¹ Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem ² og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» ³ Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. ⁴ Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Den salvede skulle bli født. ⁵ «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:

⁶ Du Betlehem i Juda land
er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
For fra deg skal det komme en fyrste
som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

⁷ Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. ⁸ Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» ⁹ Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. ¹⁰ Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. ¹¹ De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. ¹² Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

Matteus 2, 1–12

Kristi åpenbaringsdag, også kalt epifani, feires 6. januar. Denne dagen markerer at Jesus åpenbares for hedningene – for verden utenfor Israels grenser. Fortellingen om de vise menn minner oss om at kristen tro fra første stund ikke var ment som en intern religiøs idé, men som et universelt anliggende. Spørsmålet er ikke bare hvem Jesus er, men hva åpenbaringen gjør med oss.

I bibeltekstene denne dagen møter vi et gjennomgående tema: lys som skinner for alle folk, mennesker som trekkes mot noe større enn seg selv, og en Gud som ikke tvinger fram tro, men inviterer til relasjon. Åpenbaring handler ikke først og fremst om informasjon, men om tilhørighet.

Dette perspektivet fikk nylig et uventet uttrykk på en fotballbane. Da en Arsenal-spiller scoret og feiret med en t-skjorte med teksten «I belong to Jesus», var det mer enn et personlig vitnesbyrd. Det var et offentlig utsagn der både «tilhører» og «Jesus» er blitt ord som mange i dag opplever som problematiske. Å si «jeg tilhører Jesus» er ikke å slutte seg til en teori eller et moralsk program, men å plassere seg i et forhold. Det forutsetter en forståelse av Jesus som person, en person som påvirker oss nå i dag. På samme måte som da menneskene i middelalderen bestemte seg for å tilhøre Kvitekrist. De forstod at troen betød rettslige endringer for samfunnet her og nå, men også frelse for evigheten.

I vår tid lærer vi ofte at det viktigste er å ha tro på seg selv. Autonomi, selvrealisering og individuell frihet framstilles som livets høyeste mål. Men forestillingen om det fullstendig selvstendige mennesket er en illusjon. Alle mennesker tilhører noe eller noen – en idé, en ideologi, et fellesskap eller en gudsforståelse. Spørsmålet er ikke om vi tilhører, men hva eller hvem vi tilhører.

Her blir Kristi åpenbaringsdag politisk relevant. For våre samfunn formes av hvilket menneskesyn og verdier som ligger til grunn. Når religiøse uttrykk i sin alminnelighet trer fram i offentligheten, møtes de ofte med varme ord om inkludering og mangfold. Når kristen tro derimot formuleres tydelig, særlig knyttet til Jesus Kristus, oppleves den oftere som provoserende eller truende.

Det snakkes høyt om inkludering og mangfold. Det er få som våger å gi uttrykk for redsel for vold eller tap av frihet. Men kristendommens sentrale påstand: at vi alle er like verdifulle for Gud, at tro ikke kan påtvinges, og at mennesket bare kan svare i frihet, oppleves derimot som en eksistensiell fare. Det er få som snakker om inkarnasjonen; Jesus som sann Gud og sant menneske, da er det lettere å snakke om en gud de fleste kan si noe fint om.

Jesus tvinger nemlig ingen til å følge seg. Han appellerer til menneskets ansvar og samvittighet, samtidig som han våger å si at vi må ta et oppgjør med vår synd. På denne måten utfordrer han forestillingen om at frihet betyr uavhengighet, etisk og relasjonelt. I kristen forståelse blir mennesket mest seg selv nettopp i relasjon – til Gud og til andre.

Derfor er Kristi åpenbaringsdag også en anledning til selvkritikk. Vår selvstendighet har ført oss til å dyrke en individualisme som gjør oss blinde for ansvar, fellesskap og kjærlighet. Så lenge vi ikke snakker høyt om Jesus Kristus, er det som vi tror at det er irrelevant hvem vi tilhører, enten ideologisk eller teologisk.

Det bør jo bekymre oss at det får så stor oppmerksomhet når en fotballspiller våger å fortelle hvem han tilhører. For kanskje sier det like mye om vår egen tilbakeholdenhet som om hans mot?