Ardeshir Pahlav 
I 1979 ble den amerikanske ambassade i Teheran stormet. 52 mennesker, diplomater og ansatte ble holdt som gisler i 444 dager. Det var et signal om hvordan det islamske regimet forsto makt og diplomati. Internasjonale normer begrenset ikke regimet – å bryte dem var et verktøy.
I 1994 ble det jødiske senteret AMIA i Buenos Aires sprengt. 85 mennesker ble drept. Argentinske etterforskere har senere utpekt iranske tjenestemenn og Hizbollah som ansvarlige. Det var en terrorhandling av globalt omfang.
Historisk vendepunkt
I flere tiår har det islamske regimet vært knyttet til væpnede grupper, destabilisering og strategisk bruk av vold utenfor egne grenser. Til tross for denne systematiske «stille krigføringen» mot resten av verden, har de fleste land valgt dialog med regimet. Ikke fordi realitetene har vært dem ukjent, men fordi de var upraktiske.
Når realitetene blir brutale, omformuleres de til «utfordringer». Når de blir ekstreme, kalles de «komplekse sikkerhetssituasjoner».
Men så kom øyeblikket som ikke lenger kunne pakkes inn. At titusener ble skutt i løpet av to dager i Irans gater, medførte et historisk vendepunkt. At navnet til Reza Pahlavi ble ropt i gatene, ble til et politisk krav. Svaret fra myndighetene var åpen ildgivning.
Den internasjonale responsen kom ikke umiddelbart. Det tok flere uker før USA og Israel handlet militært. Planlegning, etterretning og strategiske vurderinger måtte på plass. Hvem skulle rammes? Hvordan skulle det gjennomføres? Hvilke regionale konsekvenser ville det få?
I mellomtiden vokste en dyp følelse av håpløshet blant iranerne. De hadde trodd hjelpen ville komme raskt. Da den uteble, opplevdes det som om de sto alene; at verden hadde vendt dem ryggen.
Da den militære operasjonen startet og Ali Khamenei ble eliminert, skjedde et dramatisk skifte. Folk gikk igjen ut i gatene.
Familier som hadde mistet sine egne, feiret i sorg. Smerten var der fortsatt, men den var blandet med en opplevelse av at noe avgjørende endelig var skjedd. Det var ikke glede uten tap. Det var sorg, men i sorgen kom det første snev av håp.
– Alternativet er verre. Alternativet er kaos
I 47 år har verden brukt begreper som «engasjement», «de-eskalering» og «kritisk dialog» – mens det iranske regimet har brukt begreper som «avskrekking» og «eksport av revolusjonen».
Det er en asymmetri med et tragikomisk skjær over seg. Mens vestlige diplomater har formulert nye rammer for samtaler, har iranske myndigheter formulert nye rekkevidder for raketter.
Argumentet har vært det samme: Alternativet er verre. Alternativet er kaos. Men hva sier man når regionen brenner?
Rakettangrep mot Qatar, Bahrain, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Oman og Jordan, samt angrepene på Israel, har bekreftet inntrykket av et regime som både undertrykker internt og projiserer ustabilitet eksternt.
I løpet av tre dagers angrep ble rundt 555 mennesker rapportert drept, de aller fleste militære. Kontrasten var brutal: Regimet skyter egne sivile borgere i titusentall. I en militær konflikt er hovedtyngden av tapene stridende.
Forskjellen reiser spørsmålet: Hvem er den primære trusselen mot det iranske folk?
- Donald Trump uttalte støtte til det iranske folk.
- Lindsey Graham tok til orde for en hardere linje.
- Benjamin Netanyahu beskrev situasjonen som et oppgjør med en eksistensiell trussel.
- I Europa økte presset for å klassifisere Revolusjonsgarden som en terrororganisasjon.
I dette lyset må også Norges linje vurderes. Norge har hatt kontakt med personer i den politiske ledelsen i Iran også etter krigsutbruddet. Utenriksdepartementet samarbeider med en frilansdiplomat om kontakten med det iranske regimet. Men Trump sier «No Deal»:
– Det blir ingen avtale med Iran uten en uforbeholden kapitulasjon. Etter det og valg av flotte og akseptable ledere vil vi og mange av våre modige allierte og partnere jobbe dag og natt for å få Iran ned fra ødeleggelsens rand og gjøre dem økonomisk sett større, bedre og sterkere enn før.
Diplomatisk høflighetsøvelse
Norge har bygget sitt internasjonale omdømme på dialog og fredsmegling. Men dialog forutsetter en legitim motpart. Hvem forhandler man med når maktgrunnlaget i Teheran er i oppløsning og sentrale aktører er eliminert eller på flukt? Og er en motpart som med kaldt blod dreper titusener av sivile, legitim?
Når maktgrunnlaget forvitrer, kan dialog ligne en diplomatisk høflighetsøvelse. Man sitter ved bordet. Man nikker alvorlig. Man uttrykker bekymring. Samtidig beveger realitetene seg i en helt annen retning.
Det er mulig at Norge handler ut fra prinsipp. Det er også mulig at prinsippet er blitt en vane.
Og vaner i utenrikspolitikken kan være farlige. De gir en følelse av kontinuitet, selv når verden rundt har endret seg til det ugjenkjennelige.
I geopolitikk finnes det én ting som straffes raskere enn feil: irrelevans.
Norsk diplomati setter mullahenes «folkerett» over det iranske folks rettigheter
At opptil 50.000 sivile ble drept i løpet av to dager, representerer et moralsk og politisk jordskjelv som kan ha brutt frykten i Iran – og tålmodigheten i Vesten.
De som gikk ut i gatene da maktbalansen begynte å tippe, feiret ikke fordi de hadde glemt sine døde. De feiret fordi de ikke ville at de skulle ha dødd forgjeves.
Spørsmålet nå er ikke om verden reagerer, men hvem som forstår at Iran har sitt historiske øyeblikk og hvem som setter seg ved et forhandlingsbord for å vente på en motpart som snart ikke finnes.
Flere artikler i denne serien
- Norge smisker med Iran, men Trump nøler ikke: «No Deal»
- Israel hacket Teherans trafikkameraer og brukte AI til å planlegge drapet på Khamenei
- Starmer ber Trump innlede dialog med tyrannene i Teheran
- UD takket nei til evakueringshjelp fra Equinor
- Starmer leder britene inn i undergangen
- Kurderne forbereder seg på krig mot regimet i Teheran
- «Nye dansker» hyller diktatoren Khamenei i København
- Document-journalist ble nektet å dekke Iran-demonstrasjon: – Jeg skal saksøke deg
- Europa forbereder seg på Irans trusler om angrep
- Mediene har entret krigen
- Trump er verdens beste sjakkspiller
- Spanias statsminister i ordkrig mot Trump; får støtte fra EU
- Israel vurderer bakkeinvasjon av Beirut, mens norsk ekspert overdriver Hizbollahs støtte
- Israel sier de har drept Quds-leder, krigen sprer seg
- The end of the beginning
- Johnson og Rubio sier Israel skapte trusselsituasjonen mot USA
- Minst 16 norsk-tilknyttede skip innestengt i Persiabukten
- USAs ambassade i Saudi-Arabia i flammer etter dronenedslag
- NATO svikter, akkurat slik Trump spådde
- Svensk tankskip i tjeneste for amerikansk marine truffet av missiler
- Storbritannia gir grønt lys for angrep mot Iran
- Norwegian rammes av angrepet mot Iran
- Norsk diplomati setter mullahenes «folkerett» over det iranske folks rettigheter
- Britisk RAF-base på Kypros angrepet av to iranske raketter
