Militærmedisinere gir førstehjelp til en soldat som ble såret i et slag i Bakhmut i den ukrainske Donetsk-regionen søndag 9. april 2023. Foto: Libkos / AP / NTB.

Den hyggelige versjonen av hvordan det går i Ukraina er at krigen trekker ut. Den mindre hyggelige, men sannferdige versjonen er at russerne vinner. Ikke spektakulært, suverent eller på en måte som gir assosiasjoner til triumf og trikolore, men med den dødelige effektiviteten til en kjøttkvern på vinger og larveføtter.

Europeiske mainstream-medier har lenge vært tause om denne ubønnhørlige utviklingen, og fokuserer nesten utelukkende på russiske tap når de ikke leter etter bevis på hvor ond president Putin er. I Tyskland mener noen til og med at han er den nye Hitler.

Putin er kanskje en ond mann, men det er irrelevant for å forstå hva som foregår på krigsskueplassen, og hvordan vi best kan håndtere krigen herfra.

Som den nøkterne professoren i internasjonal politikk ved Bundeswehr-universitetet i München, Carlo Masala, nylig påpekte i et intervju med Kristeligt Dagblad (25. mai), foretrekker vi i Vesten å redusere kriger, ikke bare den nåværende, men alle kriger, til en kamp mellom det gode og det onde. Dette er tilsynelatende så langt våre analytiske evner rekker. Denne hollywoodiseringen svekker vår rasjonelle forståelse av konflikter og sikkerhetsdilemmaer over hele kloden, legger professoren til:

«Hvis mennesker var grunnleggende onde, ville vi hatt mange flere kriger enn vi har i dag. Og hvis mennesker var grunnleggende gode, ville vi hatt langt færre kriger. Vi har nok av eksempler i historien på mennesker som kom til makten med en fredelig agenda og begynte å krige. Bare tenk på Obama.»

President Obama var med andre ord ikke den engelen han ble fremstilt som av mediene og håpefulle progressive. Som så mange andre beslutningstakere satt han fast i virkeligheten og måtte handle deretter. Politikk er rotete, og internasjonal politikk er spesielt rotete.

Helt siden 1945 har Europa vært på ferie fra verdenshistorien, og kommunismens sammenbrudd rundt 1990 forlenget den med noen liberale tiår til. I store deler av etterkrigstiden var europeerne flinke til å handle og skape vekst og velferdsstater, men militær sikkerhet var noe vi overlot til amerikanerne. Faktisk i så stor grad at NATO mer og mer ble et fremskutt amerikansk forsvar basert på «pay as you go»-prinsippet.

Etter Sovjetunionens fall rykket det avanserte amerikanske forsvaret skritt for skritt lenger østover i 1999 og 2004, og i 2008 ble Ukraina og Georgia lovet å bli med i alliansen. Det hele skjedde så smidig at få la merke til det. Jeg så eller forsto ikke hybris den gangen, men den selvtilliten NATO og EU opptrådte med, var i ettertid ganske skamløs.

Det bare fortsatte og fortsatte: Vi er best, ingen kan slå oss. Selv om russerne påpekte det iboende sikkerhetsproblemet ved ekspansjonen, fortsatte vi å kurtisere folk og regjeringer langs de russiske grensene.

Dette leder meg til følgende (foreløpige) konklusjon: Russland har skylden for invasjonen av Ukraina, akkurat som Russland har skylden for annekteringen av Krim, ingen tvil om det, men det er vi som bærer skammen. Skammen over å ha presset Russland på defensiven, over å ha nektet å forstå at nok var nok – og over å ha mistet russerne som alliert i den større og viktigere geopolitiske striden med Kina.

Tillat meg å komme med en sammenligning. Som dere vet, var det 68-erne som gjennom musikk, dans, cannabis og politikk startet krigen mot skyld og skam i det vestlige samfunnets normer og seksualmoral, og kastet hemningene på historiens skraphaug som levninger fra en reaksjonær, kristen tid. Plutselig ble skyld og skamløshet sett på som noe godt, frigjørende og løfterikt. All autoritet og alle relikvier fra fortiden måtte vekk. Det er en velkjent historie.

Det som er mindre kjent og mer overraskende, er at skamløsheten gikk i arv på et så fjernt sted som i utenrikspolitikken en generasjon senere. For selv om den generasjonen jeg kaller 89-erne tok et oppgjør med 68-erne på mange områder, videreførte de 68-ernes skamløshet ved å overbevise seg selv og andre om at hele verden kunne bli som oss, inkludert russerne. Og da det ikke skjedde, måtte Russland i det minste finne seg i en hel haug med nye NATO-medlemmer uten å blunke.

Resultatet ser vi nå. Ukraina ødelegges uke etter uke, og hundretusener av unge menn dør i en krig som i vestlige øyne er tapt. Jeg vet ikke hva som er den rette militære responsen, men jeg innser at vi absolutt har spilt en rolle i Ukraina-spørsmålet, blant annet ved å love ukrainerne mye mer enn vi kunne holde.

Jeg tar ikke til orde for selvbebreidelse som en vei ut, overhodet ikke. Men erkjennelsen av at vi bærer på en skam som vår oppførsel i forhold til andre med rimelighet har påført oss, er et nødvendig første skritt ut av våre vrangforestillinger og fortvilelse. I beste fall kan den fungere som et politisk gyroskop og få oss til å stikke fingeren i jorda.

Krigen i Ukraina er ikke vår skyld, men det er vår skam, basert på psykologien – lånt fra gymnaslærer og foredragsholder Christian Hjortkjær – om at man føler skyld når man bevisst gjør noe galt, men skam når man kommer på det.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.