Norske barnehager fylles til randen med pervers seksualitet, hvor voksne bevisst går inn for å påvirke barn i grufullt tidlig alder. Årvåkne foreldre er det eneste som kan stoppe det.

En video av Truls Olufsen-Mehus er blitt sett rundt én million ganger. I den forteller han at foreldre og ansatte har rapportert om seksuelle aktiviteter i barnehager – på det han kaller et «pulerom». Faktisk.no rykket ut og «faktasjekket» påstanden. Konklusjonen? Det finnes ikke et bestemt «pulerom».

Det Faktisk.no ikke nevner med et ord, er at det gjerne er rom som brukes til «sexleker».

For å forstå det, må man lese det materialet som norske barnehageansatte faktisk kurses i. Da åpner det seg en verden de fleste foreldre ikke aner eksisterer.

Statens egen veileder

Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) har utarbeidet en egen barnehageveileder om barns seksualitet. Den brukes aktivt i opplæring av barnehageansatte over hele landet.

Her kan man lese at barn mellom null og tre år «kan vise tegn på seksuell oppstemthet», at gutter får ereksjon og jenter «produserer fukt i skjeden» – og at dette «skjer allerede i fosterstadiet». Barn i denne aldersgruppen «liker å ta på egne kjønnsorganer» og «er nysgjerrige på kropp, både egen og andres, kan gjerne ta på andres kjønnsorganer og bryster».

Spesialist i sexologisk rådgivning, Margrete Wiede Aasland, brukes aktivt i barnehageveilederen sponset av Helsedirektoratet. Foto: RVTS

For barn mellom tre og seks år blir det mer eksplisitt. Ifølge veilederen leker de «seksuelt betonte leker», de «kan legge ting mot skjeden eller anus for å finne ut av hvordan det føles», og de bruker ord som «sexe», «pule», «kuk» og «fitte».

Onani beskrives som «vanlig og sunt». Veilederen forklarer detaljert at noen barn stimulerer seg ved å gni underlivet mot benker, stoler og klatrestativ, mens andre bruker puter mellom bena og «roterer med hoftene». Barn som gjør dette, «liker følelsen», slår veilederen fast.

Og ja: Barn kan få orgasme. Det sier veilederen rett ut. I et intervju som er integrert i veilederen, forklarer fagpersonen Margrete Wiede Aasland: «Det er beviselig at barn også kan få orgasme når de onanerer.» For barn som onanerer «på veldig uhensiktsmessige måter», er rådet ikke å stoppe dem, men å veilede dem i teknikk: «Du kan bruke hånden på tissen din istedenfor å gni deg mot bordbein.»

La den setningen synke inn. Statens eget opplæringsmateriell for barnehageansatte instruerer dem i å veilede småbarn i onaneringsteknikk.

«Hei, går det bra her inne?»

Men det stopper ikke der. I den samme veilederen beskriver Aasland hva som skal skje når barn leker seksuelle leker med hverandre – inkludert å «putte Duplo-klosser i rumpa på hverandre»:

Ansatte skal titte inn, spørre «hei, går det bra her inne?», og dersom barna svarer ja – lukke døren og komme tilbake om ti minutter. Alternativet, å si «nå må du ta på deg buksa», beskrives som det uheldige utfallet.

Aasland bruker også seg selv som eksempel og forteller at hun «pula jo med Ellen fra jeg var 6 år» – men understreker at det ikke var noen penetrering. Dette presenteres som noe alle voksne har gjort, bare at de ikke tør snakke om det.

I veilederen anbefales det også at barnehager skal ha speil tilgjengelig, slik at jenter kan inspisere sine egne kjønnsorganer, fordi «guttene kan stå i speilet og se, mens jentene må kanskje kikke litt mer under».

RVTS er ikke en marginal aktør. Det er et statlig finansiert kompetansesenter. Denne veilederen er pensum. Den former hvordan barnehageansatte over hele Norge tenker om og håndterer barns kropp og seksualitet.

Pia Friis og Kanvas: 20 år med det samme budskapet

Når Faktisk.no og NRK intervjuer pensjonert barnehagelærer Pia Friis, fremstiller hun seg som misforstått. Hennes uttalelser er tatt «helt ut av kontekst», hevder hun.

Men konteksten er overveldende. Gjennom to tiår har Friis konsekvent gått ut i mediene med det samme budskapet. Til Dagbladet i 2007 sa hun at barn kan leke «doktorleker, rumpeleker, puleleker», danse nakne og onanere, og at «dette skal ikke stoppes». Grensen? At de ikke må «stikke ting opp i hverandre.»

Til barnehage.no i 2017 gjentok hun det. Til Aftenposten i 2019 utdypet hun det. Og i «Snakk med barn»-verktøyet hun utviklet for Kanvas, med støtte fra Helse- og omsorgsdepartementet, skriver hun svart på hvitt at «barns seksuelle lek vil ofte foregå i mindre rom eller litt mer skjulte arenaer» og at personalet skal «gi dem en frihet og rom for lek og utforskning».

Friis sier at hun ikke bruker begrepet «sexleker», fordi «barn ikke har sex – de leker seksuelle leker». Denne semantikken er det eneste hun har igjen av forsvar. Barn putter ikke Duplo-klosser i rumpa på hverandre som en del av sex – de gjør det som en del av seksuell lek. Forskjellen er tydeligvis avgjørende for alle andre enn foreldrene.

Guruen: Thore Langfeldt

Hele dette tankesettet har en ideologisk stamfar i Norge: sexolog og psykolog Thore Langfeldt. Han beskrives av den radikale legen som har mistet autorisasjonen, Espen Esther Pirelli Benestad, i Store norske leksikon som «en pioner innen beskrivelsen av og opplysning om barns seksualitet».

I boken «Barns seksualitet» fra 2000 skriver Langfeldt at voksne «simpelthen bare» skal la være å blande seg opp i seksuelle leker. Han beskriver at barn må få onanere og utforske hverandre seksuelt uten avbrytelse. I boken forteller han om to gutter som startet med sex som fem-seksåringer og etter ti år med regelmessig sex «gjorde nesten alt med hverandre». Dette beskrives som sunn og positiv seksualitet.

Men Langfeldts bakgrunn fortjener langt mer oppmerksomhet enn den har fått. Bloggeren Dag Fallet har i en grundig tidslinje dokumentert at Langfeldt i 1977 holdt foredrag på en konferanse i Swansea der flere andre foredragsholdere var kjente pedofili-aktivister, inkludert Tom O’Carroll fra britiske Paedophile Information Exchange (PIE).

Langfeldts foredrag ble brukt som kilde i O’Carrolls bok. Langfeldt deltok også på konferansen «Amnesty for Love and Affection», arrangert av den norske organisasjonen NAFP – Pedofil Arbeidsgruppe ved Universitetet i Oslo.

I en artikkel for et pornografisk magasin skrev Langfeldt at det er «naturlig at voksne kan tenne på sex og også seksuelle utspill eller sex-leker hos barn». Artikkelen var illustrert med nærbilder av barns kjønnsorgan.

Det er denne mannens ideologiske arv som i dag utgjør fundamentet for RVTS-veilederen, Kanvas’ pedagogikk, og statens syn på barns seksualitet.

Det ideologiske fundamentet: Alfred Kinsey

Langfeldt står ikke alene. Som Dag Fallet dokumenterer, bygger hele «sexpositivitets»-bevegelsen rundt barns seksualitet på arbeidet til den amerikanske sexologen Alfred Kinsey. Kinsey hevdet at barn er «ekstremt seksuelle» fra fødselen, og at tidlig seksuell aktivitet gir trygge og rolige barn.

Det Kinsey ikke fortalte offentligheten, var at hans «forskning» på barns seksualitet stammet fra intervjuer med menn som seksuelt misbrukte over 300 barn – 77 av dem var under fem år. Overgriperne ble utstyrt med stoppeklokker for å måle hvor raskt barna fikk «orgasme».

Når RVTS-veilederen slår fast at barn «kan vise tegn på seksuell oppstemthet» fra spedbarnsalder, og at de «produserer fukt i skjeden allerede i fosterstadiet», er det denne forskningstradisjonens premisser som ligger til grunn.

Foreldre holdes utenfor

Truls Olufsen-Mehus forteller til Document at han etter at videoen gikk viralt, har fått en rekke henvendelser fra foreldre og barnehageansatte som bekrefter lignende praksiser.

– Jeg var selv på fireårskontroll med ungen min, der det stod i brosjyren at jeg skal snakke med barnet om seksuell identitet og sex. På fireårskontroll, sier han.

Mest urovekkende er det han forteller om sexologikonferansen i Oslo i 2023:

– Vi hadde en observatør der. En av sexologene sa at norske foreldre er for konservative, og at når de får vite at sexologer kommer på besøk i barnehagen, holder de barna hjemme. Derfor pleier de å la være å si ifra. Jeg har fått dette bekreftet fra flere foreldre.

Dersom dette stemmer, betyr det at fagpersoner bevisst omgår foreldrenes rett til å bli informert – en rett som er nedfelt i Grunnloven gjennom Foreldreretten.

Olufsen-Mehus forteller også at foreldre og ansatte som har forsøkt å varsle, er blitt truet med politianmeldelse.

– Det er frykt der ute. Folk tør ikke stå frem.

En ubehagelig konsekvens

Olufsen-Mehus peker på en dimensjon som bør bekymre langt flere enn den kristenkonservative bevegelsen:

– Hvis dette synet rulles ut bredt i barnehager – at barn skal få drive med seksuelle leker bak lukkede dører uten innblanding fra voksne – vil det være veldig lett for en pedofil å vite hvor han bør søke jobb.

Det er et poeng som man ikke trenger religiøs overbevisning for å forstå. Et system som normaliserer at barn oppholder seg nakne med hverandre på skjermede rom uten voksentilsyn, og der ansatte instrueres i ikke å gripe inn, er et system som er designet for å utnyttes.

Faktasjekken som ikke sjekket noe

Tilbake til Faktisk.no. Deres artikkel bærer tittelen «Hevder barnehager har ‘pulerom’: – Ingen forankring i virkeligheten».

De kontaktet Kanvas, som sa at de ikke har pulerom. De kontaktet Bufdir, som sa at de ikke anbefaler egne rom for nakenaktiviteter. Sak avsluttet.

Men i sin egen artikkel siterer Faktisk.no fra Friis’ «Snakk med barn»-verktøy, der det står at barns seksuelle leker bør foregå «i mindre rom eller litt mer skjulte arenaer». De registrerer det. De bare kan ikke problematisere det. For Faktisk.no er ikke en «faktasjekker», men et ideologisk tankesenter for å si klart ifra om hva som er greit å si og hva som ikke er det.

VILT: Truls Olufsen-Mehus, som er en del av Kristent ressurssenter og politiker for Konservativt, mener det er helt vanvittig hvordan dette foregår foran øynene våre i barnehagene. Foto: Stillbilde fra Verdinytt

Nå når faktasjekken er kommet ut, er den tydelige marsjordren til alle politisk korrekte i Norge at dette ikke er en akseptabel debatt. Alt du nå sier, er bare «falske nyheter», selv om jeg ser det med egne øyne inne på verktøyene som brukes i barnehagene.

De sjekket ikke RVTS-veilederen. De sjekket ikke Langfeldts bakgrunn. De spurte ikke Kanvas hva som konkret skjer når to barn lukker døren på et rom og kler av seg. De spurte ikke Bufdir om de deler premisset om at barn er seksuelle vesener fra fødselen. De sjekket et ord – «pulerom» – og fant at det ikke brukes offisielt. Og dét var nok.

Forskjellen mellom et «pulerom» og et «lite, velegnet rom der barn kan leke puleleker i fred», er altså forskjellen mellom «usant» og «helt uproblematisk». I hvert fall ifølge Faktisk.no.

Foreldre må våkne

Olufsen-Mehus har rett i én ting: Dette går ikke over av seg selv. Ideologien er forankret i statlige strategier, i kompetansesentre, i faglitteraturen og i barnehagenes daglige praksis. Helsedirektoratets strategi for seksuell helse slår fast at «grunnlaget for god seksuell helse legges allerede tidlig i småbarnsalder». Regjeringens handlingsplan beskriver «god seksuell helse» som en forutsetning for et godt liv – også for de minste.

Det som trengs, er at foreldre leser det materialet som faktisk former barnas hverdag. RVTS-veilederen ligger åpent tilgjengelig. Kanvas’ «Snakk med barn»-verktøy likeså. Langfeldts bøker kan bestilles fra biblioteket. Les det. Og spør dere selv: Er dette praksisen dere ønsker for deres barn?

For den som tar seg bryet, er det en nedslående lektyre. Ikke fordi den handler om at barn er nysgjerrige på kroppen – det er de selvsagt. Men fordi den systematisk forveksler barns naturlige kroppsutforskning med en ideologisk konstruksjon av «barneseksualitet» som tjener voksnes agendaer langt mer enn barnas behov.

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!