Asle Toje stiller et modig spørsmål i Aftenposten: Vil Norge overleve det som kommer? Det er særlig tidsaspektet som gjør tittelen truende og påtrengende. Noe er i anmarsj. Trump har stilt diagnosen: Europa har maksimalt 15–20 år på seg til å snu utviklingen.

Toje bruker mye plass på å definere hva nasjon, fellesskap og kultur er, og sier mye fint.

Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientifisert.

«Enhetskulturen har gått tapt». Dette er det ikke lov å si når man kobler det til innvandring. Språkforståelsen er dårlig. Det har direkte konsekvenser for liv og helse:

Nasjonalt nettverk for skikkethetsansvarlige mener norskkunnskapene er så dårlige blant sykepleiestudenter med norsk som andrespråk at det kan bli en fare for pasientsikkerheten. Khrono 19. desember.

Det er så mange av disse meldingene at den rabiate nedsablingen av Toje faller på stengrunn. Tiden har løpt fra den for lenge siden.

Et samfunn som slutter å få barn, dør. En elite som heier på at innvandrere får langt flere barn enn de innfødte, ønsker erobring og utslettelse velkommen.

Det går veldig fort i Vest-Europa.

Historien viser et tydelig mønster. Riker dør når de slutter å få barn, når kravstorhet erstatter ansvar, når tro – religiøs eller sivil – blir gjort narr av, og når konsensus forhåndskonkluderes av kry eliter som synes å ha glemt hvem de – rent faktisk – representerer.

Da svekkes samfunnets puls. Dette skjer igjen i vår tid. De mest velstående landene krymper. Hjemmene blir stillere, tradisjonene tynnere, språket fattigere. Nasjoner dør ikke av hat, men av glemsel.

En gammel 68-er oppdager at det verste ved motkulturen var motstanden mot kjernefamilien og det å få barn. Barn figurerte som allegorier i flower-power, men 68-erne var selvopptatte og var ikke villig til å ofre noe. Det går en direkte linje derfra til dagens barnløse samfunn.

En viktig innsikt: Nå grensene viskes ut og verden velter inn, blir menneskene bevisst forskjellene på «dem» og «oss». Spesielt hvis de som kommer, representerer klankultur.

Globaliseringen ble lenge fremstilt som nasjonenes endepunkt. Grenser skulle viskes ut, identiteter løses opp. Men verden ble ikke samlet. Tvert imot: Jo tettere alt bindes sammen, desto tydeligere blir forskjellene.

Kulturen og språket må fornyes, men hvordan gjør man det? Ikke ved den passive, underkastende holdningen til norske myndigheter og distansering til det norske.

En kultur som våger å fornye seg uten å miste seg selv, dør ikke. Den puster. Derfor er nasjonens liv ikke skjebne, men arbeid. Hver generasjon må gjøre arven til sin egen og gjøre den levende på nytt.

Hvordan gjør man arven levende? Det vil konkret si å avgrense demokrati og vestlig sivilisasjon mot islam. Man må forstå islam til bunns. Våre myndigheter gjør det motsatte.

Jeg hører at Asle Toje også er medlem av en frikirke. Hvis ikke kristne forstår at de er next in line etter jødene, kan det bli trangt ved utgangen.

Så fort som utviklingen går i Vest-Europa, er dette noe som allerede trenger seg på.

Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. Fragmentering er ingen styrke. Vi må stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning.

Men dette er mildt, for mildt. Situasjonen i Vest-Europa er kommet så langt at man kan bruke bildet fra tiden før annen verdenskrig:

Pessimistene endte opp ved et svømmebasseng i California. Optimistene i en kuvogn på vei mot øst.

Asle Toje har mange fine betraktninger:

Et folk som vet at det kan dø, lever mer intenst. De rydder nytt land. De får barn. De planter trær de aldri selv vil sitte i skyggen av.

Men da er det på tide å ta bladet fra munnen. Europas historie er full av eksempler på invasjoner østfra som ble stanset, fra Termopylene og slaget ved Salamis 480 f.Kr. til Wien 1683. Men vi opplevde aldri at våre egne myndigheter var på kolonisatorenes side.

Det gjør vi i dag.

Hvilke lærdommer trekker Asle Toje av det? Hva vil han gi videre til den oppvoksende slekt?