Når Asle Toje peker på isfjellet forut, står Eivind Trædal og Fredrik Kibe på dekket og vitser om at vi har overlevd både Svartedauden og dårlig vær før.

Det er en form for kunnskapsløs arroganse som kan bli nasjonens bane.

Det er nesten rørende hvordan MDG-politiker Eivind Trædal og hans heiagjeng, her representert ved Fredrik Kibe, velger å møte eksistensielle spørsmål med flåsete ironi. I møte med Asle Tojes betimelige advarsel om Norges fremtid, svarer de ikke med motargumenter, men med en infantilisering av virkeligheten.

«Norge er visst blitt et slags kulturelt Jenga-tårn, og én feilplassert kebab skal visstnok få hele greia til å rase,» skriver Kibe, til stor applaus fra Trædal.

Det er en hersketeknikk vi har sett før: Reduser alvorlige demografiske endringer til snakk om matretter. Men la oss legge bort humoren et øyeblikk og se på fakta. For det er ikke kebaben som får tårnet til å rase. Det er fundamentet som svikter.

Matematikk er ikke nostalgi

Kibe avfeier bekymringen for lave fødselstall som et nostalgisk sukk etter 1950-tallet. «Nasjoner dør når de slutter å få barn,» sier Toje. «Ærlig talt,» svarer Kibe, og mener vi bare trenger bedre råd.

Her avslører venstresiden en total mangel på forståelse for samfunnsøkonomi og demografi.

Fakta er brutale. Med en fødselsrate langt under reproduksjonsnivået på 2,1, er den etniske norske befolkningen i ferd med å krympe. Når man samtidig opprettholder en høy innvandring fra land med kulturer som står fjernt og langt fra den norske, er det ikke «endring» vi snakker om, men en utskiftning.

Dette er ikke en konspirasjonsteori, det er statistikk. Brochmann-utvalgene har for lengst slått fast at innvandring fra ikke-vestlige land er en enorm netto utgiftspost for staten. Velferdsstaten er avhengig av høy tillit og høy yrkesdeltakelse. Tallene viser at vi importerer det motsatte.

Svenske tilstander er ikke en «hobby»

Kibe kaller bekymringen for sivilisasjonens sammenbrudd for en «nasjonal hobby». Han burde ta seg en tur over grensen til Sverige.

Der ser vi resultatet av den politikken Trædal og Kibe forfekter.

Er det en «dommedagsprofetier» når bomber sprenges i boligblokker?

Er det «en feilplassert kebab» som gjør at klaner styrer hele bydeler og politiet mister kontrollen?

Er det bare «litt forandring» når jøder flykter fra Malmö og kvinner ikke tør gå ut om kvelden?

Når Toje advarer om at «én feilplassert brikke» kan velte lasset, er det nettopp fordi sosial tillit er ferskvare. Forskning, blant annet fra sosiologen Robert Putnam, viser at økt etnisk mangfold fører til lavere tillit i lokalsamfunnet. Folk trekker seg tilbake. «Fellesskapet» som Kibe snakker så varmt om, forvitrer.

Historieløs sammenligning

Det mest absurde i Kibes innlegg er påstanden om at siden Norge overlevde Svartedauden og unionstiden, så tåler vi dette også.

Dette er historieløshet satt i system. Norge overlevde Svartedauden fordi de som var igjen delte språk, kultur, religion og skjebnefellesskap. Vi overlevde unionene fordi folket holdt fast ved sin nasjonale identitet.

Det vi står overfor nå, er noe historisk unikt. En frivillig oppgivelse av eget territorium og egen kultur, finansiert av vår egen oljeformue.

At Kibe definerer det norske samholdet som «folk som står i kø på Vinmonopolet», sier mest om hvor tynt limet i det multikulturelle prosjektet faktisk er. Hvis det eneste vi har til felles er at vi handler på Polet og klager på været, da har nasjonen allerede opphørt å eksistere.

Latterliggjøring som forsvarsmekanisme

Trædal og Kibe ler. De ler fordi de ikke har svar. De har ingen løsning på segregeringen, på kriminaliteten som biter seg fast, eller på velferdsstatens bærekraft når oljepengene tar slutt og eldrebølgen treffer en befolkning som er mer splittet enn noensinne.

Asle Toje stiller diagnosen. Trædal og Kibe tilbyr placebo og billige poenger. Historien vil vise hvem som lo sist, men dessverre er det våre barn som må betale regningen for venstresidens naivitet.