Min barndoms mest absurde ferietur fant sted da min mor ønsket en forandring fra de tilbakevendende Spania -turene, og hadde bemerket at Bulgaria var et nytt og spennende reisemål. Men et sted gikk det veldig galt da mamma bestilte familiens tur, så i stedet for å glede oss over Bulgarias sandstrender, havnet vi i – Romania …

Det kan legges til at min mors bestilling ble foretatt da Ceausescu fremdeles styrte landet og befolkningen med jernhånd.

Jeg har ikke mange minner fra de ukene, men jeg husker at familien måtte svømme på skift fordi det var krav om badehette i bassenget. Bare min mor eide en badehette, så far min og jeg måtte låne den slik at vakten ved bassenget ville la oss svømme. Badehetten var rød, med store påsydde blomster. Det var med den badehetten på hodet jeg lærte å svømme.

Jeg husker at det var varer i butikkene. men at ingen kunne kjøpe dem, fordi hyllene måtte se fulle ut, og de perfekt stablede pyramidene av hermetikk var det ikke lov å berøre. Jeg husker at det var en telefon i hotellresepsjonen, men at den ikke kunne brukes da hotellsjefen sluttet for dagen – da var telefonen låst med hengelåser.

Jeg husker at vi noen ganger måtte løpe og søke ly når vi var i hotellhagen, fordi gartnerne sprayet insektgift over oss. Jeg husker hvordan ingen våget å snakke med oss, eller til og med vise oss veien, av frykt for å bli lagt merke til og anklaget for antistatlige aktiviteter. Jeg husker at stemningen var så trykket og kompakt at luften kunne skjæres med kniv.

Fremfor alt husker jeg hvor fint det var å komme hjem til Sverige igjen, til et land og et samfunn der alt fungerte, og hvor andre mennesker hovedsakelig eksisterte side om side i enighet. Sverige var litt grått og kjedelig, men velfungerende

Slik har jeg følt meg mange ganger – når jeg kom hjem fra slummen i Øst-Europa, fra Nord-Afrika eller fra utenrikstjeneste i Kosovo og Afghanistan. «Borta bra, men hemma bäst!», som vi sier.

Men noe har skjedd de siste årene. Sverige er ikke lenger der. Sverige har blitt noe annet enn det var for 20 år siden, og forskjellene mellom det svenske samfunnet og samfunnene jeg var så glad for å forlate, har begynt å bli uskarpe. Vi var mange som så det komme og advarte om en nærliggende samfunnskollaps, men vi ble latterliggjort. «Hva er du redd for?» «Har juletreet brent?» «Sverige har aldri vært tryggere!»

Kanskje hadde det vært lettere hvis Sveriges kollaps fulgte malen fra skuddet i Sarajevo, Tysklands invasjon av Polen eller Pompeiis undergang: en klar hendelse som kan dateres og bli et merke på tidslinjen.

Slik har det ikke vært i Sverige. I stedet har det vært et skrånende fly, en vei med gode verdier foret med de beste intensjonene, men som har ført til helvete. Frosken har blitt kokt sakte, så sakte. Få har våget å protestere i frykt for å bli stemplet som statsfiendtlige konspirasjonsteoretikere. Men nå er vi der, på det punktet hvor det faktisk ikke fungerer lenger.

Sverige har blitt lagt merke til internasjonalt for å på rekordtid blitt forvandlet fra et av verdens sikreste land, til et av de mest voldelige. Det er velkjent at klaner og kriminelle gjenger har overtatt voldskapitalen, og at område etter område blir omgjort til «spesielt sårbare» og dermed faller utenfor kontrollen til svenske myndigheter. Men hverdagen har også endret seg.

Å få en time hos fastlegen tar et par måneder, den som trenger å fornye passet kan vente i ni måneder. Hvis du lider av kreft, er det en høy risiko for at du ikke vil få behandling før sykdommen har blitt uhelbredelig. Du får snart ikke lenger velge hvor barna dine skal på skolen, da de vil bli flyttet rundt til disse sårbare områdene for å gjennomføre integrasjonen våre statsråder har mislyktes med. Hvis barnet ditt trenger psykiatrisk hjelp på grunn av opplevelsene, havner det i køen, etter barn i «prioriterte grupper» – og hvem som prioriteres kan du absolutt gjette.

Hvis du blir utsatt for en forbrytelse, kan du ikke forvente at politiet skal hjelpe deg, hvis de tror at du har feil verdier. Du kan sitte i timeslange telefonkøer til myndigheter, bare for å bli møtt av en administrator som setter på håndsettet når det er din tur. Du kan forvente å anke og bestride myndighetsvedtak fordi den ansvarlige administratoren ikke har forstått det du sa eller skrev.

Du kan forvente å møte helsepersonell som ikke har tilstrekkelig utdanning, og barna dine kan bli undervist på svensk av lærere som ikke mestrer svensk. Jeg kan fortsette i evighet, men konklusjonen er at det godt fungerende maskineriet vi hadde i Sverige for et tiår siden ikke lenger eksisterer.

På mandag ville sønnen min og jeg fly fra Arlanda. Vi ble møtt av barrierer og sikkerhetsvakter – alle med innvandrerbakgrunn og flere kvinner i hijab og hansker – som nektet å la reisende komme inn i avgangshallen. Hundrevis av frustrerte reisende med avgangstider i løpet av en time ble møtt med: «Nei! Jeg sier når du kommer inn! Fem minutter, fem minutter!»

Når vi var inne i Terminal 5, gikk tankene til scenene ved den amerikanske ambassaden i Saigon 1975. Tusenvis og igjen tusenvis av mennesker, ødelagte check in-maskiner, ikke-eksisterende instruksjoner, enorm overbelastning og ikke-eksisterende ventilasjon. Stressede, skrikende og desperate mennesker på et overfylt område som prøvde å få informasjon, ble møtt av vakter i gule vester som skrek tilbake og truet med å kaste folk ut.

Noen få meter fra meg besvimte en ung kvinne og falt i steingulvet uten å ta seg for. Barn skrek og gråt. Sønnen min kastet opp i en søppelkasse. Takket være besluttsomhet og fast track i sikkerhetskontrollen kom vi til ombordstigning – men flyet sto da på bakken i over en time med alle passasjerer om bord, fordi bagasjen ikke hadde blitt lastet på …

Forklaringen fra Swedavia, som er ansvarlig for driften av Arlanda? At det var vanskelig å rekruttere ansatte etter pandemien.

Når jeg ankom Malaga, var jeg forberedt på det samme kaoset. Tross alt ble Spania rammet hardere av nedstengninger og restriksjoner, så da skulle det være det tilsvarende problemet der. Men nei. Fra vi forlot flyet til vi gikk ut gjennom dørene til ankomstterminalen, var det maksimalt ti minutter – og da hadde vi også fått tid til å hente bagasjen.

I løpet av dagene som har gått, har jeg igjen blitt tvunget til å merke at Sverige og Spania har endret roller siden jeg var barn: I dag er Spania den godt funksjonelle og Sverige dysfunksjonelle, og flyttebølgen går i motsatt retning – svensker som har økonomi kjøper bolig i Spania, mange flytter ned med hele familien og i Marbella har de derfor åpnet enda en svenskspråklig skole.

Men Sverige har falt dypere enn å bli en moderne ekvivalent av den gamle spanske «mañana, mañana» – i  Sverige føler jeg duften på 80-tallets Romania. Sverige har blitt forvandlet til et land av stille og engstelige borgere, der ingen tør å kritisere staten og lederne, der man bekymrer seg for barnas fremtid og hvor alt flere – ofte i det skjulte – har begynt å jobbe med planen om å flykte til et bedre liv andre steder i verden.

Når jeg tenker på mitt Sverige, er jeg fylt med en følelse av savn, bedrøvelse og tristhet. Innsiktet påvirker meg som en rett høyre i solar plexus: mitt Sverige er ikke lenger der. Jeg kan ikke gi en dato og et tidspunkt for når det skjedde, men følelsen av at alt går tapt nekter å forlate meg.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!