Ukraina-krigen ble en annerledes krig. Den er brutal, men vi vil ikke erkjenne hva vi holder på med. Norge støtter krigen med 85 milliarder i år. 12 milliarder skal gå til droner. Dét er ikke NRK flau over å rapportere. Men mediene og politikerne snakker ikke om hva droner gjør med menneskene. De snakker kun om de russiske tapene.

Offisielt bryr vi oss grenseløst om Ukraina, men vi hører ikke om krigens lidelser. Det vil svekke nordmenns stridsmoral. Tausheten viser at norske medier/politikere ikke tar sjansen på å dele sannheten om krigen med folk. Det kan ikke være noen annen forklaring, for i nabolandene finner vi artikler som skildrer krigens gru.

«Noen ganger får vi soldater uten øyne, uten overkjeve eller helt uten ansikt.»

Krigen tok åtte år av Bohdans liv. Og til slutt tok den halve ansiktet hans.

Den type reportasjer kjenner vi fra krig, men den norske virkeligheten er blitt antiseptisk. Ingen smitte. Vi har tatt imot 80.000 ukrainere, men vi tar dem ikke inn i våre hoder. De er gjester. Er det å bry seg?

Aktivisten Juliane Christensen er på Nyhetsmorgen. Hun sier at å vinne krigen kun er et spørsmål om vilje. Slik kan mann snakke når man sitter på trygg avstand. Hun kritiserer Gro Holm for nettopp å ha sagt at Ukraina ikke kan vinne krigen og at kreftene tar slutt. Heller ikke russerne kan vinne krigen. Dermed fortsetter nedslaktingen. Vi blir innbilt at det bare gjelder russerne. Men andre medier forteller noe annet.

Reuters sendte i desember 2025 ut en alvorlig advarsel:

Ukraine stares down the barrel of population collapse.

Ukraina stirrer befolkningskollaps i øynene.

Det står kollaps, ikke nedgang. Men oversetterverktøyet vil ikke bruke det ordet. Alt vi hører er tilpasset en sminket virkelighet.

Når landet går mot en demografisk katastrofe, står ukrainske myndigheter overfor et dilemma: Hvem vil være igjen til å rydde opp når krigen er over?

Er noe av grunnen til tausheten at den ukrainske virkeligheten kunne vekke assosiasjoner til vår egen utvikling? Heller ikke her fødes det nok barn.

Sykehuset i Hoshcha har hittil i år registrert bare 139 fødsler, ned fra 164 i 2024, og langt fra for litt over ti år siden, da mer enn 400 barn ble født hvert år, ifølge lokale myndigheter.
«Mange unge menn har dødd», beklaget gynekolog Yevhen Hekkel på kontoret sitt. «Unge menn som, for å si det rett ut, skulle fylle opp Ukrainas genpool.»

Utviklingen går ufattelig mye raskere i Ukraina.

Men er fellesnevneren Løgnen?

Våre politikere har vennet seg av med å snakke sannhet og forholder seg bare til den virkeligheten de vil se. Selv når Løgnen dekker over at hundretusener er blitt drept eller lemlestet.

Fotografer som Maloletka har gitt oss bilder som har brakt krigen hjem til oss, akkurat slik det skjedde under Vietnam-krigen.

EDS NOTE: GRAPHIC CONTENT – Burns on a hand of a Ukrainian soldier who was injured during fighting with Russian forces on the front line, at stabilization point of Da Vinci Wolves Battalion on Pokrovsk direction, Ukraine, on Monday, Aug. 11, 2025. (AP Photo/Evgeniy Maloletka)

Men våre medier vil ikke fortelle oss det. De har gått over til å bedra oss.

Det er noe underlig som skjer. Bob Dylan var 68’er-generajonens store poet. Han skrev «Masters of War», om krigsprofitørene. De som sitter på trygg avstand og lar andre dø. Vi hadde en grenseløs forakt for dem. Vi demonstrerte mot napalmbombene som ble produsert av det kjemiske selskapet DuPont. Det berømte bildet av den vietnamesiske jenta som løper skrikende og naken, var blitt truffet av napalm. Vi lærte at DuPont hadde utviklet en teknikk som gjorde at napalmen ble klebrig.

Det var hva som formet oss. Vi var enøyde, vi lukket øynene for Vietcongs grusomheter. Vi ville gjøre en forskjell.

Nå er annengenerasjon blitt forkjempere for en krig som minner om den Pentagon førte i Vietnam: De visste de kom til å tape, men de løy så lenge de kunne.

Krigen er blitt en anledning for våre politikere til å skinne. Til å valfarte til Kyiv på pilegrimsferd.

De tre nordiske statsministrene har sittet på toget utallige ganger. De er sammen om krigen.

Men de gjør akkurat som general Westmoreland og forsvarsminister Robert McNamara under Vietnam-krigen: De lyver konstant.

Løgnen har gått dem i blodet.

Ukraina er ikke en eksistenskamp for Europa. En kompromissfred betyr ikke at Putin står klar til å rykke vestover bare han får slikket sine sår.

De samme menneskene som viser til at Putin ikke en gang har klart å erobre hele Donbas, skal i neste åndedrag ha oss til å tro at Putin står klar til å gå løs på Vest-Europa.

Zelenskyj sa like godt til BBC at tredje verdenskrig allerede er begynt. Begynt av Putin. Europa står for tur, men europeerne har ikke forstått det.

Hva er nok? Fire års krig er ikke nok.

Carl Bildt sa at vi må forberede oss på at krigen varer i ti år.

Slik snakker gale mennesker, og avisredaksjonene og parlamentarikerforsamlingene er fulle av dem. De forholder seg ikke til økonomi eller befolkning, men er villig til å satse alt. Som hasardspillere.

De har ingen respekt for historien. Ikke for vår egen. Ikke for andres.

Og det er her Fallet åpner seg. For den som ikke respekterer historien, er dømt til å bli slukt av den.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!