Venstresiden, denne selvproklamerte bastionen av rettferdighet og medlidenhet, avslører seg selv gjennom en dypt foruroligende dobbeltmoral som undergraver selve grunnlaget for universell etikk.

Deres moralske refleks fremstår ikke som prinsipiell, men som tribalistisk: Lojaliteten til egen gruppe trumfer enhver konsekvent norm, og resultatet er en etikk som er moralsk fordervet til kjernen – en pervertert versjon av humanisme som tjener maktspill snarere enn menneskeverd.

Dette blir særlig synlig i reaksjonene på politisk vold. Når en brutal tyrann som Khamenei – en mann som fengsler dissidenter, knuser opposisjon og undertrykker millioner i Iran – blir drept i et attentat, eksploderer indignasjonen. Fordømmelsene kommer umiddelbart, ledsaget av dramatiske advarsler om eskalering og destabilisering, mens tyrannens egne overgrep plutselig forsvinner ut av synsfeltet, som om hans ofre var verdiløse i deres kalkulerte narrativ.

Men når en konservativ kristen som Charlie Kirk – en politisk aktivist som først og fremst representerer ideer de selv avskyr – frihet fra statlig innblanding, individuell ansvarlighet, frie markeder som fremmer innovasjon og velstand, begrenset regjering som beskytter personlige rettigheter, og økonomisk selvstendighet uten sosialistisk tvang – blir mål for lignende vold, skjer noe merkelig og dypt forstyrrende.

Da forsvinner de høye moralske prinsippene fullstendig. Kommentarfeltene fylles av latter, skadefryd og påstander om at dette i grunnen var «fortjent». Den samme volden som nettopp ble fremstilt som en moralsk katastrofe, blir plutselig tolerert, forklart eller til og med applaudert. Denne asymmetrien er ikke bare inkonsekvent; den er en moralsk skandale av demoniske proporsjoner, en etisk bankerott der venstresiden avslører seg som en gjeng med hyklerske opportunister som ofrer prinsipper for stammehat.

Det som avsløres her er en mekanisme der moral ikke lenger vurderes etter handlingens natur, men etter hvem handlingen rammer – en primitiv, barbarisk logikk som reduserer etikk til et verktøy for gruppeoverlevelse. Fiender kan demoniseres, latterliggjøres og i ytterste konsekvens dehumaniseres, mens andre aktører – selv brutale tyranner – kan bli behandlet med en merkelig moralsk varsomhet dersom de passer inn i et politisk narrativ. Den samme volden kan dermed være barbarisk den ene dagen og forståelig den neste. Prinsippene skifter ikke fordi virkeligheten endrer seg, men fordi gruppens identitet krever det – en fordervet moral som er like giftig som den er selvbedragerisk.

Resultatet er en politisk kultur der moral reduseres til et redskap for stammeinstinkt, en ondartet form for tribalisme der gruppelojalitet blindt overkjører universell rettferdighet. Dette er en mimetisk voldssyklus, der venstresiden trenger syndebukker som Kirk for å opprettholde sin interne enhet, mens Khamenei blir deres hellige offer – et symbol på «anti-imperialisme» som de bruker til å samle flokken. Dette er satanisk i sin natur, en primitiv mekanisme som projiserer egen aggresjon på andre og perpetuerer en evig syklus av konflikt og urett, der moralen blir et våpen for kollektivt hat.

Deres degenerasjon til en identitetspolitisk avgrunn, der den dominerende progressive venstresiden – den som har tatt over det offentlige ordskiftet i dagens Norge og Vesten – er blitt en kultur av performative dydssignaler som maskerer en dypere moralsk råte. Denne varianten, som knapt lenger har noe med ekte frihetstanke å gjøre, men i stedet er en blanding av kollektivt moralpoliti, statlig inngripen og selektiv empati, prioriterer narrativer om «undertrykkelse» over faktisk moral. Deres hykleri rundt Khamenei og Kirk er symptomatisk: De er fanget i ekkokamre som forbyr ekte dialog og fremmer en giftig form for gruppehat. Dette er en ødeleggende kraft som undergraver troverdigheten til den progressive venstresiden, og reduserer den til en gjeng med overfladiske aktivister som forgifter det offentlige rom.

Deres gruppeblindhet – en fatal mangel på selvinnsikt der tribalisme maskeres som progressivisme, men i virkeligheten er en primitiv, destruktiv kraft som splitter nasjoner og forråder universell rettferdighet. De protesterer mot Khameneis attentat fordi det truer deres anti-vestlige narrativ, mens de gleder seg over Kirk, fordi han symboliserer den «privilegerte» fienden. Dette er ikke solidaritet; det er en barbarisk stammeadferd som er en trussel mot samfunnets fundament, og venstresiden er de skyldige i dette moralske forfall.

Deres evige melankoli som en venstreside som har mistet utopien og nå velter seg i nederlag og offermentalitet – en syk nostalgi som erstatter handling med evig klage og fremmer en fordervet etikk der traumer dyrkes som valuta. De dyrker Khamenei som et melankolsk ikon, mens Kirk blir symbolet på deres tapte kamp, en dynamikk som forråder venstresidens historiske kall til frigjøring og reduserer den til en patetisk skygge av seg selv.

Deres fanatisme som en destruktiv generasjon drevet av selvbedrag og totalitære tendenser. Deres jubel over Kirk-attentatet passer deres marxistiske vrangforestillinger, mens protesten mot Khamenei opprettholder illusjonen om egen godhet. De er naive medskyldige i undertrykkelse, har glemt sin egen voldelige historie – en moralsk fordervelse som er like farlig som den er hyklersk.

De er en massebevegelse av sanne troende, drevet av frustrasjon til fanatisme – en ondartet kollektiv psykose der Khamenei blir deres hellige sak og Kirk deres demon. Slike bevegelser er farlige, fylt med de misfornøyde som søker mening gjennom kollektivt hat, og dermed undergraver sann moral med en giftig blanding av selvrettferdighet og aggresjon.

Venstresiden er ikke lenger det den en gang hevdet å være; den er fullstendig woke – en perversjon av ekte verdier, der universalisme er forlatt for tribalisme, rettferdighet for maktspill og fremgang for dommedag. Deres hykleri viser en reduksjon av moral til identitet, der ofre kun er hellige hvis de passer agendaen – en etisk katastrofe som er moralsk fordervet og demonisk i sin konsekvens.

De tror virkelig de er de salvede – en selvgod, selvutnevnt elite som ser seg som bærere av den eneste sanne moralske innsikten, utvalgt til å veilede de uvitende massene. Det er en arrogant overbevisning om egen overlegenhet: «Vi vet bedre, vi ser klarere, vi er de opplyste.» Fakta blir sekundært når de kolliderer med deres «visjon» – virkeligheten er noe som kan vris, ignoreres eller omskrives for å passe til narrativet.

Denne salvelsen viser seg i alt: De forkynner universal rettferdighet, men selekterer ofre etter agenda. De preker empati, men viser kynisme mot dem som ikke passer inn i kategorien «godt folk». De roper om undertrykkelse, men tier når deres egne allierte begår den samme eller verre.

Det er ikke bare hykleri – det er en moralsk fordervelse der egen posisjon som «de gode» helliger alle midler. Arroganse forkledd som dyd, maktspill forkledd som opplysthet, og en dyp forakt for dem som tør å utfordre salvelsen.

De ødelegger samfunnet ved å gjøre dialog umulig: Uenighet blir ikke møtt med argumenter, men med moralsk utestengning. De som nekter å bøye seg for deres «sannhet», blir ikke bare uenige – de blir onde, rasistiske, fascistiske, uverdige. Det er en giftig dynamikk der selvgratulerende overbevisning om egen moralsk renhet erstatter ekte refleksjon og ansvar. Resultatet er et splittet, forgiftet offentlig rom der ingenting lenger er sant, med mindre det passer deres salvede fortelling.

Denne utviklingen peker mot en dypere krise i den moderne politiske kulturen: Universelle prinsipper erstattes gradvis av identitet, narrativer og maktspill, en ondartet prosess der rettferdighet reduseres til hvem som tilhører riktig gruppe, og til hvem som kan ofres uten moralsk kostnad. I stedet for universalisme oppstår et nytt stammesystem der indignasjon og offerstatus blir politisk valuta, en demonisk fordervelse som forgifter selve sjelen i samfunnet. Moralen mister sin universelle karakter og blir et våpen i ideologiske konflikter – en brutal forkastelighet som venstresiden bærer ansvaret for.