Væpnet konflikt kan ikke gjøres ren, ublodig eller moralsk ukomplisert. Dette er noe altfor mange i britiske Labour ikke forstår.

Tom Tugendhat er tidligere sikkerhetsminister og leder av utenrikskomiteen. Nå sitter han i Parlamentet for Det konservative parti. Tugendhat setter pris på at prins William nå tar rollen som en slags skytsengel for en veldedig organisasjon tilknyttet britenes absolutte elitesoldater, Special Air Service (SAS).

Ved å bli beskytter av SAS’ veldedighetsorganisasjon har prinsen av Wales vist en politisk modenhet og ærlighet som dessverre mangler i Westminster og Labours legalistiske lederskap.

Elitesoldatene i Special Air Service står fortsatt i frontlinjen for britenes nasjonale forsvar, og håndterer terrorbekjempelse og de tøffeste oppdragene på fremmed jord. Men de siste årene har SAS-soldater blitt anklaget for brudd på stridsreglene ved blant annet mishandling og drap på fiender og sivile, skriver Tugendhat i The Telegraph.

Ved å stå sammen med dem motstår prins William fristelsen til å late som om krig kan gjøres ren, ublodig eller moralsk uanstrengende gjennom juridiske abstraksjoner, og avviser den falske dikotomien om at de som kjemper på nasjonens vegne, enten må være helgener eller skurker, uten rom for menneskelig virkelighet imellom.

SAS-soldater blir sendt ut på ekstremt krevende oppdrag, i situasjoner bak fiendens linjer hvor alle avgjørelser må tas i løpet av sekunder. Så bruker man sivil rettstankegang på å dømme dem for brudd for regler som ikke fungerer i en krigssituasjon, hvor man ofte kjemper mot en fiende som ikke har en eneste regel å følge.

Selvsagt skal det ikke være fritt frem selv for elitesoldater, også de må forholde seg til en viss form for menneskelighet. Men man bør ikke ignorere realitetene i situasjonene de befinner seg i.

Skal ha drept sivile

SAS-soldater ble anklaget for å ha drept sivile i Afghanistan. Men hvordan skiller man egentlig sivile fra soldater i et område der fienden ikke bærer uniform? Dessuten: SAS mistet hele én av seks soldater i den krigen, skyhøye tapstall for spesialsoldater på dette nivået. De risikerte livet, bokstavelig talt. Da må man tåle noen feilvurderinger i stridens hete.

Man kan for eksempel ikke ta med seg krigsfanger når man befinner seg i en liten gruppe på 4–6 soldater langt bak fiendens linjer, omringet av fiender som ikke vil nøle med å torturere og drepe deg og dine medsoldater.

Nå når Starmers regjering later til seriøst å vurdere muligheten for en reell konflikt med russerne, er det neppe særlig smart å demotivere sin absolutte militære elite. Tross alt: Er det noen som tror Kreml bryr seg dersom russiske spesialsoldater bryter noen regler i oppdrag bak fiendens linjer?

Britiske myndigheter flørter med en blodig konflikt med Russland, uten hverken nok våpen, soldater eller penger. Dette er ikke tiden for de luksuriøse og «humanitære» forestillingene som har preget britisk og europeisk politikk i en generasjon.

SAS-soldater er ikke helgener. De er mennesker som befinner seg i ekstremt farlige situasjoner, preget av frykt, utmattelse og moralsk press. De opererer i miljøer preget av usikkerhet, hastverk og uopprettelige konsekvenser, men de er også menn og kvinner som risikerer alt for nasjonens sikkerhet.

(NB: Her lider Tugendhat i noen sekunder av klassisk politisk korrekthet. For selvsagt finnes det ingen kvinnelige SAS-soldater.)

Da er det en dårlig idé å skape en situasjon hvor slike soldater opplever at deres verste fiender befinner sag i baktroppene og i støtteapparatet.

Den økende sivile rettslige intervensjonen i krig representerer en grunnleggende kategorifeil. Væpnet konflikt er ikke en form for fredstidens styresett, underlagt antagelser og forventninger fra sivile rettssystemer.

Behandler soldater i krig som sivile i fred

Jurister fremhever det som en moralsk fremgang når soldater i krig behandles som sivile i fred. Dette er en benektelse av krigens brutale natur, hvor helt andre regler må gjelde. Det er en grov misforståelse å dømme spesialsoldater som om de er politimenn i tjeneste.

Men sivilister i det politiske miljøet forstår ikke krigens regler. Derfor innfører jurister som ikke risikerer noe som helst, rules of engagements for de soldatene som risikerer livet. Disse reglene for når man har lov til å engasjere seg militært, er ofte så dumme at det er nesten utrolig.

Blant annet hadde norske soldater i Afghanistan ofte ordre om ikke å skyte på fienden før fienden hadde åpnet ild. Det høres jo greit ut for en dresskledd jurist på et trygt kontor. Men det er en stor trussel for soldater på patrulje som ser terrorister fra Taliban i fullt arbeid med å montere artilleri i åssiden.

Det naturlige er selvsagt å uskadeliggjøre den åpenbare fienden før granatene er i luften på vei mot den norske stridskolonnen. Men dét kan altså være brudd på reglene.

Genève-konvensjonen har bedre forståelse for hvordan krig faktisk fungerer, og anerkjenner nødvendighet, proporsjonalitet, skille og kommandoansvar i en kontekst preget av kaos snarere enn av sikkerhet.

Dens styrke ligger i at den aksepterer ufullkommenhet. Den krever ikke feilfrie resultater. Den krever at man utøver skjønn i god tro under risikofylte forhold. Det er det moralske og juridiske grunnlaget som disiplinerte væpnede styrker bygger på.

Da blir det ren idioti å ta i bruk Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) for å vurdere handlinger i krig, mens man skyver ansvaret nedover i rekkene, i stedet for oppover.

EMK har jo vist seg totalt ubrukelig selv i sivile spørsmål, som vi ser i behandlingen av britenes rett til å avgjøre hvem som kan oppholde seg i Storbritannia. I krig blir EMK enda mer meningsløst.

Total svikt i politisk og militær ledelse

Beslutninger som er godkjent på politisk og strategisk nivå, blir i ettertid vurdert på taktisk nivå, og mens generalene, byråkratene og statsrådene som har skapt problemene, slipper unna ansvaret, blir frontsoldatene straffet.

Ansvaret skyves nedover til menige soldater, slik at de som vil oppnå målene, kan distansere seg fra midlene som brukes for å oppnå dem.

Dette er det stikk motsatte av god ledelse. Resultatet er ikke høyere etiske standarder, men en etikk som delegerer ansvaret til et så lavt nivå som mulig.

Statsapparatet tillater bruk av dødelig makt, men nekter å ta ansvaret for konsekvensene. De som utfører oppdragene med fare for eget liv, kriminaliseres. De svake og feige pålegger restriksjoner på de sterke og modige som skal beskytte nasjonen. Resultatet er forutsigbart og alvorlig.

Når de som er opplært og autorisert til å bruke makt, er begrenset av uberettiget juridisk frykt, forsvinner ikke makten. Den flyttes. Motstandere som ikke er begrenset av slike normer, får makt og utnytter nøling og forsinkelser.

Slik sørger de politiske lederne i Europa for å kastrere sine egne forsvarsevner, og resultatet ser vi overalt, som i behandlingen av unge hyperkriminelle eller i strømmen av illegale migranter over Den engelske kanal eller Middelhavet.

Vi har opplevd det samme i den såkalte grooming-skandalen, hvor trolig flere titusener av unge, sårbare jenter ble serievoldtatt av i hovedsak pakistanere. Også her var det varslerne som ble straffet, mens offentlige personer som lot voldtektene pågå i årevis, satt trygt.

Militære ledere fokuserer på å unngå personlig risiko i stedet for å løse oppdragene. Også soldater lærer leksen etter hvert, og unngår initiativ, siden de kun kan tape på det.

Dette gjør ikke krig mer human, men farligere, mer langvarig og mer ødeleggende for moralsk handlekraft. Liv går tapt – ikke på grunn av overdrivelse, men på grunn av lammelse.

Man kan se det samme i fotball og andre lagidretter: Det er de intenst offensive lagene som vinner i lengden, ikke de lagene som sender hele laget i forsvar for å unngå feil.

Som sagt: Grove brudd på krigens regler skal og bør straffes. Men man må ta utgangspunkt i realitetene, og ikke dømme handlinger i løpet av sekunder under ekstremt press i en krigssituasjon på samme måte som handlinger i fredstid utført av folk som befinner seg utenfor fare.

Prinsen av Wales har rett i å erkjenne denne faren. Å støtte dem som tjener, er ikke sentimentalitet. Det er en insistering på at en nasjon må stå sammen med dem den ber om å handle på deres vegne.

Hvis fienden er Taliban, Den islamske stat eller (i verste fall) russiske soldater, så kan ikke Vesten lamme sine egne styrker med humanitære misforståelser og sivilt jåleri. Da er det faktisk bedre å kapitulere før kampene utarter.