Berge Borg 
Epstein-filene har skapt en stor samfunnsdebatt om manglende integritet blant ledende politikere og andre samfunnstopper, og om man kan ha tillit til våre politiske ledere etter slike avsløringer. Svak integritet er utvilsomt meget skadelig for et tillitsforhold, men enda mer skadelig er manglende lojalitet til det folket man har fått sine tillitsverv fra.
For å lykkes må en yrkespolitiker nomineres til en sikrest mulig plass på sitt partis stortingsvalgliste. Det krever nitid nettverksbygging i partiet, og aller viktigst overfor partiledelsen hvis tillit må vinnes. Vanlige partimedlemmer har beskjeden innflytelse. Suksess betales rimeligvis tilbake med lojalitet til partiets ledelse.
Det er flere problemer med dette, men det fundamentale er at lojaliteten til velgerne og folket kommer i bakgrunnen. Det faktum at stortingspolitikere i alarmerende grad mangler arbeidslivserfaring, og da særlig i partiledelsen, er for øvrig en logisk konsekvens av dette systemet.
I Frognerparken i Oslo står det en flott byste av Abraham Lincoln gitt som gave til Norge i 1914 av folket i Nord-Dakota. På sokkelen står avslutningen på Gettysburg-talen som Lincoln holdt i 1863:
GOVERNMENT OF THE PEOPLE,
BY THE PEOPLE,
FOR THE PEOPLE,
SHALL NOT PERISH FROM THE EARTH
Her i landet er dette styringsidealet ettertrykkelig forlatt. Politikerne utgår ikke lenger fra folket, men fra klassen av yrkespolitikere, gjerne gjennom politiske familiedynastier. Og de styrer ikke for folket, for deres lojalitet er ikke til folket, men til hverandre (nettverket), og spesielt til partiledelsen.
Alle som med et åpent sinn og kritisk blikk kikker nærmere på særlig våre to såkalte styringspartier Arbeiderpartiet og Høyre, innser dette og hvor begredelig resultatet er når lojalitet til partinettverket og partiledelsen er det fremste kjennetegn på dem som åler seg oppover i hierarkiet. Ryggrad synes å være nær diskvalifiserende. Begge partiene står uten egentlige ledere og lederkandidater, kun pregløse og dørgende kjedelige, glatte, ideologisk prinsippløse, men politisk korrekte maktmennesker.
I tillegg til at disse politikerne mangler lojalitet til folket, har de ovenikjøpet sluppet inn store grupper av mennesker fra fremmede verdenshjørner som heller ikke er lojale, men tvert imot direkte illojale overfor det norske folk. Islam foreskriver helt eksplisitt illojalitet overfor de vantro. «Multikultur skal dere få, enten dere vil eller ikke», sa tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt. Mer illojalt kan det vanskelig bli, men denne yrkespolitikeren ble ubegripelig nok utnevnt til ambassadør for å pleie vår relasjon med vår viktigste allierte.
Huitfeldt ble etterfulgt av Espen Barth Eide som utenriksminister, en fyr som USAs ambassadør i Norge allerede i 2008 omtalte som uetterrettelig og illojal mot Norge.
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde ryggrad som en meitemark da han ofret folkets ytringsfrihet for å tekkes høylytte protester fra muslimske masser under karikaturstriden i 2006. Han fikk støtte av daværende statsminister Jens Stoltenberg.
Diverse «humanitære» konvensjoner som våre politikere har knyttet oss opp mot, har sin lojalitet knyttet til utlendinger, og de inviterer til kynisk utnyttelse av vårt land. Et grelt eksempel er denne nyheten:
«I nye retningslinjer slår EUs asylbyrå fast at personer med tilknytning til Den islamske staten i Syria har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» – og dermed kan ha krav på internasjonal beskyttelse.»
Heldigvis er ikke Norge EU-medlem, selv om «styringspartienes» stortingspolitikere ivrer sterkt for dette, nå muligens uten å gå veien via folkeavstemning. Eksempelet illustrerer dog godt hvor grunnleggende illojal jussen er på innvandringsfeltet. Å innføre denne type reguleringer i sitt land er utvilsomt så illojalt at det må anses som landsforræderi, selv om det altså juridisk er ansett som uttrykk for det aller ypperste innen ivaretagelse av menneskerettigheter.
Eksempelet minner jo også litt om spetakkelet som oppstod da daværende justisminister Sylvi Listhaug i 2018 skrev dette: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonal sikkerhet». En slik påpekning av katastrofalt feilplassert lojalitet kunne ikke Arbeiderpartiet tåle, så de satte inn sine spinndoktorer, som presterte å koble dette til 22. juli, og med medienes hjelp kom de unna med det. Den illojale daværende statsminister Erna Solberg lot Listhaug stå alene i stormen og ofret henne som statsråd.
En tommelfingerregel kan være at jo høyere våre politikere skriker om tillit og det norske tillitssamfunnet, jo dårligere forstår de at tillit må kjøpes med lojalitet. Integritet er den andre forutsetningen, men lojaliteten er viktigst, dog svært sjelden tematisert, med Listhaug i 2018 som et hederlig unntak. Politikere som ikke har sin primære lojalitet til folket, fortjener ikke folkets tillit hvor mye de enn appellerer om den. De fortjener tvert imot folkets mistillit.
