En kvinne og et barn holder hverandre i hånden mens de går langs en gate i det overveiende somaliske nabolaget Cedar-Riverside i Minneapolis den 12. mai 2022. Foto: Jessie Wardarski / AP / NTB.

For en tid siden publiserte Wall Street Journal en artikkel med tittelen «Sharia in Minnesota?»:

Landet med 10.000 innsjøer og den imøtekommende holdningen vi kaller «Minnesota Nice», er i ferd med å bli et vindu mot USAs potensielle fremtid. Her i Minneapolis, en av landets mest levelige byer, innfører muslimske aktivister et element som er alt annet enn hyggelig.

Urovekkende ting skjedde da drosjesjåførene ved Minneapolis–St. Paul internasjonale lufthavn – hvorav tre fjerdedeler er muslimer – begynte å nekte å transportere passasjerer med alkohol. En kvinne som kom tilbake fra Frankrike med vin, ble avvist av fem drosjer på rad. Nå er det 100 avslag pr. måned, og det har utløst heftige krangler.

Metropolitan Airports Commission har foreslått et pilotprosjekt med belysning for å vise hvilke drosjesjåfører som aksepterer passasjerer med alkohol. Forslaget, som senere ble forkastet, ville vært første gang en offentlig etat i USA offisielt anerkjente sharia og skiller mellom personer som følger den og personer som ikke gjør det.

Nå har noen muslimske kassamedarbeidere i Target-butikkene begynt å nekte å skanne svinekjøttprodukter som bacon og pizza med salami, og de insisterer på at andre kassamedarbeidere eller kundene selv må gjøre det.

Disse hendelsene tyder på en bredere strategi.

Minneapolis er det nærmeste USA har kommet det skandinaviske sosialdemokratiet, et sosialt prosjekt langt mot nord med sykkelstier, resirkulerte materialer og høflighetsnormer, et velferdsnirvana hvor tvangsekteskapet mellom islam og den vestlige livsstilen fullbyrdes.

I Minneapolis har Trump-administrasjonen nettopp påført den ulovlige innvandringen et hardt slag, og en dobbel tragedie har funnet sted. Medias doxa viser oss bare gode innvandrere og aktivister mot den onde presidenten. Historien er litt mer komplisert.

For to år siden introduserte delstaten Minnesota det nye flagget sitt.

«Minnesota er erobret og er nå islamistisk», proklamerte Jacqueline Toboroff, sjefen for Manhattan Press. «De har erstattet de kristne britene, irene, tyskerne, skandinavene og de innfødte amerikanerne som har vært på flagget siden 1858».

Bort med de europeiske nybyggerne som drenerte myrene og bygde sivilisasjonen med sine hardtarbeidende hender og trekirker. Erstattet av et abstrakt mønster som ser ut som det er hentet fra et islamsk bønneteppe.

Det gamle og det nye delstatsflagget i Minnesota.

Siden ble Minneapolis den første byen i USA som fikk islamske bønnerop fem ganger om dagen fra klokken 5 om morgenen. Deretter vedtok byen enstemmig å endre støyforskriften.

Progressivismen gjennomsyret av en etisk relativisme som trekker veksler på tenkere som Derrida og Foucault, forveksler toleranse og underkastelse, og lar førmoderne religiøse normer diktere rytmen i den offentlige sameksistensen.

Det er en trojansk hest-strategi, hvor multikulturalismen går i bresjen.

I sitt universalistiske overmot importerer Vesten uforenlige paradigmer i troen på at det liberale demokratiet kan fordøye alt, som en altetende koloss.

Trump gikk nylig på podiet i World Economic Forum i Davos for å erklære at den vestlige sivilisasjonen må forsvare seg mot et eksistensielt angrep:

«Situasjonen i Minnesota minner oss om at Vesten ikke kan importere massevis av fremmede kulturer som aldri har klart å bygge opp et vellykket samfunn. Den eksplosjonen av velstand og fremgang som har bygget Vesten, stammer ikke fra våre skattelettelser. I siste instans skyldes den vår helt spesielle kultur. Dette er den dyrebare arven som USA og Europa har felles».

Den somaliske aktivisten og forfatteren Ayaan Hirsi Ali har sagt: «Situasjonen i Minnesota avslører en fiendtlig agenda for å forvandle og islamisere USA ved hjelp av amerikanske institusjoner og det amerikanske vokabularet for borgerrettigheter».

Byen som lenge har vært et tilfluktssted for progressive (Minnesota var den eneste delstaten som ikke stemte på Reagan i 1984), ble radikalisert etter at George Floyd ble drept nettopp her i mai 2020. Opptøyer, krav om å stoppe finansieringen av politiet og en bølge av vold har forvandlet byens image som et sosialdemokratisk paradis til et urbant mareritt. Siden midten av 2010-tallet har drapene økt med 110 prosent.

Minneapolis har fått et nytt kallenavn: «Murderapolis».

Det somaliske samfunnet – 10 prosent av den totale befolkningen i Minneapolis, ifølge American Community Survey – har i mellomtiden fått avgjørende innflytelse på valgene. Disse migrantene – på flukt fra borgerkrigen på 1990-tallet og deretter fra jihadistisk kaos på 2000-tallet – har bygget seg et nytt liv i skyskraperne i Cedar-Riverside, et strøk som også kjent er som «West Bank» (Vestbredden), fordi det ligger langs Mississippi-elven.

Minnesota har i flere måneder vært i sentrum for en skandale rundt tjenester som ytes for å hjelpe eldre, rusavhengige, funksjonshemmede og psykisk syke med å finne bolig. Somaliske NGO-er har stjålet flere hundre millioner dollar fra velferdsbudsjettet.

I ett tilfelle rekrutterte de barn av somaliske foreldre til autismebehandling, selv om barnet ikke hadde noen autismediagnose, og skapte dermed falske rettighets-krav. Foreldrene mottok månedlige bestikkelser på mellom 300 og 1500 dollar pr. barn.

En del av midlene havnet i hendene på al-Shabaab, en gruppe i Somalia som er tilknyttet Al-Qaida, med det resultat at de gode, tolerante og sjenerøse skattebetalerne i Minnesota endte opp som hovedsponsorer for terrororganisasjonen.

Dette er ikke banal korrupsjon, det er en asymmetrisk økonomisk krig som klanene fører med offentlige midler fra staten som huser dem.

I Minneapolis har det også dukket opp patruljer på gaten som håndhever sharia: ikke noe alkohol, ingen narkotika, ingen blanding av kjønnene.

Her kom ikke sharia med proklamasjoner fra kalifen, men med kasserere på Target som nekter å ta på bacon, drosjesjåfører som dumper damer med flasker Bordeaux som om de var radioaktive, nattpatruljer som sjekker fortauene for å hindre at menn og kvinner ser for lenge på hverandre.

Som Barbara Jordan – et afroamerikansk kongressmedlem og en pionér innen borgerrettigheter som ledet Clinton-æraens kommisjon for innvandringsreform – har sagt at assimileringen stopper når tallene vokser: Når de utgjør 1 eller 2 prosent, kan man integrere dem, men når de passerer 10 til 20 prosent, imploderer samfunnet. Og når innvandrersamfunn kan importere sine slektninger i massevis gjennom det såkalte familiepreferanseprogrammet, blir resultatet ghettoiserte enklaver hvor nykommerne kan late som om de fortsatt bor hjemme, bare med kjøligere klima og sjenerøse velferdsordninger.

Derfor har Danmark, som liberale bare liker når det går imot Trump om Grønland, kunngjort at det vil begrense antallet «ikke-vestlige» innbyggere i bydeler med høy innvandrertetthet. For mange ikke-vestlige utlendinger «øker risikoen for at det oppstår parallelle religiøse og kulturelle samfunn». Den danske regjeringen har klassifisert 30 forsteder som hovedsakelig er bebodd av utlendinger av muslimsk tro.

Minneapolis havnet i søkelyset til den amerikanske etterretningstjenesten på grunn av den første bølgen av amerikanere som sluttet seg til al-Shabab, al-Qaidas somaliske franchise. Det var her den første amerikanske selvmordsbomberen, Shirwa Ahmed, kom fra. Douglas McCain, den første amerikaneren som ble drept mens han kjempet for den islamske staten (IS), hadde studert i New Hope, ikke langt fra Minneapolis. Det var også tre terrorister fra Minnesota i kommandogruppen som i 2013 beleiret Westgate Mall i Nairobi og drepte 67 mennesker. Den største kontingenten av amerikanske frivillige til IS dro fra Minneapolis.

I mellomtiden er den katolske kirken St. John’s i Minneapolis nå blitt moské.

Ayaan Hirsi Ali, som er av somalisk opprinnelse, har nylig forklart at klankulturer ikke smelter sammen i den amerikanske smeltedigelen. De replikerer seg, stenger seg inne, suger ressurser og venter på at verten skal svekkes, slik at de kan ta over. Hun skriver:

Det som skjer i Minnesota, kan ikke forstås uten å erkjenne en hard sannhet: Noen kulturer kommer intakte, de oppløses ikke ved kontakt med det moderne samfunnet, og de tilpasser seg ikke nennsomt. De replikerer seg.

Det somaliske samfunnet er organisert rundt klanen. Lojaliteten er ikke abstrakt eller borgerlig. Den er biologisk og bindende. Individet eksisterer bare i den grad det tjener gruppen. Beskyttelse, ekteskap, ære, taushet og straff reguleres av denne kodeksen. Forpliktelsene flyter innover, sanksjonene nedover. Klanen kommer før individet og overlever det.

Denne strukturen er førmoderne, men også antimoderne. Den motstår de samme forholdene som får liberale samfunn til å fungere: individuelt ansvar, åpenhet, upersonlig lov og tillit som går ut over slektskap. Ernest Gellner advarte om at en moderne nasjonalstat ikke kan bygges på stammelojalitet. Stammekultur fragmenterer autoriteten og oppløser felles forpliktelser. Der den vedvarer, forfaller institusjonene.

Denne dynamikken er ikke unik for Minnesota. De samme mønstrene finnes overalt hvor klanbaserte kulturer transplanteres til avanserte velferdsstater: Sverige, Nederland, Storbritannia … Logikken er konsekvent. Ta det du kan ta, og dra videre når verten er bankerott. Dette er tilpasning i sin reneste form. Men det er grunnleggende uforenlig med det moderne sivile livet, som er basert på sosial tillit snarere enn på blodsbånd.

Irer, italienere, jøder og andre gav seg ikke hen til sine forskjeller. De tilpasset seg langsomt, smertefullt og ujevnt, men vellykket, til den amerikanske livsstilen. Deres identitet fra den gamle verden ble ikke slettet over natten, men underordnet en felles samfunnsfilosofi som krevde at de snakket engelsk, jobbet hardt og var lojale mot vårt lands samfunnsinstitusjoner. Amerika ble ikke bygget ved å bevare alle utenlandske kulturer, men ved å insistere på at ingen utenlandske kulturer kunne forbli suverene.

Pre-moderne kulturer ble siden omformulert som rene, berikende og gjort til ofre – en moderne gjenfødelse av myten om den noble villmannen. Interne defekter ble oversett, og illiberale praksiser ble rettferdiggjort. Å kritisere betydde å forråde. Toleranse gled over i ettergivenhet, og ettergivenhet i overgivelse.

Dette fører oss til den konvergensen vi nå ser: somaliske klanstrukturer, institusjoner knyttet til Det muslimske brorskap og Det demokratiske partiet. Multikulturalismen har gjort denne alliansen mulig.

Det er her Det muslimske brorskap kommer inn i bildet. […] Det fokuserer først på å overta institusjonene, deretter språket og til slutt loven. Målet er ikke umiddelbar dominans, men normalisering, demografisk innflytelse og til slutt erobring.

Minnesota har et tett nettverk av islamske råd og pressgrupper dominert av somalisk lederskap. På nasjonalt nivå er dette mønsteret i ferd med å spre seg.

Ayaans essay er et av de få som prøver å få frem sannheter som er forbudt i medienes doktrine.

De nylige tiltakene fra immigrasjonspolitiet (ICE) er ikke i tråd med den amerikanske drømmen. Men hvis det er i Minneapolis de ønsker å realisere en ny versjon av den amerikanske drømmen, tror jeg ikke det vil ende godt. Her påtvinges ikke islam med makt, den sniker seg inn gjennom rettigheter, tilpasninger og demografi. «Minnesota Nice» tolererer, tar imot, endrer normer for ikke å fornærme, holder ut – men til hvilken pris?

Minneapolis er blitt trofeet over en ideologisk kapitulasjon: den mest «inkluderende» byen i USA er den mest segregerte, den mest infiltrerte av islamistiske nettverk og den som er mest ribbet av svindel med velferdsordninger.

Men dette vil ikke de liberale som klager over ICE snakke om.

Hvis Minneapolis representerer avantgarden for noe, må resten av USA og Vesten velge mellom å tilpasse seg og å stå imot – ikke Trump denne gangen, men ødeleggelsen av oss selv.

Selv om jeg begynner å tro at de som mener fascismen er tilbake i Vesten, vil ende sine dager i et forferdelig somalisk slumområde med heldekkende slør, kjønnssegregering, bønnerop fra høyttalere montert på gamle kirker omgjort til moskeer, halal-slakterier og NGO-er med en glatt fasade som suger penger fra skattebetalerne, så er det i grunnen greit.

Men når de våkner klokka 5 om morgenen til muezzinens rop og islamiserte skoler, må de huske på at det ikke var Trump som påtvang dem dette. Det gjorde de selv. Med den falske «toleransen» sin overleverte de nøklene til byen.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!