Den mystiske fremmede, hvor ble han av? Illustrasjon utført i samarbeid med ChatGPT, som hadde sett «Casablanca».

Hardkokte tanker fra kriminaladjunkt Yan Friis

Hvor ble den klassiske mannen av? Han som røkte med stil, drakk whiskeyen bar, trev hatt og frakk og hastet på dør ved minste mistanke om jomfru i nød? Han som kun viste seg i sort-hvitt-filmer og -avisannonser skutt i dunkel og gåtefull belysning. Kanskje hadde han en revolver i lommen. Den brukte han bare på kjeltringer som slo og lurte damer (særlig unge og forsvarsløse).

Der ute i de harde livets gater, dunkelt belyst, kommer jeg kanskje galant vandrende, spenstig i steget, men vaktsom for bevegelser i mørke portrom, mens jeg røker min sigarett i påfallende ro. Kanskje kommer en kvinne springende ut av smug. Hun ser seg hikstende tilbake, forfulgt av en storvokst bølle med stikkende blikk og glinsende, bakoverstrøket hår.

Griper han henne i kåpen, slipper jeg sigaretten med et «Hei der!» som lukter svakt av whiskey. «Er du for en?» knurrer han truende og vender seg mot meg. Det blinker i stål. Jeg skyver hatten bak i nakken. Synet av mine harde, jerngrå øyne får ham til å nøle, synet av seksløperen i min høyre hånd minner ham på at han har en avtale.

«Å!», vil hun utbryte da bena gir etter under henne, og bare mitt tigersprang og mine sterke armer hindrer at hun går i gaten som en leddløs dukke. «Hvem er du, min redningsmann?» sukker hun sakte. Jeg presenterer meg mandig og plystrer på en taxi. Hun sukker henført. Jeg føler meg mystisk, en mann som har båret manges byrde. Hun kommer aldri til å glemme meg.

Jeg våkner i 2026. Skoene mine er av merket Ecco, riktignok sorte, men i et bløtt, pensjonistaktig design. Sålen har en runding under. Jeg setter dumme spor. Hvor får man tak i film noir-sko? Passer de dessuten til føtter som er litt brede over vristen?

Mystiske fremmede bruker aldri denne skomodellen. Det er noe alle vet. (Foto: Yan Friis)

Jeg har alltid problemer med å finne sko som passer. På 1970-tallet kjøpte jeg vernesko, men det var nok på grunn av prisen. Dress har jeg. Men den har liksom ikke det rette snittet. Den får knær bare jeg har sittet litt. Jakken virker trang over skuldrene, og bør helst ikke kneppes. Dessuten kan jeg fortsatt ikke knytte en ordentlig slipsknute, og slipsene mine har jeg ikke peiling på om er stilige eller teite, de er gaver alle sammen – antagelig vandregaver.

Skjorte må man ha, ikke sånne som skvetter opp av buksen bare man nyser, men sånne skikkelige, rynkefrie, litt harde i stoffet, tror jeg, for de tåler et slagsmål, det har jeg sett på film. En god frakk som rekker like over kneet, et belte som man bare knytter skjødesløst over maven. Og så, da, det viktigste: Hatt.

Enkelte menn bruker hatt ennå. Men det er humla-suse-typer. Skinnjakke, olabukse og hatt. El-sykkel, boblejakke og hatt. Hva er dét for noe? Hatten er blitt en morsom sak, noe gøy som ingen må tro at bæreren tar riktig på alvor. Dette edleste av alle mannens plagg. Det er ikke til å holde ut. Hva verre er: Jeg aner ikke hvordan man velger seg en god hatt.

Hatter er ikke noe man slenger rundt seg. Det må være riktig hatt. Og den er ikke godkjent som erstatning for hjelm – eller lue med propell. (Foto: Stocksnap/Pixabay)

Til en god hatt trenger man forresten den riktige frisyren. Du får ikke den hos frisøren lenger. Går du inn et sånt sted, risikerer du å komme ut igjen så ugjenkjennelig stylet at det eneste du mangler, er en håndveske.

Sannheten er at jeg ikke føler meg det spor mystisk. Ikke kjenner jeg noen som er det heller. Man ser i det hele tatt svært få mystiske herrer de få gangene man våger seg ut i byens gater etter mørkets frembrudd. Skumle ja, men ikke mystiske på den gåtefulle fremmed-uten-navn-måten. Hvis jeg var jente og løp rundt i smug, ville jeg ikke satset på at det var noe hjelp å få fra dem. Snarere tvert imot.

Og dét er sakens kjerne. Mannens verden er skrumpet inn og blitt en bløt liten dings. Våre gamle idoler og forbilder er lyst fredløse. Vi har ingen rollemodeller. Vi vet knapt nok hvem vi er. Man plastrer sammen en slags mann, en surrogattype fremforsket av ærgjerrige, maktberusede kvinner som ikke aner hvordan det er å komme springende ut av mørke smug med forfølgeren i hælene. Han som skulle redde dem, har runding på sålen, setter tøysete fotavtrykk og sliter med å finne gode jobber.

Han må se seg forbigått av kvinner på arbeidsmarkedet. Kvinner som er så opptatt av karriere og egenutvikling at de ikke har tid for luskende periodedrankere som kaller seg privatdetektiver og attpåtil røker sigaretter. Ambisiøse kvinner er dessuten så veltrente at de utmerket godt klarer å kvitte seg med innpåslitne herrer med sleik og begrenset ordforråd selv – om de skulle komme i skade for å rote seg inn mellom boligblokkene på Grorud, noe som er lite sannsynlig. Og T-banen tar de jo aldri.

Eksempel på moderne forretningskvinne som ikke roter seg bort på Grorud. Hun har derfor heller ikke behov for assistanse fra bevæpnete røkere med et alkoholproblem. (Publicdomainpictures.net)

De har bygget en pansret, vidunderlig-ny-verden-modell. Å pirke borti den er ensbetydende med å melde seg ut av det politisk korrekte, selvgode selskap. Man blir stående igjen som et foraktet krapyl, utpekt med harmdirrende finger. En sten på fremtidstogets skinner. En mann.

Håpet er at det finnes et eller annet sted, en Rick’s Café Américain, hvor menn er menn på hvis skuldre verdens skjebne hviler. Bak en besk maske og en barsk drink forsaker han heltemodig alt for kvinnen, griper hakespissen hennes forsiktig, men bestemt mellom fingrene mens han drukner blikket i tårevåte øyne – og utbryter: Here’s lookin’ at you, kid!

«Here’s lookin’ at you, kid!» Humphrey Bogart (den personifiserte «mystiske fremmede») og Ingrid Bergman i den ikoniske filmen «Casablanca» (1942). Foto: TT / NTB.

For at jeg skal komme dit, må noen hjelpe meg med frakken, dressen, hatten og skoene. Det er ikke mer som skal til. Et lite skritt for menneskeheten, men et titanenes løft for meg.

Om en privatdetektiv leser dette, så send meg i hvert fall tips om valg av hatt. Egen hatt er mitt høyeste ønske. Jeg har bare eid én, en Bogart-variant som dessverre var for liten, den måtte presses ned på hodet og spratt av hver gang jeg hostet.

Lurer forresten på om Bogart noen gang hadde hull på sokkene. Han tok så vidt jeg vet aldri av seg skoene inne, så han slapp uansett unna med det. Jeg må planlegge dagen. Nå for tiden må man jo til og med ta av seg skoene hos tannlegen. Sokker er et sårbart plagg. Det skal ingen ting til før en tå sier hallo. Så ta disse visdomsord med deg ut i hverdagen: Forlat aldri ditt hjem uten sokkeskift.

Takk for meg.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!