«We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.»

The Declaration of Independence

Følelsen er altfor kjent: Den merkelige følelsen av å ha forlatt noe dysfunksjonelt og fremmed, hvor folk ikke er som deg, hvor samfunnet utvikler seg i (ifølge deg) helt feil retning, og hvor vissheten om at du aldri kan føle deg helt trygg (ikke engang når du sover i din egen seng), konstant ligger som et vått teppe over virkeligheten.

Når du har blitt vant til stadig å lete etter «fraværet av det normale og tilstedeværelsen av det unormale», føles det rart plutselig å legge merke til at du er i et trygt miljø, blant mennesker som ligner på deg, og hvor livet flyter litt bekymringsløst videre.

Du setter deg på et fly, tar av, og etter x antall timer i luften lander du i en helt annen verden.

«Toto, I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore…»

Sist jeg opplevde den følelsen, var for nesten 15 år siden, da jeg våknet opp i Sverige etter seks måneder i Afghanistan. Nå har jeg opplevd det igjen, da jeg forlot Sverige og våknet opp i USA. Ikke i Kansas, men i Florida.

Hvordan kan dét ha seg? Jeg, som har hatt privilegiet av å bli født i det fineste, beste landet på jorden, landet som folk fra hele verden søker til. Jeg burde vel være overlykkelig over å bo i Sverige? Så hvordan kan jeg føle lettelse over å befinne meg i den vestlige verdens fascistiske høyborg, befolket av høyreekstreme våpenfetisjer, rasistiske rednecks og megalomane MAGA-tilhengere?

Men det er akkurat den lettelsen jeg føler.

Det er nesten som om jeg skammer meg. Men bare et øyeblikk.

Så trer den smertefulle erkjennelsen inn: Mitt Sverige, det Sverige jeg vokste opp i, og som jeg alltid vil elske, det Sverige eksisterer ikke lenger. Det avslappede og uforstyrrede, det positive og trygge, det tillitsfulle og fellesskapsrike Sverige er blitt erstattet – av polarisering, mistillit, usikkerhet og forvirring.

Barndommens tro på at velferdsstaten alltid ville ta vare på meg når jeg trengte det, viste seg bare å være et vakkert eventyr som til slutt ble erstattet av den voksne erkjennelsen av at jeg – som en svensk skattebetaler – alltid vil bli prioritert sist. Mine behov, muligheter og drømmer er ikke lenger viktige, men dét er derimot behovene, mulighetene og drømmene til alle som har ankommet Sverige fra alle verdenshjørner. Min eneste oppgave i statens øyne er å støtte hele det flerkulturelle prosjektet med mine skattepenger, og deretter dø.

Astrid Lindgren-verdenen var bare en drøm. Virkelighetens arkitekter staves Orwell, Kafka og Marx.

Jeg er ikke alene om å ha trukket den konklusjonen, og den har konsekvenser for samfunnet som helhet. Svenskene bryr seg ikke lenger. Volden og de konstante forverringene er blitt normalisert, de trekker på skuldrene, spiser fredagstacoene sine og ser på Melodifestivalen – og håper at ingen i familien blir ranet, voldtatt eller myrdet akkurat denne helgen.

De som har økonomiske midler til det, leter etter en «bail out», et sted å flykte til – enten i utlandet eller langt ute på den svenske landsbygda.

Det svenske folkets entreprenørånd og deres tro på sin egen evne til å forbedre ikke bare sine egne liv og sin egen nasjon, men faktisk hele verden, er blitt erstattet av håpløshet.

Samfunnet har trukket seg tilbake, og myndighetene prøver å nå sine nye innbyggere med informasjon om hvem som får barnebidraget når barnet er gift med en voksen mann, hvor passende det er ikke å kaste søppelet ut av vinduet eller hvilken støtte kommunen tilbyr til «hjemvendte» IS-terrorister.

Det hele koker ned til dette: Jeg kjenner meg ikke igjen lenger. Ikke der. Ikke hjemme. Det gjør jeg derimot her, i et land som ikke er mitt, og som – etter det jeg har hørt i Sverige – best kan sammenlignes med Vestens Mordor, diktatorisk styrt av Trumpuman den Oransje, omgitt av sine MAGA-orker.

Men det er ikke tilfelle. Ikke i det hele tatt.

Her møter jeg alt jeg husker fra barndommens Sverige, alt som er gått tapt og alt jeg savner: Gater, strender og parker er rene. Nasjonens flagg vaier uansett hvor jeg ser. Folk uttrykker sin stolthet over landet sitt, sin nasjonalitet og sin religion. Samtalene rundt bordene handler om normale ting. Folk er glade og hyggelige, de smiler og hilser selv på helt fremmede, tilbyr seg å hjelpe, å gjøre mer enn de må, mer enn det som forventes. Hvorfor? Fordi de bryr seg og fordi det er åpenbart.

Formuleringen i Pledge of Allegiance, troskapseden, som beskriver USA som «én nasjon under Gud» er ikke en tom frase, men har konsekvenser for både moral og åndelighet.

«Men det er ikke slik overalt i USA!» kan du si.

Nei. Det er det selvfølgelig ikke. Det er store problemer her også – men samfunnsutviklingen i USA er positiv, i motsetning til i Sverige.

For alle som lyttet til hele Trumps State-of-the-Union-tale tirsdag (natt mot onsdag, norsk tid), ble det klart: The American Dream lever. USA gjør det bra som nasjon, og Trump-administrasjonen viser tydelig at den prioriterer sine egne borgeres velbefinnende.

Selvfølgelig er det problemer i USA, store problemer, men de snakker tydelig om dem og gjør noe med dem. På alvor. Med verktøyene som trengs for å oppnå det du ønsker for innbyggerne dine: sikkerhet, økonomisk stabilitet og tro på fremtiden.

Et sted der inne forstår jeg hvorfor jeg føler det som jeg gjør: Vi streber etter de samme tingene, USA og jeg. Det er derfor jeg føler meg hjemme.

Her kan jeg puste, her kan jeg slappe av og føle fellesskap med dem jeg møter – selv med dem jeg ikke kjenner. Her er det en fremtid, en lys fremtid. Her ønsker vi hverandre alt godt. Her er jeg på besøk i friheten.

I år feirer USA 250 år som nasjon. Mennene som signerte uavhengighetserklæringen i Pennsylvania State House 4. juli 1776, kunne aldri ha drømt om hvordan nasjonen ville utvikle seg i løpet av disse årene.

Men én ting har ikke endret seg i det hele tatt: USA er fortsatt stedet for dem som søker «Life, Liberty, and the Pursuit of Happiness».

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!