Når det gjelder de mange norske forgreiningene i Epstein-saken, har oppmerksom­heten foreløpig vært rettet mot de mellom­store fiskene og dem som lett lar seg ofre: Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Thorbjørn Jagland og Børge Brende.

Terje Rød-Larsen er edder­koppen i midten av det norske nett­verket. Men opp­merks­om­het­en bør etter hvert også bli rettet mot Espen Barth Eide, Ine Eriksen Søreide, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. De utgjør det øverste laget i nomenklaturen – de som har ansvaret.

Overtrampene og ulovlighetene er så mange og så omfattende at de må ha skjønt hva som har foregått. Det har pågått i en årrekke. De har det over­ordnede ansvaret. Og de har latt være å gjøre noe med det.

Når det gjelder Epstein-saken, synes flere av dem som nå er i søke­lyset, å ha gjort seg skyld både i brudd på straffe­loven og antakelig også på sikkerhets­loven. Om det får noen konsekvenser, gjenstår å se.

Jonas Gahr Støre forsøker å bagatell­isere det til å gjelde enkelt­person­er. Men bare omfanget, og at det har pågått over så lang tid, forteller om grunn­leggende system­svikt.

De mellomstore fiskene er viktige. Men de store fiskene, de som er ansvarlig for system­svikten, er enda viktigere. Dét er også mange mindre i nett­verkene rundt de store.

De nyttige løpeguttene, sugerørs­kameratene og klokkerne, som det drypper penger og fordeler på gjennom de samme nett­verkene og kamerade­riet, og gjennom utstrakt elite­sirkulasjon – de forteller om at ukulturen er omfattende.

Flere av dem begår stadig habilitets­blemmer. De seiler likevel videre i systemet med lysende karrierer, som om ingenting var skjedd. De fremstår som like uangripelige som Terje Rød-Larsen og Mona Juul har vært i årevis. Det er knapt til å forstå.

I Aftenposten 18. februar får vi vite at «bistands­millionær» Njål Høst­mælingen og tidligere Jagland-rådgiver Flemming Gade Kjerschow er erklært inhabile til å organisere granskningen av utenriks­tjenesten.

Lederen av Konstitusjons- og kontroll­komite­en, Per-Willy Amundsen (FrP), påpeker at det ikke skal kunne sås noen tvil med hensyn til bindinger eller habilitet knyttet til granskningen. Dét er bra! Men følgende spørsmål melder seg:

Hvordan kunne Stortinget i det hele tatt ansette en som Høst­mælingen, attpåtil som leder av avdelingen med hoved­ansvar for å påse at nasjonal­forsamling­en utøver sin virksomhet i overens­stemmelse med nettopp lover og konsti­tusjon­elle regler?

Høstmælingen er jurist og burde ha kjennskap til lov og rett, men har en heller tvilsom fortid i forhold til nettopp lov og rett. Han var eier og daglig leder i Inter­national Law and Policy Institute (ILPI) fra 2008, inntil virksom­heten ble avslørt av VG i 2016.

I løpet av disse åtte årene karet ILPI til seg over 150 millioner bistands­kroner. Flere tilskudd var gitt i strid med anbuds­regel­verket, og dessuten til prosjekt som ILPI ikke en gang var kvalifisert for.

I tillegg manglet det dokumentasjon, rapportering og oppfølging. Og uttaket av lønn og utbytte til Høst­mælingen og de to andre eierne var vesentlig høyere enn normalt.

Habilitetsbruddene var så åpenbare at til og med Utenriks­departe­ment­ets egen interne granskning konkluderte med «alvorlige kritikk­verdige forhold».

De andre eierne i ILPI var Gro Nystuen og Kjetil Tronvoll, begge med tette bånd til UD – Nystuen som mangeårig ansatt i UD, hvor hun blant annet ledet Seksjon for menneske­rettig­het­er, og Tronvoll som eksternt engasjert konsulent for UD gjennom en årrekke.

At Gro Nystuen også er jurist med folkerett og menneske­rettig­het­er som spesialfelt, syntes ikke å ha gitt henne moralske skrupler. De «alvorlige kritikk­verdige forholdene» knyttet til ILPI synes heller ikke å ha hemmet henne nevne­verdig karriere­messig.

Hun har blant annet vært leder av Olje­fondets etikkråd (!) og tilknyttet Forsvarets høgskole (FHS), og hun innehar i tillegg en rekke tillits- og styre­verv. I dag er hun assisterende direktør ved Norges institusjon for menneske­rettig­heter (NIM).

Kjetil Tronvolls renommé synes heller ikke å ha tatt nevne­verdig skade av ILPI-skandalen. Han er i dag professor i freds- og konflikt­studier, og prorektor ved Oslo Nye Høyskole.

Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan bistands­profitører melker et bistands­kompleks uten adekvate kontroll- og overvåkings­mekanismer i et system hvor de private sugerørene konkurrerer om å komme lengst mulig ned i den store norske bistands­sekken.

Selv om det er mange om beinet, kan det være grunn til også å trekke frem konsulent­selskap­et Abyrint.

Abyrint har spesialisert seg på bistand i Somalia, blant annet for å overvåke at pengene fra Verdens­banken går til riktig formål. De to eierne har siden oppstarten i 2013 tatt ut over 140 (!) millioner kroner til seg selv i form av lønn og utbytte.

Den ene eieren av Abyrint, Ivar Strand, er gift med forsknings- og under­visnings­minister Sigrun Aasland (Ap), som blant annet har bakgrunn fra Abyrints viktigste oppdrags­giver, Verdens­banken. Den andre eieren, Ian Hawley, er gift med en senior­rådgiver i Norad.

Det er med andre ord ingen grunn til å trekke i tvil aktørenes tette forbindelser til oppdrags­giver og til penge­sekken. Det er imidlertid god grunn til å knytte tvil til deres habilitet når det gjelder ekte­fellenes forhold til forvaltningen av penge­sekken.

UD varslet i desember at de ville ta saken opp. Den er åpenbart pinlig for departe­mentet. Foreløpig fortsetter imidlertid Abyrint ufortrødent sin virksomhet med å overvåke at Verdens­bankens penger blir «vel anvendt» i Somalia og andre steder i Afrika.

Det er påfallende at dette samrøret, kameraderiet og de eklatante bruddene på helt elementære habilitets­regler, utføres av høyt utdannede mennesker, ofte med juridisk bakgrunn, og av mennesker som burde vite bedre.

Og det er provoserende at dette ormebolet av nett­verks­relasjoner får fortsette ufortrødent år etter år, helt uten at det får konsekvenser, selv når de en sjelden gang blir tatt med buksene nede.

Hvordan kunne Høstmælingen, bare få år etter ILPI-skandalen, bli ansatt som Stortingets fremste juridiske rådgiver og øverste leder av Konstitusjonell avdeling?

Og hvordan kunne Gro Nystuen fungere som leder for Olje­fondets etikkråd, og senere bli utnevnt til assisterende direktør ved Norges institusjon for menneske­rettig­heter, dette også underlagt Stortinget?

Nettverkskameraderiet innen Arbeide­rpartiet har pågått lenge. Vi har fortsatt politi­direktør Øystein Mæland (Ap) og tidligere justis­minister Grete Faremo (Ap) friskt i minne.

Førstnevnte ble etter politiets forferdelige håndtering av Utøya-katastrofen sparket videre til direktørstillingen for Akershus universitets­sykehus (Ahus), hvor han har vært siden, med nærmere tre millioner i årslønn.

Sistnevnte ble, etter at hun ble sparket for misligheter og pengerot i FN i 2021, ansatt i kommunikasjons­byrået Try (Ap). Hun har siden mars 2025, av alle verdens ting, blitt utnevnt til leder for Stortingets kontroll­utvalg for etter­retnings-, over­våkings- og sikkerhets­tjeneste (EOS-utvalget)!?

Det danner seg et mønster. Og det er deler av dette mønsteret Epstein-filene nå eksponerer. Det dreier seg om politiske nettverk, ukultur, elite­sirkulasjon og omfattende misbruk av velgernes tillit og skatte­betalernes penger.

Mye er sentrert omkring det norske bistands­budsjett­et. Om kyniske bistands­profitør­er som søker å få sugerørene sine lengst mulig ned i bistands­krukka. Og den sikreste måten å få det på, er å ha forbindelser på innsiden.

Terje Rød-Larsen hadde gamle venner fra LO/Fafo på innsiden i UD, som for eksempel tidligere ekspedisjons­sjef Geir O. Pedersen, som sluset millioner fra UDs bistands­budsjett til IPI.

Det samme gjelder nåværende utenriks­råd Torgeir Larsen (Ap/H), som videre­sendte IPI-varselet i 2019 til Rik­sadvokaten, uten å foreta noen videre intern granskning av IPI i UD.

Gjorde han det for å skjerme sin tidligere parti­felle Terje Rød-Larsen (Ap)? Eller gjorde han det for å skjerme sin daværende parti­felle Ine Eriksen Søreide (H), som var nær venninne med Mona Juul (Ap)?

I system med tette nettverk, store penge­summer og få kontroll­mekanismer er det heller ikke mange, om noen, som har noe insentiv til å eksponere misbruk, habilitets­brudd og tjeneste­forsømmelser, eller endog korrupsjon.

Det er naturlig å spørre: Cui bono? Med andre ord: Hvem tjener på det? Hvilke tjenester er det som utveksles? Og hvem hjelper hvem? Som regel er det noen på innsiden.

Slik Terje Rød-Larsen hadde sine gamle venner i Fafo på innsiden, hadde også Njål Høst­mælingen og Gro Nystuen i ILPI sine gamle venner i UD og Norad på innsiden.

Ivar Strand og Ian Hawley i Abyrint har sine venner i Norad og sine ekte­feller i henholdsvis regjeringen og Norad godt på innsiden.

Samrøret i UD og Norad hva angår ILPI, Abyrint og Rød-Larsens IPI, samt en rekke private NGO-er, hvorav flere er direkte involvert i Epstein-skandalen, er selvsagt noe Jonas Gahr Støre, Ine Eriksen Søreide og Børge Brende må ha visst om som utenriks­ministre.

De har vært en del av de samme nett­verkene. De har frekventert de samme middagene og mottakelsene, og de har pleiet sosial omgang med de samme folkene, blant andre Rød-Larsen og Mona Juul, både i Oslo, New York og andre steder. De var alle gode venner og en del av den samme politiske nomenklaturen.

Og skulle de ha vært så naive at de ikke har skjønt noe av det som har foregått, noe det er vanskelig å tenke seg, har de uansett det over­ordnede ansvaret for ikke å ha fulgt opp Riks­revisjon­ens årvisse kritikk og klare tilrådninger om å få på plass adekvate kontroll- og overvåkings­mekanismer for å stoppe de vedvarende bruddene på habilitets- og korrupsjons­regel­verk­et knyttet til forvaltningen av bistands­pengene.

Det danner seg et klart og gjen­tagende mønster: Det er dårlig kontroll med penge­sekken. Den er så dårlig at den karakteriseres som «sterkt kritikk­verdig», for å bruke Riks­revisjon­ens egne ord.

Det foregår grove og stadige habilitets­brudd. Men dét er ikke noe nytt. Det har pågått over lang tid. Og når de en sjelden gang blir avslørt, er det eksterne krefter som avslører dem, som nå, i forbindelse med Epstein-filene.

Habilitetsbruddene er knyttet til etablerte politiske nettverk, først og fremst innen Arbeider­parti­et, men også på tvers av partiene til det politiske leder­sjiktet i Høyre, KrF og SV.

Når disse habilitetsbruddene blir oppdaget, får det knapt konsekvenser, verken for dem det angår eller for systemet som gjør det mulig. Tvert imot. Partiboka trumfer alt. Systemet reproduserer seg selv over tid. Nepotismen er systemisk.

Bare nettverks­forbindelsene er gode nok, blir de sparket videre og ofte oppover i systemet, til nye, lukrative jobber som de ofte ikke er kvalifisert for verken faglig eller moralsk.

Skal vi noensinne komme dette ormebolet til livs, må både de som blir tatt med buksene nede og de som har det øverste ansvaret for å holde dette uvesenet i gang, stilles til ansvar.

De som bli tatt med buksene nede kan ikke stadig slippe unna med å beklage og si at de bare har vist «dårlig dømmekraft».

Og de på toppen av nomenklaturen, som er ansvarlig for ikke å rydde opp, kan ikke på nytt slippe unna med å si at de «tar ansvar ved å bli sittende»!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester