– Vi må bygge en ny verdens­orden, sa Danmarks stat­sminister Mette Frede­rik­sen nesten rett ut under sitt besøk hos Støre søndag, der de andre nordiske regjerings­sjef­ene og Canadas stats­minister Mark Carney var til stede.

NRK siterer Frederiksen:

– Vi må stå enda mer samlet i verden slik den er nå, der den gamle verdensordenen er borte og trolig ikke vil komme tilbake, sa Frederiksen.

– Vi må bygge noe nytt, og det må være en verdensorden som er basert på verdiene som vi representerer.

Frederiksen talte med den alvorlige patos som kjennetegner dagens europeiske politiske klasse. Et nytt system. En ny verdensorden. Nye verdier.

Det eneste som manglet, var et svar på det mest elementære spørsmålet i politikkens verden: Hva i all verden skal dette bygges med?

For mens Europas ledere taler om nye ordener og nye systemer, har kontinentet systematisk demontert selve grunnlaget for enhver maktpolitikk: energi, industri og produksjon.

Man kan ikke bygge geopolitikk på konferanser, man kan ikke bygge strategisk autonomi på pressemeldinger, og man kan definitivt ikke bygge en ny verdensorden på politiske floskler.

Likevel er det nettopp dette Europa forsøker.

I løpet av tre tiår har kontinentet flyttet store deler av sin industribase til Asia. Stålproduksjon, kjemisk industri, metallurgi, elektronikk og tungindustri – alt det som en gang gjorde Europa til verdens økonomiske motor – er gradvis blitt outsourcet.

Samtidig har Europa gjort energi til et luksusgode.

Elektrisitet, som tidligere var grunnlaget for industriell konkurransekraft, er blitt en politisk styrt knapphetsressurs. Energiprisene i Europa ligger i mange tilfeller tre til fire ganger høyere enn i USA. Resultatet er forutsigbart: Industrien flytter.

Produksjon følger energien. Det har den alltid gjort. Når energien blir dyr, flytter fabrikkene. Når fabrikkene flytter, forsvinner kompetansen. Når kompetansen forsvinner, følger kapitalen etter.

Til slutt sitter man igjen med det Europa i stadig større grad ligner på: et kontinent som regulerer mer enn det produserer.

Og midt i denne prosessen erklærer Europas politiske ledere at de vil bygge en ny verdensorden.

Det er vanskelig å lese dette uten å få historiske assosiasjoner. For også Øst-Tyskland – DDR – var et samfunn hvor de store ordene stadig vokste, i takt med at den økonomiske virkeligheten skrumpet. Jo svakere systemet ble, desto mer høystemt ble retorikken. Planer. Visjoner. Verdier. Fremtid. Det var aldri mangel på store ord i DDR. Det som manglet, var produksjon.

Likheten ligger ikke i systemene, men i dynamikken. Når virkeligheten blir vanskeligere å håndtere, flytter politikken seg fra økonomi til moral. Fra produksjon til verdier. Fra realiteter til retorikk. Det er akkurat der Europa befinner seg nå.

I den virkelige verden skjer det noe helt annet. Kina bygger industri i et tempo som minner om Europas egen industrialisering på 1800-tallet. USA opplever en reindustrialisering drevet av billig energi og strategisk industripolitikk. India vokser frem som verdens neste produksjonsøkonomi.

Alle disse maktene gjør det stormakter alltid har gjort: De bygger fabrikker. Europa, derimot, bygger direktiver.

Det betyr ikke at Europa er uten ressurser. Kontinentet har fortsatt kapital, teknologi og utdannede befolkninger. Men politisk energi brukes i økende grad på å administrere nedgang – samtidig som man taler om fremtidig storhet.

Derfor fremstår utsagnet «vi må bygge noe nytt» mindre som en strategi og mer som en psykologisk forsvarsmekanisme. For sannheten er at Europa i dag forsøker å definere en ny verdensorden i samme øyeblikk som det mister sin industrielle tyngde.

Stormakter oppstår ikke av moralske erklæringer, men av stål, energi og produksjon.

Geopolitikk er i siste instans ikke en debatt om verdier, men om kapasitet: Hvor mye energi produserer du? Hvor mye industri kan du mobilisere? Hvor raskt kan du bygge?

På alle disse områdene beveger Europa seg i feil retning. Derfor er det vanskelig å se møtet i Oslo som annet enn et politisk teaterstykke. En samling ledere som snakker om verdensorden i et kontinent som i stadig større grad har outsourcet sin egen virkelighet.

Man kan bygge mye i politikken. Man kan bygge institusjoner, allianser og strategier. Men man kan ikke bygge en verdensorden uten en økonomi som bærer den. Likevel er det nettopp dét Europa nå forsøker.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.