Fastelavnsboller har de fleste et forhold til. Færre vet hva fastelavn egentlig markerer. Enda færre vet hva askeonsdag er. Og for mange nordmenn er selve fasten blitt et fremmedord – enten redusert til slanking, eller glemt som en rest fra en strengere tid.

Men fasten er ingen kuriositet. Den er en av kristendommens eldste og mest bibelske praksiser.

Den kristne fasten starter med askeonsdag og varer til første påskedag. Førti dager (minus søndagene) i imitasjon av tiden Jesus tilbrakte i ørkenen før han dro inn i Jerusalem for å arresteres, korsfestes og dø for oss.

Document ba Ole Martin Stamnestrø, katolsk sogneprest i Drammen, om å hjelpe oss å hente frem igjen kunnskapen om fastetiden. Om hva disse norske merkedagene egentlig betyr, og hvordan de leder opp til den viktigste høytiden i kirkeåret: påsken.

For selv om fastereglene er mindre rigide enn før, er hensikten stadig den samme. Pater Ole Martin forklarer:

«Faste er en bibelsk praksis. For eksempel sier Jesus til sine disipler: ‘Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør.’ (Mt. 6.16). Selve ordet ‘faste’ kommer av det norrøne ‘fastr’, som betyr å holde fast. I fastetiden utfordres vi altså til å skrelle vekk alt som forstyrrer, alle uvesentligheter, og holde fast ved det sentrale – vår frelser Jesus Kristus.»

I likhet med alle våre øvrige kristne høytider dreier det seg altså ikke primært om mat – eller fraværet av den. Det handler om retning.

Gåsunger og fastelavnsris. Oslo, 2019. (Foto: Gorm Kallestad / NTB)

Fastelavn og fetetirsdag

Fastelavn markeres stadig i norske hus og hytter. Vi henter inn greiner med gåsunger, vi pynter bjørkeris med fargerike fjær, og vi baker boller med krem. Er det bare våryrhet og kronerulling for Norske Kvinners Sanitetsforening? Slettes ei! Det er avslutningen på det som i kirkeåret kalles forfastetiden. Den begynner allerede sytti dager før påske.

Pater Ole Martin øser av sin kunnskap med master- og doktorgrad innen henholdsvis kirke- og liturgihistorie:

«Fastelavn er de siste dagene av den såkalte forfastetiden. Forfastetiden begynner med ‘søndag septuagesima’, den søndagen som faller 70 dager før påskedag. Efter ‘søndag septuagesima’ kommer ‘søndag sexagesima’, og så følger ‘søndag quinquagesima’, som vi også kaller ‘fastelavnssøndag’, altså den siste søndagen før askeonsdag.»

Så vet vi altså dét. Tommelfingerregelen er at forfastetiden har en enkel og jordnær funksjon, og de tre siste dagene før fasten har navn som fortsatt klinger kjent for folk flest: fastelavnssøndag, blåmandag og fetetirsdag.

«På denne søndagen og de påfølgende to dager – blåmandag og fetetirsdag – er det greit å spise opp den type mat som vi har til hensikt å avstå fra i fastetiden», sier sognepresten.

Ikke så rart at disse dagene har fått preg av fest. Karnevalet i Rio går av stabelen i disse dager og er verdenskjent. Feiringen av Mardi Gras i New Orleans likeså. Mardi Gras er fransk for «fat tuesday», altså fetetirsdag. En kongekrone, gjerne i form av en kake (Galette des Rois – King cake), er et sentralt symbol. Hvorfor? Fordi kronen henviser til de hellige tre konger som besøkte Jesusbarnet. Tradisjonen markerer epifania (helligtrekongersdag) 6. januar, og varer frem til Mardi Gras. I Danmark forener man alle disse elementene under fastelavn: karneval, kongekroner, boller og brus. Dette er jo siste mulighet til å fråtse før fasten begynner. Men den fete tirsdagen er ikke en merkedag i teologisk forstand.

«Fetetirsdag er ingen festdag i Kirkens liturgiske kalender. Det er simpelthen den siste dagen man med god samvittighet kan hygge seg litt ekstra før selve fastetiden begynner», forklarer pater Ole Martin.

Det er kanskje talende for vår tid at vi har beholdt fetetirsdagen – men glemt selve fasten.

Fastelavnsboller på norsk vis. (Foto: Colourbox)

Askeonsdag – stikk fingeren i jorda

Fastetiden begynner med aske. Ikke med inspirasjon, ikke med selvutvikling – men med støv.

«Askeonsdag er fastetidens første dag», sier pater Ole Martin. «Kirken gir oss da et spesielt sakramentalium, nemlig skikken med at de troende kommer frem og mottar et askekors enten på hodet eller i pannen, mens presten sier ordene ‘kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv’.»

Ordene ligner dem som brukes ved begravelse: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå». Eller «earth to earth, dust to dust», som det heter på engelsk. Ordene er ikke ment som mørkemannsprat, men som sannhet. Å huske på at vi alle skal dø, setter livet i perspektiv. Det latinske uttrykket «memento mori» stammer helt fra antikkens romerske tradisjon og er sentralt i kristen filosofi.

«Det er fornuftig å begynne fastetiden med en realitetsorientering, bekrefter pater Ole Martin. «Vi har ikke skapt oss selv. Livet er en gave fra Gud. I 1. mosebok hører vi hvordan Gud formet mennesket av ‘jordens muld’ (1. mos. 2,7), eller støv. Gud blåser så liv i støvet. Det er Gud som gir oss livet – og alt annet. Askeonsdag minner oss mennesker på det korrekte forholdet mellom oss og Gud. Alt vi er og har, kommer fra Ham.»

I en kultur som dyrker selvskaping og selvrealisering, er dette en påminnelse som både kan virke fremmed – og befriende. Den protestantiske norske kirke sluttet aldri helt å markere askeonsdag og faste, selv om tradisjonene er blitt betydelig svekket gjennom årene. Nå ser man imidlertid en fornyet interesse for fasten, og i 2024 vedtok Kirkemøtet en egen liturgisk ordning for askeonsdag, hvor asketegning i pannen eller hånden inngår som et sentralt ledd. 

Hvordan faster man?

Historisk har fasten vært streng. Korsfarernes variant var kanskje den strengeste: 40 dager uten kjøtt, meieriprodukter eller egg. Kun fisk, sjømat og grønnsaker, bønn og bot.

I dag er minimumskravene beskjedne.

«Kirken er en nådig Mor», forsikrer sognepresten. «Hun stiller svært lave minimumskrav til oss når det gjelder faste. Det er faktisk bare to egentlige fastedager igjen: askeonsdag og langfredag. På de dagene kan man spise ett vanlig måltid og to små måltider som til sammen ikke skal være større enn hovedmåltidet.»

I tillegg kommer abstinens fra kjøtt på bestemte dager. Men ut over minimumskravene ligger det en invitasjon til de troende om å gi avkall på litt mer, såsom skjermbruk, alkohol, sjokolade eller andre ting. Pater Ole Martin understreker at poenget ikke er selvplaging, men prioritering:

«Man rydder som sagt plass til det vesentlige – til Gud – og da må man også fjerne tidkrevende distraksjoner, slik at man får mer tid til bønn og åndelig lesning. Tiden og energien bør også brukes på å gi almisser og øve andre gode gjerninger.»

Disiplin, ydmykhet og det moderne menneske

Ord som disiplin og forsakelse klinger dårlig i en kultur som setter frihet lik fravær av begrensninger. Men presten peker på noe interessant:

«Vi lever i en tid hvor mange mennesker, særlig unge menn, gjenoppdager ‘disiplin’ som et gode. Alle idrettsutøvere vet at hvis man vil nå et mål, må man mønstre en viss grad av selvdisiplin. I fasten er målet man ønsker å oppnå, et åndelig mål, som man når ved blant annet en fysisk disiplin.»

Ydmykhet, ifølge pater Ole Martin, er heller ikke et selvutslettende ideal, men en realistisk holdning.

«Ydmykhet heter på latin ‘humilitas’ fra det latinske ordet ‘humus’, ‘jord’. Da er vi tilbake til spørsmålet om hvor vi kommer fra. Når vi blir oss dette bevisst – vårt opphav og vår avhengighet av Gud -, da blir vi ydmyke. Eller ‘jordnære’. Og det ordet har jo god klang på norsk.»

Å vite at man er støv – og elsket – er ikke nedverdigende. Det er klargjørende.

TV-vert Ainsley Earhardt (i midten) sammen med Mark Wahlberg og Jonathan Roumie, med askekors i pannene under et besøk hos «Fox & Friends». Askeonsdag, 2024. (Foto: Charles Sykes/Invision/AP)

Påskemorgen slukker sorgen

Fasten kan naturligvis bli en prestasjon. Det advares det mot. Sognepresten er enig.

«Ja, det er en fare. Jesus advarer oss mot den (cf. Mt. 6,16f). De fleste av oss blir konfrontert med vår egen svakhet i fastetiden; vi klarer ikke å gi Gud så mye som vi hadde satt oss fore. Denne oppdagelsen er en motgift mot selvrettferdigheten.»

Når man snubler i fasten, lærer man noe om seg selv. Ikke hvor flink man er – men hvor avhengig man er.

Den gode nyheten er at fasten er ikke et mål i seg selv. Den peker fremover.

«Påsken er kirkeårets største og viktigste fest. Vi vet at den nest viktigste festen – julen – har sin forberedelsestid, advent. Da er det opplagt at også påsken må ha en enda lengre og strengere forberedelsestid.»

Tidligere ble perioden fra skjærtorsdag og gjennom påskehelgen markert som stille dager i Norge. Mediene bød på minimalt med underholdning, og butikker var stengt. Høytidens alvor preget disse dagene mer før enn nå. Men fasten ender ikke i mørke. Etter påskeaften brytes fasten, og første påskedag åpner for lys og liv.

«Fastetiden minner oss om at bot er et vesentlig element i den kristne tro. Vi sørger over våre synder og ber Gud om tilgivelse. På langfredag ser vi hva tilgivelsen koster. Sorg over våre synder er en forutsetning for å få del i oppstandelsens glede. På påskedag er fastetiden glemt, og gleden over oppstandelsen overskygger alt. Vi har begynt det nye liv i Kristus.»

Kanskje er det nettopp dette vår tid mangler: en forberedelse før påskefeiringen. En alvorlig ettertanke før jubelen. En øvelse i å gi slipp – for å kunne ta imot. Fasten er ingen tvang. Den er en invitasjon.

Spørsmålet er ikke om vi tåler å avstå fra sjokolade i førti dager. Spørsmålet er om vi våger å holde fast ved det som virkelig betyr noe.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.