis og sivil stand, få rett på en egg- og fødemor, eller flere.

Norsk lovgivning forbyr fremdeles surrogati. Det gjør også FNs menneskerettigheter som forbyr kontrakter av slavekarakter. Slike kontrakter er uansett alltid ugyldige. De kan alltid oppheves. Ingen kan selge seg selv som slave. De tre kvinnene som har avlet frem barnet kan alltid angre seg og reise sak. Å selge barn er menneskehandel, og selvsagt forbudt i de fleste land, unntagen der man praktisere slaveri.

Den midlertidige lovens språkbruk er avslørende. En mann eller kvinnen som vil ha juridisk foreldreskap til et barn vedkommende ikke er i familie med, betegnes som pretenderende forelder. Det betyr skuespiller, en falskspiller. Det passer godt med den forfalskede ekteskapsloven. Betegnelsen surrogatmor er også et forfalsket begrep, samt en nedverdigende betegnelse. Enhver kvinne som bærer frem et barn er virkelig og levende her og nå, ingen erstatning. Hun lever i en symbiose med barnet. Både mor og barn bidrar til utviklingen av morkake, kvinnen har et sjelsliv og en bevissthet. Hverken kvinnen eller barnet kan betraktes som en ting eller et dyr.

Vedtas denne loven er tre – foreldre systemet innført. Biologien selv er ikke lenger basert på paret, men på trekanten – minst. Barnet selv får ikke respekt som person. Barn som produseres på barnemarkedet mister ikke bare far og/eller mor, men de får bare halvsøsken. De kan ikke tegne et slektstre. De får ikke være med hos Tore på Sporet. Før laget kvinner og menn barn sammen, nå kan de lage dem hver for seg. Alle kan gjøre det.

Denne loven ulikebehandler grupper av barn og voksne. Noen voksne skal nå kunne gå foran i køene, noen barn må tilbake til hedensk tid. Samtidig har de voksne som har brutt norsk lov krav på økonomiske overføringer som alle andre. De får permisjoner, trygder osv. osv. Det skaper presedens.

Denne nye verden er full av nye yrker. Den skaper nye bevisstheter, der spesielt kjønn, seksualitet og familierelasjoner blir springende momenter i den menneskelige realitet. På 1700 – 1800-tallet ble alle barn sendt bort til ammer. Det var flust av kvinner med mange barn og mye melk. Tåteflasken var ikke oppfunnet. Mange kvinner og menn brydde seg ikke om barn. Skikken med ammer varte i to hundre år, til tross for høy dødelighet blant barna.

Barnemarkedet er kommet for å bli. Det eneste ansvarlige myndigheter kan gjøre er å regulere barneindustrien, samt kvalitetssikre sin egen lovgivning så strengt som overhode mulig, både nasjonalt og internasjonalt.

 

 

 

Kronikken står også på trykk i avisen Norge Idag