Gråtende småbarn som brutalt blir revet fra foreldrenes armer for å bli sendt alene til ukjente land langt borte – alt på grunn av regjeringens hjerteløse politikk. Er det sånn det ser ut i Sverige? Ja. I hvert fall hvis man skal tro valgkampen venstresiden nå har startet.

Det er like enkelt som det er genialt, og du kan nesten høre diskusjonene som foregår i Socialdemokraternas PR-avdeling:

– Så … Vi befinner oss i en ganske tråkig situasjon. Den sosiale utviklingen får til og med kvinner til å stemme på høyreorienterte partier. Hva gjør vi ..?
– Hva appellerer til kvinner ..? Hardere straff for voldtektsmenn? Forbud mot tvangspåkledning? Utvisning for æresdrap ..?
– Nei, nei! Ikke fa**!
– ???
– Følelser. Vi må spille mer på følelser!
– Enda mer?
– Ja. ENDA mer. Enda mer følelser!
– Ja! Følelser er bra! Men kanskje vi ikke kan håpe på et nytt «Refugees Welcome»?
– Mmm … Noe om hjerteløse utvisninger, da … Og barn! Kvinner liker barn! Jo færre og tristere, desto bedre!
– Hva synes du om dette: Utvisninger av små, gråtende og ensomme barn ..?
– Har noen telefonnummeret til Aktivistcentrum? Nei, beklager. Asylcentrum, skal det være.

Svenske medier leverer en ny, hjerteskjærende historie hver dag nå. Om ti år gamle Murad, som har bodd på et asylmottak i to år. Om åtte år gamle Gabriella, som skal deporteres til El Salvador. Åtte måneder (!) gamle Emanuel skal deporteres alene (!!) til Iran (!!!).

Det svenske språket er til og med blitt velsignet med et nytt ord: tonårsutvisningar (tenåringsdeportasjoner, red.anm.).

Og slik vil det fortsette, helt til det ønskede budskapet er hamret inn i svenskene: at den nåværende regjeringen er så hjerteløs at den får de tyske leirkommandantene fra andre verdenskrig til å fremstå som filantroper.

Vi er allerede godt på vei. Protestene kan høres fra tv-sofaer, flygeblader og sosiale medier, hvor indignerte representanter for praktisk talt alle partier nå konkurrerer med kirkens representanter om å være de mest indignerte og kreve raske lovendringer og amnestier.

Det faktum at de i praksis opptrer som nyttige idioter i Socialdemokraternas valgmaskineri, blir ikke viet et sekund – nå er det på tide å vise seg frem med rene og vakre hjerter.

Fordi det gikk så bra sist

Vi har jo sett det før. Ja, man kan til og med si at det å levere gripende, men ikke alltid helt sannferdige, portretter av mennesker, er blitt modus operandi i svensk innenrikspolitikk. Slik fikk vi både Reinfeldts åpne hjerter (som viste seg å bety åpne grenser og åpne lommebøker) og Löfvens amnesti for afghanske elever på videregående skole – og de såkalte «utfordringene» som fulgte.

Men svenskens hukommelse later til å være like kort som kritisk gransking er fraværende.

Folk tror seriøst at babyer skal deporteres uten foreldrene sine, eller at det er den svenske statens (les: skattebetalernes) plikt å ønske velkommen og forsørge alle som klarer å komme seg til Sverige, uansett årsak.

Å uforsiktig påpeke at foreldre er ansvarlige for barna sine, eller at selv misfornøyde utenlandske statsborgere må forventes å følge svensk lov, blir sett på som ond, brun fascisme.

Og hvem vil være Hitler?

Den eneste offisielle holdningen som aksepteres i dagens Sverige, er derfor å gi alle det de vil ha. Nok en gang.

Borte er alt snakket om mislykket integrering, gjengkriminalitet, skytinger, bombeangrep, hjemvendte IS-terrorister, æresdrap, helsekøer og terrortrusler. Det faktum at ungdomsskoleelever rekrutteres til å myrde og våre eldre voldtas av ansatte fra hjemmetjenestene, genererer ikke engang avisnotiser når søkelyset i stedet kan rettes mot foreldre som bruker barna sine som brikker i asylspillet.

Når den rødgrønne valgseieren skal sikres, er verken sannhet eller konsekvenser noe man bryr seg om.

Seks måneder før valget er det viktigste, nok en gang, å være «snill» – basert på den rødgrønne definisjonen, som betyr at egne borgere skal settes sist i køen.

Hva var det skuespillerinnen Lena Endre sa under valgkampen i 2014? «Et godt menneske er et venstreorientert menneske.»

13. september vil Socialdemokraterna tilrane seg den politiske makten i Sverige. Målene helliger middelet, og ingen kan si nei til en baby med fløyelsøyne.

Hvis de lykkes, vil PR-avdelingen snart kunne anbefale politikerne sine å bruke en allerede godt innøvd frase:

«Vi har vært naive.»

Kjøp bøker fra Document Forlag her!