Politiets sikkerhets­tjeneste (PST) ber nå befolkningen vurdere å varsle dem dersom familie­medlemmer eller venner er «opphengt i konspirasjons­teorier».

Dette fremstilles som forebygging av «antistatlig ekstremisme».

Dette er i realiteten et alvorlig inngrep i grunn­leggende retts­stats­prinsipper og et varsko om en farlig dreining i norsk sikkerhets­tenkning.

Tankegods, samtaler og verdens­bilder, ikke handlinger, løftes frem som et sikkerhets­problem i seg selv.

Tre grunnlovsvernede rettigheter berøres samtidig

PSTs kommunikasjon griper direkte inn i minst tre sentrale rettigheter:

1. Grunnloven § 100. Ytrings­friheten

   Staten kan ikke gjøre bestemte politiske forestillinger, narrativer eller virkelighets­forståelser mistenkelige i seg selv uten å undergrave selve ytrings­frihetens formål. Ytrings­friheten er nettopp ment til å beskytte det avvikende, det provoserende og feilaktige.

2. Grunnloven § 101. Forsamlings- og organisasjons­friheten

   Dersom delte oppfatninger og alternative fellesskap defineres som «radikaliserings­arenaer» uten presis avgrensning, uthules retten til å organisere seg politisk og sosialt uten statlig overvåking.

3. Grunnloven § 102. Retten til privatliv og familieliv

   Når staten oppfordrer borgere til å varsle om familie­medlemmers tankesett og samtale­innhold, brytes skillet mellom det private rom og statens kontroll­sfære. Det er et prinsipielt brudd med liberale rettsstater.

Dette er ikke små inngrep.

Dette er samtidige og kumulative inngrep i demokratiets bærebjelker.

Uklare begreper gir ubegrenset makt

PST bruker begreper som «altopp­slukende konspirasjons­teorier» og «anti­statlig ekstremisme», men ingen konkrete teorier nevnes. Ingen klare kriterier defineres. Og ingen rettslig terskel angis.

Dermed oppstår et retts­sikkerhets­messig tomrom, der borgeren ikke kan vite: Hva som er lovlig? Hva som er mistenkelig? Eller når staten mener grensen er passert?

I rettsstaten er dette helt uakseptabelt. Uklare sikkerhets­begreper som gir vidt skjønn til å bruke makt uten klare grenser, er alltid farlig.

Sammenblanding av psykotisk sykdom, ideologi og vold

I omtalen av skyteepisoden i Klepp slås det fast at gjernings­personen var psykotisk, styrt av vrang­fore­stilling­er og samtidig del av en «radikal­iserings­prosess».

PST understreker at disse forholdene kan sameksistere.

Problemet er ikke at dette kan være riktig i én sak.

Problemet er at koblingen kommuniseres generelt, slik at politisk mistillit og system­kritikk indirekte forbindes med psykose og vold.

Dette er et klassisk grep i autoritære systemer, å gjøre avvikende tanker til symptomer.

Angiverlogikk hører ikke hjemme i et demokrati

Det mest alvorlige her er allikevel oppfordringen til å varsle PST om familie og venner basert på samtale­innhold og meninger.

Dette bryter ned tillit i nære relasjoner, det flytter statens sikkerhets­blikk inn i hjemmet og erstatter retts­statens krav om handling til mistanke om tanker.

Historien er entydig: Samfunn som ber borgere overvåke hverandres meninger, er samfunn som har mistet fotfestet i liberal retts­stats­tenkning.

Forebygging kan ikke skje på bekostning av rettsstaten

Forebygging av vold og terror er legitimt.

Forebygging av meninger er ikke det.

Et demokrati forutsetter at staten tåler mistillit til myndigheter, ulike oppfatninger og systemkritikk.

Hvis bare «riktige meninger» er trygge, har ytrings­friheten allerede tapt.

Når PST gjør tanker til risiko­faktorer og private relasjoner til varslings­kanaler, er det ikke ekstremismen som utgjør den største trusselen mot demokratiet. Det er sikkerhets­statens egen logikk.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!