Nesten ikke avhengig

Tanker ved prøvebilde-entusiast Yan Calmeyer Friis

I gamle dager, sånn ca. rundt 2010, var TV et valg mellom pest og kolera. Kanalene eide både deg og tiden din. Og de terroriserte menneskeheten med fæle ting som menneskeheten etter hvert trodde var helt normalt og det siste nye. Med mindre du hadde vanvittig mye penger og en Blu-ray-samling som opptok hele stuen, var du fortapt. Dumskapen flyttet inn.

Og der satt du i sofaen, bevæpnet med din fjernkontroll og myste inn i samtiden:

En diger biff av en type som benyttet litt for trang T-skjorte, slik at overarmene kom til sin rett, satt der i intim samtale med et stykke damelig silikon hvis kjole i grunnen bare var der fordi hun vel syntes at naken ble for drøyt såpass kort tid inn i bekjentskapet. De drakk vin. Garantert dyr. Begge gjorde sitt beste for å virke belevne. Grepet rundt glassene var keitet. Nippingen kom for tett.

Parets vokabular fikk sjimpanser til å fremstå som rakettforskere. Hva verre var: De var ikke alene. Sydhavsluksuspalasset var stappet til plimsollmerket med oddepar som bød seg frem over vinglassene mens de forsøkte å gjøre noe de ikke kunne: føre seg dannet og voksent i Røkkeland.

Dette hadde det norske folk ventet i åndeløs spenning på tilbake i 2009, selve plommen i reality-egget, «Paradise Hotel» – paringsdans i solnedgang – en heidundrende happening hvor unge mennesker som ikke hadde noe å dele med verden, pulte, la infantile slagplaner og stemte hverandre ut – kun avbrutt av solslikking, intrigesutring og høye drinker ved bassengkanten. Man ble ikke seksuelt opphisset av å se disse tanketomme kjøttstykkene ha seg, bare brydd.

Det var bare ett ord som dugde: Zapp!

Pladask, rett inn i plastisk kirurgi og fettsuging for voksne mennesker som så ut som … vel, voksne mennesker. Barna gråt og kjente ikke igjen mamma, verken med bandasjer og blått øye eller i ballkjole og med nytt ansikt. Mamma var forvandlet fra mamma til en ladning knirkefjes og silikon – ikke ung, ikke gammel, bare monstrøs. Barnegråt og publikumsapplaus.

Zapp!

Selvsentrerte mennesker på øde øy, innviklet i lange dialoger om emner så uvesentlige og ubegripelig bablete at man måtte stålsette seg for ikke å pælme fjernkontrollen rett i skjermen. De sutret over matmangel og slemme intriger. Den frodige øya bugnet av frukt nok til å holde liv i et regiment, men de pjuskete deltagerne hadde aldri sett villfrukt, og mente mangoene der borte var giftplommer og de små ananas-lignende buskene var giftslangebregner, for alle måtte jo skjønne at ananas vokste på ananastrær, hadde en dame fra Trøgstad hørt, i hvert fall. Så gråt de og forsøkte å fange fisk med pinner. De trodde alt som ikke ligner på en wiener i lompe, var farlig. Øyrådet begynte. Christer Falck har mye å stå til ansvar for.

Zapp!

Talenter i kamp om dommernes gunst – siste par ut, fem trøndere iført åpen frakk og stekepanne og kun dét. Zapp! Oppfinnere i dyst, en tykkbrillet type har funnet opp noe han ikke får til å virke, og som ingen skjønner hva er; går han videre, mon tro? Zapp! En gjeng glemte eks-idrettshelter kjemper om hvem som er tøffest til å klare teite utfordringer, underforstått: De kjemper om å bli kjendiser igjen, da det i 2010 jo var blitt et mål i seg selv.

Zapp! Zapp! Zapp! Grrrrrrrr! ZAPP!

Jeg opparbeidet et sydende hat mot moderne fjernsyn og kjente trang til å jage TV-trynene med kjepp. Disse underholdningstyrannene som visste lite, kunne enda mindre og holdt seg flytende ved å være sjofle mot hverandre. Dette fylte vi de trette, forsvarsløse hodene våre med når vi kom hjem fra jobben. De tøt ut av alle kanalene. De åt hjernene våre.

Så jeg ble en Blu-rayer. Den eneste TV-kanalen jeg brukte, var den som viste Liverpools kamper. Resten kunne reise sin kos. Jeg var fri. Men ikke lenge.

CD- og Blu-ray-utvalget begynte å skrumpe inn på Platekompaniet. Så begynte Platekompaniet å skrumpe inn også, fra over 30 filialer i 2010 til tre i 2020. Hva skulle folk med plasskrevende ting når de kunne strømme?

Det var bare et tidsspørsmål før de fikk tak i meg. Og nå sitter jeg i strømmeklisteret. Det ironiske er at jeg kaller det frihet, men er en fange. Jeg tør ikke legge sammen de månedlige utgiftene jeg har på mine tallrike strømme-abonnementer. Og hvis noen spør, nekter jeg å svare.

Slik ser altså friheten ut. Hvor lenge klarer jeg å lure meg selv?

En gang var jeg aktiv motstander av TV-serier. Det var mindreverdig film med B-skuespillere, og de tvang deg til å holde av faste dager for å få med deg neste kapittel. Jeg skydde TV-seriene som pesten. Nå er jeg superbruker. Det er herlige serier overalt, og er du riktig heldig, ligger hele sesongen ute allerede, så du havner i cliffhanger-helvete: den legendariske bare-én-episode-til-fellen. Da kan du kysse vettet farvel. I hvert fall for den natten. Strømmeindustrien har sort belte i cliffhanger.

Jeg følger fem serier fast, de har ny episode hver sin dag i uken, en ganske grei ordning, selv om ventingen irriterer meg, det minner mistenkelig om gammeldags TV-kanal. De forsøker å bestemme over meg. Ha! Det er en løsning på alt, og tilfanget av komplette sesonger som bare venter på at jeg skal oppdage dem, er tilsynelatende utømmelig.

Ergo skyller jeg ventetiden ned med en flod av komplette sesonger. Det blir litt lite søvn, men det er viktig å følge med. Det er en fulltids kveldsjobb å nyte luksus-friheten. Noen vil si at jeg om mulig er enda mer fanget enn jeg var. Før lo jeg av TV og hånet tematikken i reality-løsningene. Nå sitter kvalitetsseriene som en heroinsprøyte rett i åren, og jeg merker det ikke.

«Fortsett å se?» står det på skjermen. Et spørsmål stilt av maskinen med samme ømhet som når en hallik spør om alt går bra.

Jeg trøster meg selv med at jeg ikke bryr meg det spor om hva influensere mener (og ikke aner jeg hva de heter, heller), at jeg ikke har egen TikTok-konto og at jeg nesten aldri bruker YouTube til annet enn å se et par Muhammad Ali-kamper og en episode av Isaac Browns gjennomgang av Beatles-katalogen.

Det er kanskje ikke noen spesielt overbevisende trøst. Den ville nok funket bedre om jeg ikke var så opptatt av å komme meg hjem i tide, slik at jeg når å se tre episoder av ett eller annet som jeg er spent på – jeg er nemlig spent på mange ting samtidig. Noen ganger blander jeg seriene, hva gjør den plagede rødhårede kvinnen fra Wales her? Så jeg ikke på «The Capture», da?

All frihet har sin pris. Min gjorde min regnskapsfører meg nettopp oppmerksom på. «Er du sikker på at det er nødvendig å abonnere på alle disse?», skrev han ved siden av et tall med urovekkende mange sifre.