Av deltids-haberdasher Yan Calmeyer Friis

Det er ingenting som fyller meg med større hat enn inngangspartiene til klesforretninger for herrer. De lokker på menn med smak og lommebøker. Jeg ser kunder komme. Jeg ser dem gå. De bærer på store plastposer og ser fornøyde ut. Jeg kan speile min egen frustrasjon i skotuppene deres idet de passerer. I kjølvannet henger den karakteristiske duften av korrekt etterbarberingsvann.

Utstillingsvinduene provoserer meg. Dresser, bukser, jakker, strømper, frakker, fritidsantrekk. Med avstemte farger og knivskarp press henger disse mirakuløse stoffkreasjonene på imiterte herrer i beige hardplast med hårfestet skutt inn i pannen. Utstillingsdukker er aldri plaget av håravfall, søvnproblemer og sure samlivspartnere. De står bare der som en evig påminnelse om alt jeg aldri kan bli. Sammenfattet: En velkledd herre.

Tidlig forsøk på korrekt reiseeleganse, på kaia og klar for danskebåten i 1958. Legg merke til obligatorisk reiselue og forskriftsmessig reisekoffert (papp). (Foto: Sigrid Tholander)

Min løpebane som motebildets krøllete motsats er lang og lite heroisk. Allerede som tenåring slet jeg med familiens noe trange økonomi og ditto syn på merkeplagg. Det fantes ingen Elevator-forretninger (Fretex’ forløper) den gang, men du kan vel på sett og vis si at det var jeg som oppfant Elevator-kunden. Jeg hadde på meg sånt som får slumsøstre til å gråte.

Lyseblå tennisskjorte med hvit pynterand og utpreget krympefaktor, terylenebukser (i ubestemmelige farger) som hang fast i huden, hjemmesydde olabukser med dobbel oppbrett og selvlysende gulgrønne glidelåser – på baklommene, til og med – og … den evige peau de pêche-jakken, dette sykelige liksomsemsket-marerittet (med ketchupflekker) som stoppet rett under navlen.

Om vinteren var jeg oppsatt med mors hjemmesydde skibukser (med en press som ville overlevd Hiroshima) og strikk under de fryktelige, bredfotete Viking gummiskistøvlene som hadde det med å oppsøke alle ujevnheter i underlaget slik at du gikk på trynet bare du hostet, og som ga omtrent like god beskyttelse mot minus ti grader som et par svømmeføtter.

Av og til ble jeg tvunget til å gå i hjemmesydd knickers, med glipp mellom strømpe og bukse, slik at de lange underbuksene tøt ut og blunket blått mot dagslyset.

Alt dette i en periode av livet da norsk ungdom så mot Swingin’ London, der håret var langt, skjortene blomstrete og buksene kjempestilig trange med sleng. Jeg hadde omtrent like langt hår som en sandblåst murvegg. Å stikke innom motetemplet Carnaby på Karl Johan kom ikke på tale. De hadde dessuten neppe sluppet meg inn.

Jeg hadde ingen tro på at jeg noen gang i livet ville få se en naken dame, bortsett fra i Cocktail. Og at dét ikke gjelds, er noe alle vet.

Et overdådig men lite gjennomtenkt forsøk på å overskygge samtlige passasjerer ved Orientekspressens avgang fra Paris i 1985. Her var jeg sponset av Matinique (takk, Lisbeth), uten at det gjorde saken bedre. Snarere tvert imot. De angrer nok ennå. (Foto: Tor Milde)

En kort sommer skjedde likevel miraklet. Jeg hadde av en eller annen merkelig grunn følge med en jente som både var pen og motebevisst (og sikkert ikke så rent lite masochist). Vårt første samleie må ha vært det raskeste hun har opplevd. Men damen lot seg ikke knekke uten kamp.

Dermed ble jeg utstyrt med gjennomsiktig homsekelnerskjorte i brodert sort tyll, rosa slengbukser og et lite, brunt krøsjlakk-belte med pung. Til skift fikk jeg gul, sexy trøye med snøring og et par glinsende blå bukser i børstet fløyel. Det kunne aldri gå bra.

Hun forlot meg før jeg hadde fått sjansen til å lære de viktigste dansetrinnene. Ergo kunne jeg ikke gå på diskotek med garderoben min. Den forfalt. Og jeg med den.

Den litt mer skjødesløse jeansmoten ble, sammen med venner av typen hippie light, min redning. Inntil de var ferdige med utdannelsen og ble menn med kone og barn og hus og dress og jobber i forsikringsselskap, banker og på advokatkontorer. Overlatt til meg selv gjorde jeg mine siste desperate forsøk på å likne heltene i amerikanske filmer som «Wall Street».

Problemet var at hva jeg enn lot meg overtale til å kjøpe av snakkesalige selgere i herreforretningene, ble resultatet katastrofalt. Det tok meg aldri mer enn tre timer før dressen så ut som om den var strøket over et vaskebrett. Og min eneste hatt, en Bogart-here’s-lookin’-at-you-kid-modell (som ekviperings-pusheren sa var på tilbud), var i trangeste laget og spratt av når  jeg hostet.

Ganske moderne forsøk på velkledd i 2020. Dressen er mørk som bare det, og ble anskaffet i Kina. Men dessverre: ingen sigar. Heldigvis trekkes oppmerksomheten vekk fra hovedmotivet og over mot det signerte fotografiet av The Kinks. (Foto: Strak-arm-productions 2.0)

Jeg pulveriserte lett verdensrekorden i stortå-gjennom-sokk. Frakken min tiltrakk seg både egne og andres sigarettglør, for ikke å snakke om tyggegummi på trikkeseter (og ved en anledning due-dropp da jeg sto i iskø utenfor Studenten på Karl Johan), som en magnet. Lakkskoene sprakk første kvelden (ja, jeg kjøpte lakksko, en luring i Grensen overtalte meg, «de er akkurat som hverdagssko, bare stiligere»). Om jeg så brukte en hel tube gelé, forble håret mitt like føyelig som stålull. Kort sagt: Her kom ikke tøffe-tøffe-tøff.

Slik ga jeg opp.

Nå står jeg utenfor forretningene og føler ikke annet enn hat. Det er livets bitre urettferdighet. Antakelig er jeg det mennesket i denne byen som er mest motivert for å se ut som en herre. Jeg drømmer om ekspansive morgener der jeg, nybarbert og innsmurt med oljer og parfymer, fraværende kjenner på den harde, rette skillen, mens jeg med den andre hånden blar meg gjennom dressene og skjortene og slipsene. Hmmm, hva skal vi ta i dag?

Folk skaper klær. Men klær skaper ikke alltid folk. Det handler om penger. Ikke så rent lite penger heller. Men mest av alt handler det om et eller annet som jeg ikke skjønner hva er.

Ja, jeg har dressangst. Mitt eneste håp er at Norge blir omgjort til en permanent nudistleir.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!