Asle Tojes kronikk har utløst et rabalder som har fått Toje til avmelde seg Facebook. Likevel ruller lavinen videre. Aftenpostens Halvor Hegtun har levert en tekst med en deprimerende stikktittel: Verden var mer enn mørk nok som den var. Men så kom jeg til å høre på en podkast med Asle Toje. Man merker hensikten og blir forstemt. Ikke over Toje, men over Hegtun.

Han viser til Hilde Sandvik og Kristin Clemet. Heller ikke de har plass til Tojes tanker i hodet, men må drive dem ut, i en førmoderne eksorsisme.

Hva er det med den norske meningseliten som gjør dem besatt bare de møter noen tanker de ikke føler seg hjemme i?

Tojes tanker var forsiktige, han førte leseren til kanten, men overskred den ikke. Likevel har det gitt de pene menneskene panikkreaksjoner.

Journalist Hilde Sandvik har spurt. Civita-leder Kristin Clemet har spurt. Lesere skjønner at Toje bekymrer seg for den norske «enhetskulturen» etter all innvandringen til landet. Lesere har også fått med seg at Toje, i likhet med den amerikanske presidenten Donald Trump, bærer på en angst for at Europa står foran en sivilisasjonskollaps på grunn av innvandringen, globaliseringen og mye annet.

Toje er trumpist, forstår vi. Men er det Trump som lider av angst? Vi trodde heller det var mennesker som Sandvik, Clemet og Hegtun. De later som om alt er i orden, men synes å oppleve en skarve tekst som en eksistensiell trussel.

Toje har svart. I flere runder. Fortsatt er han unnvikende og vanskelig å skjønne for dem som leser ham i Aftenposten og andre aviser av den sorten Toje kaller «hovedstrømsmedier». Til gjengjeld flesker han til på andre flater. For hva var det mannen satt der og sa i den mer enn tre timer lange podkast-sendingen med Wolfgang Wee i desember?

I podkasten med Wolfgang Wee kommer Toje med karakteristikker som Hegtun finner helt uspiselige. Forstår han ikke formen?

Jo, han sa at norsk politikk er «et barneskirenn av noksagter som ikke er imponerende på noen som helst måte». Han sa at utenriksminister Espen Barth Eide oftere burde «gripe sjansen til å holde kjeft» i stedet for å komme med små, perfide stikk til Donald Trump.

Han syntes at tidligere NATO-sjef Jens Stoltenberg burde ha skrevet forsiktigere om Trump i boken sin om årene i NATO. For Trump kunne komme til å bli skuffet «da det viste seg at fyren (altså Stoltenberg, red.anm.) var falsk».

Dette er det spørsmålet som også andre enn Toje har stilt seg.

Eide er erklært persona non grata i Israel. Dét synes ikke å affisere Aftenposten. Avisen er på den riktige siden av historien, og Trump på feil side.

Toje har dristet seg til å si at Ukraina er en stedfortrederkrig. Det er formastelig. Det er ikke lov å kvalifisere krigen på noen som helst måte.

Etter å ha ironisert over Tojes utlegninger, går Hegtun til motangrep. Toje sa under en spasertur med Hegtun på Svartskog i 2018 at oppgaven var å bevare nasjonalstaten.

Det er aktverdig å mene dét. Men Toje bevarer ikke nasjonalstaten ved å henge ut landets folkevalgte som et «barneskirenn av noksagter» eller ved å klage, i blytungt, dystert toneleie, over at Norge og Europa er rammet av en «lammende mangel på karismatiske politikere». I stedet hiver han ut frø til de mange som fyller kommentarfelt og sosiale medier med svartsyn og politikerforakt.

Hva er galt med å karakterisere de folkevalgte som noksagter? Er det ikke dét de er? Er det en av dem som utmerker seg ved å stå for sine meninger?

Ankepunktet mot Toje er at han ikke vil «samarbeide». Det er slik verden er bygget opp, helt siden 1945. Det er den leksa vi kjenner så godt, og som også Hegtun synger på.

For Hegtun, Søreide, Clemet og Sandvik er dette aksiomatisk. Selvinnlysende.

Det ligger en akutt politisk utfordring i å rake kastanjer, redde stumpene av alle de kjedelige tingene som siden 1945 har gjort verden til et ryddigere og mer levelig sted. Den internasjonale rettstanken. Organisasjonene av typen FN, NATO, EU. Konvensjonene, forordningene, kjørereglene og forpliktelsene av så mange slag.

Verden er skapt og opprettholdes av slitere som de norske sosialdemokratene, som tror på samarbeid. Da kan man ikke «drite på draget» slik Toje gjør. Ikke i en slik tid, som minner om Sigurd Hoels «Tanker i en mørketid».

Hegtun og svermen av norske ordgytere lukrerer på tredveårene. De har ikke respekt for historiens egenart, men slenger begrepene rundt seg og i ansiktet på motdebattanter.

Avslutningsvis:

Men byråkrati er kultur. Lover og regler er sivilisasjon.

Virkelig? Er byråkrati kultur? Jeg trodde det var det motsatte av kultur. Og lovene og reglene som vårt byråkrati utsteder – via dekret – er bestemt ikke sivilisasjon.

Hegtun syns at Toje har plikt til å bekjenne, nå som vi lever i farlige tider. Kan han ikke fortelle hvordan byråkrati og lover holder samfunnet sammen? Det har han plikt til – en mann i hans posisjon.

Dette vet jo antagelig en tidligere forskningsleder i Nobelinstituttet, men det hadde vært så fint å høre ham si litt om det. For nå blir et par av verdens største og mektigste nasjonalstater styrt av prinsippløse råskinn.

Der kom punchline: Prinsippløse råskinn. Trump og Putin, som skalter og valter med verden.

Nå mangler bare kravet om at Toje må gå av som nestleder. Det kommer nok.